Det svenske overtaket var tydelig fra første stund. Den svenske hæren gikk til angrep 26. juli med en hær på 45 000 soldater, mot Norges 25 000 soldater. Svenskene var bedre utstyrt med våpen, hadde bedre forsyninger og hadde fersk krigserfaring fra kontinentet. I tillegg hadde Sverige en stor flåte som bidro i kampene.
Den største svenske styrken tok seg fram langs kysten mot Hvaler. Tropper ble satt i land på Kråkerøy 3. august, og dagen etter var festningen i Fredrikstad overtatt uten kamp. En annen svensk avdeling tok seg fram via Halden. En tredje gikk mot Kongsvinger, men denne ble stoppet av nordmennene.
Christian Frederik så at krigen på ikke kunne vinnes på sikt, hovedsakelig grunn av manglende rasjoner til den norske hæren. Han ble forsøkt overtalt til å fortsette, men ble enig med Carl Johan (bildet) om å inngå våpenhvile 5. august. To dager senere møttes partene på Spydeberg. Her la Carl Johan frem et oppsiktsvekkende forsalg: Norge skulle få beholde Grunnloven i union med Sverige, men Christian Frederik måtte frasi seg makten til statsrådet inntil et nytt Storting var samlet. Dette var første gang Carl Johan nevnte og godkjente dokumentet som var skapt på Eidsvoll. 8. august ble det holdt statsråd på Spydeberg. Statsrådet ble enige om å godta videre forhandlinger med Carl Johan. 10. august fortsatte de offisielle forhandlingene i Moss.
Visste du at?
… Christian Frederiks innsats under krigen mot Sverige diskrediterte ham som leder for det norske opprøret i 1814 i mange år etterpå. Flere ønsket at Norge hadde fortsatt krigen, og mente at det bare var fordi Christian Frederik «ikke tålte blod» at krigen ble stoppet. Sett utenfra er det kanskje mer påfallende at også Carl Johan ønsket å stoppe krigen, til tross for sitt tydelige overtak.
Hva var Spydebergsstatsrådet?
På Spydeberg prestegård møttes statsrådene for å avgi sin betenkning om Carl Johans fredstilbud. Halvdan Koht hevder at ingenting i hele 1814-historien forekommer så forbløffende som tilbudet Norge fikk fra Carl Johan på Spydeberg. Øystein Sørensen hevder at utfallet av Mossekonvensjonen i realiteten ble avgjort på Spydeberg.
