Theis Lundegaard

Teis Lundegaard kom fra trange kår i Lyngdal, men hadde som voksen slått seg opp på handel langs kysten mellom Bergen og Kristiania. Etter hvert eide han ikke bare skutene selv, men også en av landsdelens største gårder, og under blokadeårene før 1814 var han befal for kystvernet ved Lista.

Blant bøndene i hjembygda ble han naturlig nok en lederskikkelse. Noen spesiell utdannelse hadde han ikke, men han var svært frittalende og viste ingen respekt for embetsmenn eller andre øvrighetspersoner. Han hadde også en imponerende selvtillit og var stor av vekst, både i bredden og høyden.

Heller ikke på Riksforsamlingen kviet Lundegaard seg for å si hva han mente. Han ble den første bonden som tok ordet i en debatt, og i de seks ukene forsamlingen varte, var han blant de mest snakkesalige. Under Riksforsamlingen bodde han på Fuglerud ved Råholt.

I spørsmålene om selvstendighet fulgte han flertallet, men det var i andre saker han virkelig engasjerte seg. I striden om det benefiserte gods (kirkegodset) førte han ordet for bøndene og holdt en svært krass tone overfor de geistlige. Han gikk også hardt imot at stemmeretten skulle bygge på hvor mye eiendom man eide. I debatten om stemmeretten 8. og 9. mai utbasunerte han: «Det er mannen, og ikke jorda, som skal tale på tinget.»

Lundegaard kjempet også for et folkelig språk i Grunnloven. Da paragraf 113 om dispensasjoner, protektorier og moratorier ble lest opp, krevde han å få vite hva det betydde på norsk.

Noen stor taler var han likevel ikke. Det var først og fremst med utbrudd og kommentarer andre ikke turte komme med, at han gjorde seg bemerket. Lenge fikk han skylden for den såkalte «jødeparagrafen», blant annet gjennom en historie om at han skal ha drevet den igjennom ved å avbryte debatten. Det er i beste fall en misforståelse: Hele flertallet i forsamlingen var for paragrafen, og konstitusjonskomiteen hadde innstilt på å utelukke jødene.

Etter 1814

Lundegaard ble valgt til Stortinget hele åtte ganger, første gang til det overordentlige storting høsten 1814 og siste gang i 1845. Han var med i de viktigste komiteene, beholdt sin tøffe stil og fortsatte kampen mot embetsmannsstanden, men han ble aldri noen lederskikkelse for bøndene på Stortinget.

I 1845 ble han valgt sammen med Søren Jaabæk fra samme valgkrets og ble en læremester for ham. Jaabæk førte kampen for bøndenes sak videre i resten av århundret.