- 1/1
De siste tiårene av 1700-tallet er ofte betegnet som opplysningens og revolusjonenes tidsalder. Nye ideer og opprør mot gamle regimer satte nye standarder for politisk virke. Folkets medbestemmelse og fordelingen av makten stod i kontrast til de gamle eneveldene hvor kongen regjerte alene. Samtidig var det også grunnlovenes periode. I årene fra 1780 til 1830 oppstod det en rekke nye grunnlover i Europa og Amerika. Disse var gjennomsyret av de nye ideene om folkesuverenitet, maktfordeling og nye kontrakter mellom de som styrer og de som blir styrt. Mange av grunnlovene forsvant etter få år, men noen ble stående igjen som forsvar for rettsvern og folkemakt.
Årene rett før 1814 var preget av nødsår, krig og uforutsigbarhet i Norge, og en gryende misnøye ble skapt mot sentralregjeringen i København. Misnøyen, krigssituasjonen og de nye ideene la et stridbart grunnlag for hendelsene i det norske revolusjonsåret 1814. Kieltraktaten i januar, som satte i gang hele hendelsesforløpet i 1814, var et resultat av Danmark-Norges deltakelse i Napoleonskrigene. Vår konge, Frederik VI av Danmark-Norge, hadde inngått allianse med Napoleon som mer og mer fremstod som tapende part i tida rett før 1814. De seirende stormaktene gikk med på at kongen av Sverige skulle motta Norge som takk for innsatsen mot Napoleon.
Men året 1814 skulle vise seg å bli noe helt annet enn hva stormaktene hadde tenkt seg for Norges del. De norske elitene satte i gang et opprør anført av prins Christian Frederik. Det ble utlyst valg og innkalt til riksforsamling som skulle lage en egen norsk grunnlov og velge en konge av Norge. Året ble fylt av dramatikk, med stormaktsforhandlinger, krig og nye valg og en ny folkeforsamling på høsten, nå kalt Stortinget. Der ble det bestemt at en union skulle inngås med Sverige, tross stor motvilje tidligere på året. Det som ble skapt i Norge i 1814 la grunnlaget for varig fred i Norden og indre norsk selvstyre. Diskusjonene rundt hvordan og hvorfor det skjedde begynte allerede i 1814 og pågår den dag i dag.
Bård Frydenlund, historiker og direktør ved Eidsvoll 1814