Jacob Aall

I motsetning til andre eidsvollsmenn, møtte Jacob Aall på Riksforsamlingen uten å være valgt. En søknad som Christian Frederik personlig hadde imøtekommet, hadde sikret ham plass i forsamlingen. Med seg hadde han et eget grunnlovsforslag. Hovedideene i forslaget var å sikre et stabilt pengevesen og å hindre at én samfunnsgruppe fikk for mye makt. For å oppnå dette ville Aall beholde eneveldets sterke sider og endre de svake. Den utøvende og lovgivende makten skulle forbli hos Kongen, siden Kongen var den eneste som kunne heve seg over enkeltgruppenes særinteresser og sikre «enhet i styringen». Den skattleggende makt burde tilkjennes folket ettersom Kongen ofte tenkte mer på personlig prestisje og makt enn på folkets ønske om fred og velstand.

Aall har blitt betegnet som liberal-konservativ, men var fremfor alt en utpreget realist. Han var nært knyttet til Danmark, men da Kielfreden var et faktum så han ingen annen realistisk løsning enn en union med Sverige. Likeledes gikk han under Riksforsamlingen mot økonomiske reformforslag som han selv hadde lansert før 1814, av frykt for uante konsekvenser og vanskeligheter ved gjennomføringen. Blant annet talte han mot å oppheve fabrikkeier- og sagbruksprivilegiene og var dermed også med på å trygge «pengeadelens» innflytelse som han tidligere hadde advart mot. Utover dette var Aall skeptisk til nasjonale stemninger og gikk mot Eidsvollsgarantien, innfødsretten og lignende forslag. 

I perioden 1815-1830 var han flere ganger stortingsrepresentant og bemerket seg også som forfatter, sagaoversetter og historiker. Aalls enrindringer som han skrev på 1840-tallet utgjør en viktig kilde til kunnskap om begivenhetene i 1814.