Teis Lundegaard: «Det er mannen, og ikke jorda, som skal tale på tinget!»

Teis Lundegaard var ingen vanlig bonde fra Lyngdal. Han kom opprinnelig fra enkle kår, men bygget seg gradvis opp. I tillegg til flere gårdsbruk drev han skipsfart og handel, og under blokadeårene før 1814 var han befal for kystvernet ved Lista. Likevel var og ble han en talsmann for dem som dyrket jorda. Han ble valgt fra Lister amt, i dag en del av Agder, og under Riksforsamlingen bodde han på Fuglerud ved Råholt.

Striden om kirkegodset

Den 5. mai 1814 havnet Lundegaard i strid med prestene i forsamlingen. Kirkens eiendommer var et av mange temaer den dagen, og Lundegaard og flere andre bønder hisset på seg mange da de krevde at kirkegodset måtte selges. Det var en levning fra den katolske kirke, mente Lundegaard. Jorda ble ikke brukt effektivt, og flere prester misbrukte sine rettigheter. Bedre var det om alle prester fikk fastlønn, og om salgssummen kunne bli en garanti for norsk bank, universitet og skolevesen.

Mange prester mislikte naturlig nok tanken på å miste «fete kall», som rike prestegårder ble kalt. Men det ble sagt flere moralske dommer enn gode argumenter imot ham – at han kunne si slikt om prestene!

Okser og esler i Rikssalen

På tross av dette var Teis Lundegaard en religiøs mann som skulle ha kunnet hele bibelen utenat. Da det kom et forslag om å bruke søndagen til debatt, protesterte han – søndagen skulle holdes hellig. Georg Sverdrup minnet ham om at det står i Bibelen at om en okse eller et esel faller i brønnen på helligdagen, skal den dras opp igjen.

Lundegaard svarte at han visste det, men at han ikke trodde det var verken okser eller esler i Riksforsamlingen. Men om så var skulle han hjelpe til med å trekke dem ut av Rikssalen – selv om det var på en søndag! Sverdrup måtte gjerne lære ham gresk og latin, men ikke kristendom.

Stemmerett og folkelig språk

Den kanskje viktigste uttalelsen hans kom i forbindelse med diskusjonene om stemmeretten den 8. og 9. mai. Det gikk en viktig debatt om hvor bred stemmeretten skulle være, og mange mente at kun de som eide store eiendommer burde gis retten. Lundegaard ønsket bred stemmerett og ville stoppe debatten i sin favør. «Det er mannen, og ikke jorda, som skal tale på tinget», utbasunerte Lundegaard, og la til at brukere av større jord kunne ha mindre vett enn de som hadde lite.

Lundegaard kjempet også for et folkelig språk i Grunnloven. Dette gjaldt særlig paragraf 113, den såkalte «adelsparagrafen». Den skulle hindre enkeltpersoner skattefrihet eller andre fordeler på bakgrunn av arv, og lød: «Ingen dispensasjoner, protektorier, moratorier eller oppreisninger må bevilges, etter at den nye alminnelige lovbok er satt i kraft.» Da den ble lest opp, insisterte Lundegaard på å vite hva paragrafene lød på norsk – hva alle disse dispensasjoner protektorier og moratorier, egentlig betydde?

Et forbilde for bondepolitikerne

Lundegaard ble ansett som en trussel av representantene for eliten i Norge. Han fremmet harde krav og greide å forene bøndenes interesser. Derfor er det ofte negativ omtale av han i de kildene som finnes, brev og dagbøker skrevet av nettopp prester og embetsmenn som fryktet det han stod for. Lenge fikk han skylden for «jødeparagrafen», selv om dette i beste fall er en misforståelse. Hele forsamlingens flertall var for, og konstitusjonskomiteen innstilte på å utelukke jødene.

Teis Lundegaard var en markant slagferdig representant for gruppen av bondepolitikere som skulle vokse fram etter 1814. Hele åtte ganger ble han valgt til Stortinget, og selv om han ikke tok noen lederoppgaver selv, var han et forbilde for flere politikerspirer fra bondestanden. På sitt siste stortingsvalg i 1845 ble han innvalgt sammen med Søren Jaabæk fra samme valgkrets. Lundegaard ble en læremester for Jaabæk som på sin måte skulle fortsette kampen for bøndenes sak i resten av århundret.