Det sto ille til på Eidsvoll da konferensråd Carsten Anker kjøpte verket i 1794. Samtidig var Danmark-Norge inne i en økonomisk oppgangstid, med stor etterspørsel etter jernverksprodukter og norsk trelasthandel på det internasjonale marked. I årene som fulgte tok Anker opp betydlige lån og foretok store investeringer på Eidsvoll, hvor han blant annet satte i stand og moderniserte verksanleggets industribygninger. I tillegg rasjonaliserte han driften ved å anlegge Feiring Jernverk. Tanken var at Feiring skulle stå for masovnsproduksjonen og levere råvarer til Eidsvoll Verk, som dermed skulle bli et foredlingsverk.
For å sikre inntektsgrunnlaget etablerte Anker en betydelig trelastindustri på Eidsvoll, hvor han kjøpte opp betydelige skogseiendommer og anla egne sagbruk. I tillegg etablerte han et valseverk for bearbeidelse av tøy og eget møllebruk på Verket. Anker hadde imidlertid tidene i mot seg og etter at Danmark-Norge erklærte Storbritannia krig i 1807, mistet Anker og de norske trelasthandlere sitt viktigste eksportmarked. På sin 75-årsdag, 17. november 1822, melder han seg bankerott. Etter konkursen ble jernverksdriften på Eidsvoll og i Feiring lagt ned for godt.
Etter dette ble Eidsvoll Verk drevet videre av nye eiere som en skogeiendom, mens Eidsvollsbygningen og parken rundt ble etter en pengeinnsamling med bl.a. Henrik Wergeland i spissen, kjøpt fra kreditorene i London og gitt til den norske stat i 1851 under forutsetning at det skulle etableres som nasjonalmonument. Det er begynnelsen på museet vi har i dag.
Visste du at?
Hva er et jernverk?
På bildet ser vi hammerhytta med herd og stangjernshammer fra Bærums Verk (stikk av J. G. J. Haas etter maleri av C. A. Lorentzen ca. 1790). I hammerhytta ble det utvunnede jernet formet til stangjern som var et produkt som kunne selges videre til smeder som videre laget ting av jernet.