<img height="1" width="1" src="https://www.facebook.com/tr?id=1012619252206265&ev=PageView &noscript=1"/>

Grunnsetningene

Utgangspunktet for grunnlovsarbeidet på Eidsvoll var 11 grunnsetninger utarbeidet av konstitusjonskomiteen de første dagene av Riksforsamlingen.

Da konstitusjonskomiteen ble nedsatt 12. april, var arbeidet med grunnsetningene det første de gikk i gang med. Grunnsetningene skulle ligge til grunn for det videre arbeidet med grunnloven, og måtte voteres over i plenum. I likhet med den endelige grunnloven, inneholdt grunnsetningene bestemmelser om alt fra statssystem til menneskerettigheter:

1. Norge bør være et innskrenket og arvelig monarki. 2. Folket bør utøve den lovgivende makt gjennom sine representanter. 3. Folket bør alene ha rett til å beskatte seg gjennom sine representanter. 4. Retten til å erklære krig og slutte fred tilkommer regenten. 5. Regenten bør ha rett til å benåde. 6. Den dømmende makt bør være atskilt fra den lovgivende og den utøvende. 7. Trykkefrihet. 8. Den evangelisk-lutherske religion bør forbli statens og regentens religion. Alle religionssekter tilstedes fri religionsøvelse; dog er jøder fremdeles utelukket fra adgang til riket. 9. Nye innskrenkninger i næringsfriheten bør ikke tilstedes. 11. Personelle og blandede arvelige forrettigheter bør ikke tilståes noen for fremtiden. 11. Statens borgere er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om fedrelandet, uten hensyn til stand, fødsel og formue.

Det var bred enighet om 2. til 10. setning. Men første og siste grunnsetning skapte på store debatter. Dette gjaldt særlig første grunnsetning, som slo fast at «Norge bør være et innskrenket og arvelig monarki». Diskusjonen ble fort helt grunnleggende, og dreide seg om hvorvidt Norge skulle gå for selvstendighet eller ikke. Selvstendighetspartiet, med Christian Magnus Falsen i spissen, vant til slutt en tydelig seier under avstemningen.

Hvorfor var jøder utestengt?

Paragrafen kan ses som en videreføring av Christian den femtes Norske Lov av 1687, der ble det bestemt at ingen jøder måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Forbudet gikk inn i en europeisk antisemittisk tradisjon, den politiske og religiøse argumenter ble brukt mot jødene.