<img height="1" width="1" src="https://www.facebook.com/tr?id=1012619252206265&ev=PageView &noscript=1"/>

Riksforsamlingen oppsummert

De seks ukene Riksforsamlingen var samlet på Eidsvoll var preget av intenst arbeid og flere konflikter mellom representantene. Resultatet ble datidens mest demokratiske statsforfatning.

  • 9068269-oppsummert.jpg

10. april 1814 kom de 112 valgte utsendingene sammen til Riksforsamlingen på Eidsvoll Verk. Fra første dag var Riksforsamlingen splittet i to partier eller grupperinger: Selvstendighetspartiet, som ønsket full selvstendighet for Norge, og Unionspartiet, som mente det var mest hensiktsmessig å gå inn i union med Sverige.

Tidlig uenighet
Første forhandlingsdag brøt det ut uenighet. Striden knyttet seg til en formell takkeadresse til Christian Frederik for hans innsats for Norge. Presten Nicolai Wergeland, en av unionspartiets ledere, foreslo at riksforsamlingen samtidig skulle gi en midlertidig stadfesting av Christian Frederiks regjeringsmakt. Hensikten med Wergelands forslag var å markere riksforsamlingens suverenitet. Forslaget ble imidlertid oppfattet som ekstremt og vant ingen tilslutning.

Det første store slaget mellom unionspartiet og selvstendighetspartiet sto 19. april. Godseier og unionsmann Severin Løvenskiold foreslo at riksforsamlingen skulle velge en utenrikskomité. Hensikten med forslaget var å markere at riksforsamlingen hadde rett og plikt til å ta seg av alle sider av statsstyret, utenrikspolitikken inkludert. Sorenskriver Christian Magnus Falsen, en av selvstendighetspartiets ledere, fremmet et motforslag: Riksforsamlingen skulle oppløses så snart Grunnloven var vedtatt og kongen valgt. Selvstendighetspartiet vant avstemningen på grunn av presidentens dobbeltstemme. Utenrikskomiteen ble det ingenting av.

Grunnlovsarbeidet
12. april opprettet Riksforsamlingen en konstitusjonskomite for å utarbeide et utkast til grunnloven. Christian Magnus Falsen ble valgt til leder. Fire dager senere la komiteen frem elleve grunnsetninger for det videre grunnlovsarbeidet: Norge skulle være et fritt, uavhengig og udelelig rike. Kongen skulle ha den utøvende makt, en folkevalgt nasjonalforsamling den lovgivende og bevilgende makt, og uavhengige domstoler den dømmende. Religionsfrihet og trykkefrihet ble garantert, men jøder fikk fremdeles ikke adgang til riket. Deretter gikk
konstitusjonskomitéen i gang med utarbeidelsen av selve Grunnloven. Alt 2. mai kunne komitéen presentere et ferdig forslag på 115 paragrafer.

Enighet om forfatningen
4.-11. mai vedtok Riksforsamlingen den endelige grunnloven. Partimotsetningene viste seg kun i striden om kongens stilling. Unionspartiet vil ha inn et forbud mot at kongen skulle kunne motta en fremmed krone. Hensikten med forslaget var å forhindre en fremtidig gjenopprettelse av den dansk-norske helstaten ved at Christian Frederik – som var dansk arveprins – ble konge i Danmark. Forslaget ble avvist med stort flertall. 17. mai møtte medlemmene av Riksforsamlingen i galla for å velge en konge til den selverklærte norske staten. Christian Frederik ble deretter enstemmig valgt til Norges konge. 19. mai tok Christian Frederik imot kronen. Dagen etter, 20. mai, ble Riksforsamlingen ble oppløst.

Visste du at?

… effektiviteten til Riksforsamlingen var ekstrem når de maktet å utarbeide en grunnlov på seks uker. Til sammenlikning brukte den franske grunnlovgivende forsamlingen to år på sin oppgave. Fast organisering av arbeidet, streng møtedisiplin og fremfor alt godt forarbeid i komiteene må ha vært viktige årsaker til at de maktet å få arbeidet ferdig på den korte tiden de hadde til rådighet.

Hva er suverenitet?

Suverenitet er retten til å utøve enerådende makt over en geografisk region eller en gruppe mennesker. I folkeretten har staten suverenitet,
men i annen språkbruk kan man også si at et styre eller et individ kan ha suverenitet. De fleste demokratier bygger på folkesuverenitetsprinsippet, som betyr at suvereniteten i siste instans hviler hos folket, som frivillig gir utøvelsen av den til myndighetene
eller herskeren.