«Det er mannen, og ikke jorda, som skal tale på tinget!»

Teis Lundegaard var ingen vanlig bonde fra Lyngdal. Han kom opprinnelig fra enkle kår, men bygget seg gradvis opp. I tillegg til flere gårdsbruk, drev han skipsfart og handel, og under blokadeårene før 1814 var han befal for kystvernet ved Lista. Men likevel var og ble han en talsmann for de som dyrket jorda. Han ble valgt fra Lister og Mandals amt, omtrent det som før het Vest-Agder, og under Riksforsamlingen bodde han på Fuglerud ved Råholt.

Den 6.mai var det pause i forhandlingene om paragrafene i Riksforsamlingen. Men dagen før hadde Lundegaard vært i strid med prestene i forsamlingen. Kirkens eiendommer var et av mange temaer denne dagen, og Lundegaard og flere andre bønder hisset på seg flere da de krevde at kirkegodset måtte selges. Det var en levning fra den katolske kirke, mente Lundegaard, og jorda ble ikke brukt effektivt og flere prester misbrukte sine rettigheter. Bedre var det om alle prester fikk fastlønn, og at salgsummen kunne være en garanti for norsk bank, universitet og skolevesen. Mange prester mislikte naturlig nok det mulige tapet av «fete kall» som rike prestegårder ble kalt. Men flere moralske dommer enn gode argumenter ble sagt imot ham – at
han kunne si slik om prestene!

På tross av dette var Teis Lundegaard en religiøs mann som skulle ha kunnet hele bibelen utenat. Da det kom opp et forslag om å bruke søndagen til debatt protesterte han – søndagen skulle holdes hellig. Georg Sverdrup minte Lundegaard om at det stod i bibelen at om det falt en okse eller et esel i brønnen på helligdagen, skulle de dras opp igjen. Lundegaard svarte at han visste det, men at han ikke trodde det var verken okser eller esler i Riksforsamlingen. Men om så var skulle han hjelpe til med å trekke dem ut av Rikssalen – selv om det var på en søndag! Sverdrup måtte gjerne lære ham gresk og latin, men ikke kristendom.

Den kanskje viktigste uttalelsen hans kom i forbindelse med diskusjonene om stemmeretten den 8. og 9. mai. Det gikk en viktig debatt om hvor bred stemmeretten skulle være, og mange mente at kun de som eide store eiendommer burde gis retten. Lundegaard ønsket bred stemmerett og ville stoppe debatten i sin favør. «Det er mannen, og ikke jorda, som skal tale på tinget», utbasunerte Lundegaard, og la til at brukere av større jord kunne ha mindre vett enn de som hadde mindre jord.

Lundegaard kjempet også for et folkelig språk i Grunnloven. Dette gjaldt særlig paragraf 113, den såkalte «adelsparagrafen». Den skulle hindre enkeltpersoner skattefrihet eller andre fordeler på bakgrunn av arv, og lød: «Ingen dispensasjoner, protektorier, moratorier eller oppreisninger må bevilges, etter at den nye alminnelige lovbok er satt i kraft.» Da den ble lest opp, insisterte Lundegaard på å vite hva paragrafene lød på norsk – hva alle disse dispensasjoner protektorier og moratorier, egentlig betydde?

Lundegaard ble ansett som en trussel av representantene for eliten i Norge. Han fremmet harde krav og greide å forene bøndenes interesser. Derfor er det ofte negativ omtale av han i de kildene som finnes, brev og dagbøker skrevet av nettopp prester og embetsmenn som fryktet det han stod for. Lenge fikk han skylden for «jødeparagrafen», selv om dette i beste fall er en misforståelse. Hele forsamlingens flertall var for, og konstitusjonskomiteen innstilte på å utelukke jødene.

Teis Lundegaard var en markant slagferdig representant for gruppen av bondepolitikere som skulle vokse fram etter 1814. Hele åtte ganger ble han valgt til Stortinget, og selv om han ikke tok noen lederoppgaver selv, var han et forbilde for flere politikerspirer fra bondestanden. På sitt siste stortingsvalg i 1845 ble han innvalgt sammen med Søren Jaabæk fra samme valgkrets. Lundegaard ble en læremester for Jaabæk som på sin måte skulle fortsette kampen for bøndenes sak i resten av århundret.