Fra Christian Frederik overtok som stattholder i Norge i 1813, lå det i hans mandat at han skulle yte motstand mot et hvert svensk forsøk på å vinne Norge. Da han fikk melding om Kielfreden og budskapet om at Norge skulle bli avstått til Sverige var det naturlig å gjøre opprør. Christian Frederik mente han hadde arverett til den norske tronen, og at han kunne overta som konge straks Frederik 6. ikke regjerte lenger.
Han sendte brev til en rekke europeiske statsoverhoder der han meddelte kravet på den norske tronen. Deretter la han ut på en reise oppover Gudbrandsdalen, over Dovre mot Trondheim for å piske opp stemningen blant folket. På reisen, særlig i Trondheim, møtte prinsen tilløp til opprørstemninger skapt uavhengig ham. Sannsynligvis gjordet dette ham urolig for at opprøret skulle skli ut i ukontrollerte former.
Tilbake på Eidsvoll valgte Christian Frederik å søke råd fra en større krets av høytstående nordmenn. 15 embetsmenn, 7 militære og 6 forretningsmenn møttes på Eidsvolls verk 16. februar til det som er blitt kalt notabelmøtet.
Visste du at?
... det har vært stor uenighet om Christian Frederiks rolle i det norske opprøret. Ernst Sars (1835-1917) mente at han bare ble brukt som et redskap for det norske folk. Sverre Steen (1898-1983) mente han var en forutsetning for det som skjedde. I dag er det enighet om at Christian Fredriks rolle var helt avgjørende.
Hvem var folket?
1814 var det rundt 900 000 innbyggere i Norge. Det norske folk besto i all hovedsak av bønder. I tillegg til de militære besto befolkningen også av næringsdrivende borgerskap og embetsmenn.
