Hopp til hovedinnhold

16. mai-grunnloven

16. mai 1814 ble grunnloven vedtatt i endelig form av Riksforsamlingen, etter at en redaksjonskomité hadde ryddet i språk og stil og slått sammen noen paragrafer (og i forbifarten strøket religionsfriheten, helt ubemerket).

  • Nærbilde detalj fra Grunnloven. Vi ser gjørnet av ei side med 13 lakk-segl og signaturer
    17. mai-grunnloven over tre dager: Under siste paragraf har presidentskapet 16. mai satt sine signaturer. Blar vi om, er Grunnloven likevel datert Eidsvoll, 17. mai – dagen for kongevalget. Under dateringen finner vi representantenes underskrifter med segl, som ble ført inn den 18. Foto: Stortinget foto:"Grunnloven av 17. mai 1814." (CC BY-NC-ND 2.0) by Bilder fra Stortinget

Så hvorfor går vi ikke i tog 16. mai? Svaret får vi om vi blar om fra sida der siste paragraf står med signaturene fra presidentskapet 16. mai. På neste side har Riksforsamlingen selv datert dokumentet slik: «Ejdsvold af 17de Mai 1814». Greit for dem, greit for oss: Hurra for 17. mai!

Hovedsaken i Riksforsamlingen 17. mai gjaldt ellers noe annet, nemlig kongevalget. De to henger sammen: Hadde de først slått fast i paragraf 1 at Norge var et uavhengig kongerike, måtte det nesten få en konge, ellers hadde det blitt en underlig stat å forsvare overfor Sverige og stormaktene. Unionspartiet forsøkte å få utsatt valget, men denne siste opposisjonsmanøveren ble kontant avfeid, og den eneste tenkelige kandidaten der og da, Christian Frederik, fikk sin enstemmige anbefaling. Forsamlingens siste president, professor Georg Sverdrup, kunne trekke riktig lange linjer bak det historiske vedtaket:

Reist er altsaa inden Norges Enemærker Norges gamle kongestol, som Adelsteener og Sverrer beklædte, og hvorfra de med Viisdom og Kraft styrede gamle Norge.

En flunkende ny stat blir her veldig gammel. Det var nok både klokt med tanke på å oppnå anerkjennelse i verden etter Napoleonskrigene og samtidig en oppbyggelig tanke for nordmennene selv. De kunne saktens trenge det – for et nøkternt blikk var det uavhengige Norge først og fremst et fromt og blåøyd håp.

Riksforsamlingen hadde fullført sin oppgave, sjøl om det var ett og annet som skulle ordnes før siste punktum ble satt og eidsvollsmennene sverget å holde sammen «indtil Dovre falder» den 20. mai. Viktigst var Christian Frederiks trontale den 19., den nye kongen som skulle være bundet av Grunnloven og det framtidige Stortingets lovgivning. Eidsvollsmennene utsatte sin egen «17. mai-feiring» til denne høytidsdagen, da det nye norske flagget (Dannebrog med norsk løve) også vaiet i vinden blant Eidsvolls grønnende trær, for aller første gang.

1814 var altså et år for begynnelser. For en selvstendig norsk stat med sine nøkkelinstitusjoner. For et politisk system bygd på en grunnlov gitt av en folkevalgt forsamling. En grunnlov bygd på maktfordeling og menneskerettigheter. Dette kan vi fortsatt ikke kalle demokrati – til dét var for mange utelukket fra å ha en stemme i styre og stell (alle kvinner og et flertall menn). Men det var et langt skritt bort fra eneveldet i retning folkestyre. Inkludert våre første moderne valg, til en første nasjonalforsamling – den som møttes i hovedbygningen på Eidsvoll Verk i april. Noe måtte rett nok oppgis etter krigsnederlaget sommeren samme år. Full uavhengighet ble til indre sjølstyre innafor en løs union. Det meste bestod. Det viktigste. Resten kunne vi slåss videre om, og det holder vi stadig på med.

Artikkelen ble skrevet for, og første gang publisert i Eidsvoll Ullensaker blad 16. mai 2020.

Museum24:Portal - 2024.06.11
Grunnstilsett-versjon: 2