De siste tiårene av 1700-tallet er ofte betegnet som opplysningens og revolusjonenes tidsalder. Nye ideer og opprør mot gamle regimer satte nye standarder for politisk virke. Folkets medbestemmelse og fordelingen av makten stod i kontrast til de gamle eneveldene hvor kongen regjerte alene. Samtidig var det også grunnlovenes periode. I årene fra 1780 til 1830 oppstod det en rekke nye grunnlover i Europa og Amerika. Disse var gjennomsyret av de nye ideene om folkesuverenitet, maktfordeling og nye kontrakter mellom de som styrer og de som blir styrt. Mange av grunnlovene forsvant etter få år, men noen ble stående igjen som forsvar for rettsvern og folkemakt.
Årene rett før 1814 var preget av nødsår, krig og uforutsigbarhet i Norge, og en gryende misnøye ble skapt mot sentralregjeringen i København. Misnøyen, krigssituasjonen og de nye ideene la et stridbart grunnlag for hendelsene i det norske revolusjonsåret 1814. Kieltraktaten i januar, som satte i gang hele hendelsesforløpet i 1814, var et resultat av Danmark-Norges deltakelse i Napoleonskrigene. Vår konge, Frederik VI av Danmark-Norge, hadde inngått allianse med Napoleon som mer og mer fremstod som tapende part i tida rett før 1814. De seirende stormaktene gikk med på at kongen av Sverige skulle motta Norge som takk for innsatsen mot Napoleon.
Men året 1814 skulle vise seg å bli noe helt annet enn hva stormaktene hadde tenkt seg for Norges del. De norske elitene satte i gang et opprør anført av prins Christian Frederik. Det ble utlyst valg og innkalt til riksforsamling som skulle lage en egen norsk grunnlov og velge en konge av Norge. Året ble fylt av dramatikk, med stormaktsforhandlinger, krig og nye valg og en ny folkeforsamling på høsten, nå kalt Stortinget. Der ble det bestemt at en union skulle inngås med Sverige, tross stor motvilje tidligere på året. Det som ble skapt i Norge i 1814 la grunnlaget for varig fred i Norden og indre norsk selvstyre. Diskusjonene rundt hvordan og hvorfor det skjedde begynte allerede i 1814 og pågår den dag i dag.
Bård Frydenlund, historiker og direktør ved Eidsvoll 1814
Bli mer kjent med 1814-historien gjennom vår artikkelsamling skrevet av historikere tilknyttet museet:
Bakgrunn
Opplysningstid og revolusjonar
Napoleonskrigene
Norge i union med Danmark
Danmark-Noreg mot kløyving
Ved inngangen til 1814 stod den dansk-norske heilstaten framfor eit samanbrot. Etter at Napoleon hadde lide store tap mot Russland i 1812 og endå fleire nederlag ...
Norge hevder seg
Årene før 1814 begynte det å spire en ny patriotisme i Norge. Dette medførte et aktivt press for en friere stilling i unionen med Danmark. Viktige deler av dette arbeidet var kravene
1814 - før Riksforsamlingen
Kielfreden
Fredsavtala i Kiel 14. januar 1814 forplikta Danmark til å avstå Noreg til Sverige. Nordmennene opplevde Kieltraktaten som ei krenking, og det var han som gav støyten til det norske sjølvstendeopprøret i 1814.
Norsk opprør
Notabelmøtet
Vala til Riksforsamlinga
Vala til forsamlinga på Eidsvoll gjekk føre seg i to bolkar: Fyrst vart det valt valmenn i dei fleste kyrkjesokner og militære avdelingar. Deretter var det oppgåva til valmennene å velja representantar til Riksforsamlinga. Vala var effektive, men langt frå problemfrie.
Selvstendighetseden
25. februar samlet de første menighetene i landet seg for å avlegge ed om å stille seg bak den norske selvstendighetskampen. Etter eden var avlagt valgte menighetene valgmenn, som siden skulle velge representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll.
Riksforsamlingen
Riksforsamlingen oppsummert
Komiteene i Riksforsamlingen
Store deler av tiden på Eidsvoll gikk med til arbeid i komiteer. Konstitusjonskomiteen ble nedsatt for å utarbeide en grunnlov. Det ble også nedsatt en finanskomité for å se om landet hadde en økonomi som ville tåle selvstendighet.
Partiene på Eidsvoll
Det sies at det var to partier på Eidsvoll i 1814 – selvstendighetspartiet og unionspartiet. Men dette var ikke politiske partier i moderne forstand.
Samansetnaden av Riksforsamlinga
1814 - etter Riksforsamlingen
Stormaktsdiplomati
Vekene etter 17. mai 1814 var merkte av hektisk internasjonalt diplomati for å berga Grunnlova og for å sleppa unna union. Men diplomatiet var ingen stor suksess. Resultatet vart krig.
Krig mot Sverige
Mossekonvensjonen
- Norge får beholde grunnloven
Stortinget 1814
Det omframme stortinget som vart samla 7. oktober 1814, hadde som oppgåve å forhandla fram endringar i Grunnlova slik at ho kunne tilpassast ein union med Sverige. Samstundes gleid Christian Frederik ut or norsk historie.