Historien om 1814

Ved inngangen til 1814 stod den dansk-norske heilstaten framfor eit samanbrot. Etter at Napoleon hadde lide store tap mot Russland i 1812 og endå fleire nederlag ...

Årene før 1814 begynte det å spire en ny patriotisme i Norge. Dette medførte et aktivt press for en friere stilling i unionen med Danmark. Viktige deler av dette arbeidet var kravene

Vala til forsamlinga på Eidsvoll gjekk føre seg i to bolkar: Fyrst vart det valt valmenn i dei fleste kyrkjesokner og militære avdelingar. Deretter var det oppgåva til valmennene å velja representantar til Riksforsamlinga. Vala var effektive, men langt frå problemfrie.

25. februar samlet de første menighetene i landet seg for å avlegge ed om å stille seg bak den norske selvstendighetskampen. Etter eden var avlagt valgte menighetene valgmenn, som siden skulle velge representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll.

Store deler av tiden på Eidsvoll gikk med til arbeid i komiteer. Konstitusjonskomiteen ble nedsatt for å utarbeide en grunnlov. Det ble også nedsatt en finanskomité for å se om landet hadde en økonomi som ville tåle selvstendighet.

Det sies at det var to partier på Eidsvoll i 1814 – selvstendighetspartiet og unionspartiet. Men dette var ikke politiske partier i moderne forstand.

Det omframme stortinget som vart samla 7. oktober 1814, hadde som oppgåve å forhandla fram endringar i Grunnlova slik at ho kunne tilpassast ein union med Sverige. Samstundes gleid Christian Frederik ut or norsk historie.

4. november gikk Norge inn i union med Sverige. Takket være en hard forhandlingslinje, ledet an av stortingspresident Wilhelm F.K. Christie, ble resultatet en løs union der nordmennene hadde full råderett over seg selv. Det eneste de manglet var en egen konge og kontroll over utenrikspolitikken.