-
Stortingets portrett av Jonas Rein, malt av Henrik Sørensen. Foto: Stortinget/Peter Mydske
Riksforsamlingen hadde forhandlet ferdig alle paragrafene to dager før, men et land kunne ikke leve på grunnlov alene. Økonomien hadde vært usikker med brutte handelslinjer, skralt bankvesen og galopperende inflasjon. Men at alt var elendighet var det delte meninger om. Allerede ved Riksforsamlingens start hadde det blitt nedsatt en egen finanskomité som skulle undersøke Norges økonomiske stilling. Denne så rimelig optimistisk på tingenes tilstand og fremmet et tallgrunnlag og en rekke forslag som skulle debatteres denne dagen for 206 år siden.
Hele komitéfremlegget ble grundig motsagt av den kanskje sterkeste økonomen i forsamlingen, grev Wedel Jarlsberg. Han hadde vært overraskende passiv i mange av paragrafdiskusjonene, men livnet nå til og hinket fram på gulvet, sterkt giktisk som han var. Han mente inntektene var blåst opp og at gjelden var mye høyere en komiteen hadde vist. Finanskomiteen ble så usikker på tallmaterialet, at de måtte tilkalle de to regjeringsrådene Tank og Haxthausen som hadde forberedt saken for komiteen – den første handelsmann på Rød ved Halden og slektning av Carsten Anker, den andre en gammel og upopulær general som hadde erfaring med militære forsyninger. Tank og Wedel ble ikke enige, og i løpet av stillingskrigen dem imellom kom andre
på banen.
Selvstendighetspartiets fremste radarpar, Georg Sverdrup og Christian Magnus Falsen, brukte derfor muligheten til å hamre løs på det prinsipielle i saken. Alle måtte ofre sitt for å forsvare selvstendigheten: «Den som vil hensikten, må også ville midlene!» Det ble en heit batalje og usikkerheten spredte seg i forsamlingen, med kvasse innlegg fra både skeptikere og de som mante til offervilje.
Men det var bergenspresten Jonas Rein som skulle vippe forsamlingen i favør av tanken om at økonomien måtte ofres på selvstendighetens alter. Han sparte ikke på retorisk ildkraft og mante til patriotisme blant alle Riksforsamlingens medlemmer:
Og du Norges odelsmann som har noe mer som binder deg til fødelandet, skulle du intet vil oppofre? Nå vel da, velg det eneste som står tilbake: velg svensk herredømme! Og når en gang i tiden dine etterkommere, mens de arbeider som trelldyr under det uverdige (svenske) adels-åk, mens de utsuges og sukkende leser i krøniken hva Norge, hva nordmenn, engang hadde vært. Når de på siste blad i Norges krønike leser: Da man skrev året etter Kristi byrd 1814, da solgte Norges menn deres nasjons gamle heder, deres frihet og uavhengighet, deres barns odel for en sum, hvor med hver mann kunne kjøpe en tønne korn. Da vil de forbanne vårt minne og bittert spotte vår usselhet!
Talen var overveldende, og fikk fram hele følelsesregistret i forsamlingen. Noen satt med tårer i øyekroken over det patriotiske sinnelaget, mens andre var sinte over de bitre salvene Rein slengte mot sine motstandere. Mange ble motløse og så på hverandre, mens andre igjen hevet øyebryn over at innholdet i den glimrende talen egentlig var urealistisk. Tollkasserer Omsen noterte seg tørt etter talen, at «Poesi er ett, prosa noe annet.» Reins tale var neppe forankret i reelle tall, men hva gjorde vel det? Flertallet for selvstendighetssaken var sikret med 76 mot 29 stemmer, og finanskomiteens innstilling fikk tilslutning. Det la grunnlaget for det som skulle kjennes som Eidsvollsgarantien, en innløsingsgaranti for gammel statsgjeld som raskt viste seg å forverre økonomien i Norge.
To år senere skulle garantien gjøres død og maktesløs, med daværende finansminister grev Wedel Jarlsberg som banemann. Han skal vi høre mer om i morgen.
Artikkelen ble skrevet for, og første gang publisert i Eidsvoll Ullensaker blad 13. mai 2020.