<img height="1" width="1" src="https://www.facebook.com/tr?id=1012619252206265&ev=PageView &noscript=1"/>

4. november - union med Sverige

4. november gikk Norge inn i union med Sverige. Takket være en hard forhandlingslinje, ledet an av stortingspresident Wilhelm F.K. Christie, ble resultatet en løs union der nordmennene hadde full råderett over seg selv. Det eneste de manglet var en egen konge og kontroll over utenrikspolitikken.

  • Portrett av sorenskriver Wilhelm F.K. Christie. Rød sorenskriveruniform, høy krave med gull, hvitt kalvekryss. 1 ordensstjerne.
    Wilhelm F.K. Christie

13. oktober ble det nedsatt en protokollkomité for å ta i mot de svenske forslagene. Komiteen fremla rapporten 19. oktober med anbefaling om å vedta unionen med det samme. Dette satte stortingspresident Wilhelm F.K. Christie seg imot, fordi den norske politikken tilsa at unionen ikke kunne vedtas før endringene var på plass.

Christie (bildet) har fått mye av æren for det arbeidet som ble gjort disse ukene. Han maktet å tilfredsstille de svenske kravene samtidig som «den norske politikken» ble ivaretatt: 20. oktober ba han forsamlingen ta stilling til tre spørsmål: 1. Om Stortinget hadde makt til å foreta kongevalg. 2. Om Norge på visse vilkår skulle gå inn i union med Sverige. 3. Om konge skulle velges straks. Resultatet ble «ja» til de to første og «nei» til det siste spørsmålet. Svarene ble summert opp som et sterkt betinget «ja» til union. Christies kunststykke lå i at Stortinget hadde avgjort å utsette kongevalget og dermed også utsatt unionsvedtaket.

Mellom 26. oktober og 4. november gikk Stortinget gjennom hele grunnloven, paragraf for paragraf. De største gnisningene mellom partene knyttet seg til forholdet mellom konge og statsrådet, kongens makt over militæret og kongens rolle i tildelingen av statsborgerskap. Eidsvollsgrunnloven hadde gitt kongen stor makt. Denne ønsket Carl Johan å holde på, men han måtte bøye av. Opprinnelig ga grunnloven kongen også stor makt over militærvesenet. Her ble det inngått et kompromiss om at statsrådet skulle høres før den norske hæren ble brukt til angrepskrig. Tildeling av statsborgerskap var ifølge Eidsvollsgrunnloven tillagt Stortinget, og slik forble det, tross Carl Johans ønske om å overta denne myndigheten.

Arbeidet med endringen av grunnloven var ferdig 4. november. Alt i alt hadde det vært en vellykket høst for Norge. De sentrale prinsippene fra Eidsvollsgrunnloven var sikret i den nye unionen. Etter at Christian Frederiks abdikasjonssøknad var godkjent, ble vervet overgitt kong Karl 13. av Sverige.

Visste du at?

… ifølge Sverre Steen (1951) var det ekstraordinære Stortinget høsten 1814 egentlig ikke noe storting, ikke engang et ekstraordinært et, men en ny grunnlovsgivende forsamling, slik som på Eidsvoll. Det representantene foretok seg under samlingen gikk nemlig på tvers av hva som var bestemt gjennom 17. mai-grunnloven.

En ny grunnlov?

4. november grunnloven var egentlig ikke en endret utgave av 17. mai-grunnloven. Endringene var nemlig ikke foretatt slik det var bestemt i 17. mai-grunnloven. Egentlig var 4. november-grunnloven en helt ny grunnlov. De sentrale prinsippene fra 17. mai-grunnloven ble likevel videreført, tilpasset unionen med Sverige.