Grunnlovsutkastene

Av de 20 grunnlovsutkastene, ble 19 sendt til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Sannsynligvis eksisterte det langt flere, men disse er gått tapt for ettertiden. Dette forteller oss om en bred deltakelse i grunnlovsutformingen, utover de 112 representantene på Eidsvoll. Samtlige av de bevarte utkastenehar sin opprinelse på Østlandet med ntak av et fra Kristiansand. Seks til sju av utkastene står bønder bak, embetsmenn og akademikere står bak ti til tolv utkast, mens borgenskapet i byene og brukseierklassen ikke står bak mer enn tre til fem utkast.

Utkastene kan deles i to grupper eller kategorier, representert ved ulike sosiale lag eller ulike opinioner i samfunnet. Utkastene til bønder og deler av borgerskapet har en tendens til å definere folkets representanter i nasjonalforsamlingen som talerør for Kongen. I disse utkastene er det fortsatt kongen som fatter avgjørelser, men etter å ha lyttet til nasjonalforsamlingen.

Her blir det blant annet foreslått at representantene bare møtes for å velge medlemmer av et høyere statsråd, som i ett tilfelle får sitte på livstid. Det er også et kjennetegn ved enkelte utkast fra ulærde at de var fylt av snevre bestemmelser som angikk forfatterne, men som hadde liten relevans for en statsrettslig konstitusjon.

Utkastene representert ved embetsstanden og enkelte større næringsdrivende, var på sin side tydelig inspirert av liberale vest-europeiske teorier og moderne demokratiske konstitusjoner som den franske og amerikanske. Her var ikke nasjonalforsamlingen et talerør for kongen, men en sentral myndighet. Det var denne siste gruppen som fikk den avgjørende innflytelsen på den endelige norske grunnloven. Det mest innflytelsesrike var utkastet forfattet av Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler, også kalt det "Adler-Falsenske utkast".

Den endelige Eidsvollsgrunnloven endte opp med å bli politisk mer avansert og mer radikal enn samtlige av utkastene.