Theis Jacob Thorkildsen Lundegaard

Lundegaard kom fra trange kår, men hadde som voksen slått seg opp på handel langs kysten mellom Bergen og Kristiania. Etter hvert eide han ikke bare skutene selv, men også en av landsdelens største gårder. Blant bøndene i hjembygda ble Lundegaard naturlig nok en lederskikkelse. Noen spesiell utdannelse hadde han ikke, men til gjengjeld var han svært frittalende og viste ingen respekt for embetsmenn eller andre øvrighetspersoner. Han hadde også en imponerende selvtillit og var stor av vekst, både i bredden og høyden.

I 1814 møtte Lundegaard på Riksforsamlingen og heller ikke her kviet han seg for å si hva han mente. Han ble den første bonden som grep ordet i en debatt og i de seks ukene forsamlingen varte var han av de mest snakkesalige. I spørsmålene om selvstendighet fulgte han flertallet, men det var i andre typer saker han virkelig engasjerte seg. I striden om det benefisierte gods (kirkegodset) førte han ordet for bøndene og holdt en svært krass tone overfor de geistlige. Han gikk også hardt imot at stemmeretten skulle være basert på hvor mye eiendom en eide. "Det er ikke skatten, men mannen som skal tale på tinget", mente Lundegaard. Noen stor taler var han likevel ikke. Det var først og fremst ved utbrudd og kommentarer andre ikke torde komme med han gjorde seg bemerket. Blant annet drev han etter sigende igjennom den såkalte "Jødeparagrafen" ved å avbryte debatten og rope at alle som ikke ville ha jøder i landet skulle reise seg. 

Lundegaard møtte både på det overordentlige storting og på Stortingene i 1815-16, 1821-22, 1827-33 og 1845 hvor han var med i de viktigste komiteene. Her beholdt han sin tøffe stil og fortsatte kampen mot embetsmannsstanden, men han forble ingen lederskikkelse blant bøndene.