19. februar, tre dager etter Notabelmøtet, sender Christian Fredrik et rundskriv til landets biskoper. Her erklærer han at alle menigheter i landet skal samles i kirkene for å få høre at Fredrik 6. har avstått Norge til Sverige, at Christian Fredrik har overtatt styret av landet, og at folket må slutte opp om prinsen for å berge friheten sin.
Prestene skulle holde en kraftig innledningstale og formane påhørerne følgende ed: ”Sværge I, at hævde Norges Sælvstendighed, og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreland?” Deretter skulle kirkefolket svare: ”Det sværge Vi, saa sandt hjælpe os Gud og hans hellige ord!” Etter edsavleggelsen skulle det undertegnes en erklæring om at hele menigheten hadde avlagt eden.
Folkeeden ble først avlagt i kirkene på Østlandet. Etter hvert som rundskrivet nådde frem fulgte resten av landet etter. Etter avleggelsen av folkeeden fulgte valg av valgmenn, som siden skulle velge representanter til Riksforsamlingen. april. Sett fra Christian Frederiks ståsted var folkeeden et klokt politisk trekk. Gjennom eden bandt prinsen folket til selvstendighetspolitikken.
Visste du at?
… mange av de oppmøtte i kirkene 25. februar var helt uvitende om valget som skulle avholdes. Mange av de oppmøtte ante ikke hvem de skulle stemme på. I et klagebrev fra krigskommissær W. Sebbelow står det at mange «uden at have tid til at tænke, valgte den de først fikk øie på …».
25. februar - en merkedag?
Historikeren Halvdan Koht satte 25. februar på linje med nasjonaldagen 17. mai. «Folkets dag», kaller han datoen. «Det var dagen folket selv forkynte sin vilje – det var en nasjon som stod fram og tok sin nasjonale rett», skriver han.
