Napoleon I (Bonaparte)

Født på Korsika i en lavadelsfamilie. Napoleon sluttet som ung offiser opp om den franske revolusjon og gjorde raskt karriere under revolusjonskrigene. I 1799 gjennomførte han et statskupp og tok tittelen førstekonsul. I 1804 lot han seg utrope til keiser.

I 1805-1807 beseiret Napoleon Preussen, Østerrike og Russland i en rekke felttog, og etter freden med Russland i Tilsit i 1807 fremstod han som herskeren over en mektig europeisk kontinentalblokk. Gjennom fastlandssperringen forsøkte han nå å ramme Frankrikes gamle fiende England.

Forholdet til Russland var imidlertid dårlig, og sommeren 1812 gikk Napoleon til angrep på landet. Han inntok Moskva, men vinteren og sviktende forsyninger tvang ham til å trekke seg tilbake.

Under tilbaketoget gikk størsteparten av arméen tapt. Preussen og Østerrike sluttet seg nå til England og Russland i krigen mot Frankrike. I oktober 1813 ble Napoleon beseiret i det s.k. ”folke-slaget” ved Leipzig, og i april 1814 ble han tvunget til å si fra seg tronen.

Etter et mislykket forsøk på å gjenerobre makten endte Napoleon sine dager som fange på den engelske atlanterhavsøya St. Helena.

Synet på Napoleon er delt. Han forsvarte den franske revolusjons sosiale resultater og innførte et progressivt lovverk i de landene han kontrollerte. Samtidig var han autoritær og hadde liten sympati for åndelig og politisk frihet.