Ikoniske nasjonalsymboler
Trumbull og Wergeland

Oscar Arnold Wergelands Eidsvold 1814 er Norges mest kjente historiemaleri. Det framstiller Riksforsamlingen på Eidsvoll som drøfter utkastet til Norges grunnlov i mai 1814. Siden det først ble vist fram i mai 1885, har Wergelands bilde oppnådd status som nasjonalsymbol, og mange ser det som et ikonisk uttrykk for kampen om nasjonal selvstendighet, demokrati og folkestyre.

I USA har John Trumbulls The Declaration of Independence en tilsvarende prominent plass blant de nasjonalhistoriskemaleriene. Hans bilde av forsamlingen som erklærte USAs uavhengighet i 1776 er også internasjonalt langt bedre kjent. I Nord-Amerika og verden utenfor har Trumbulls bilde bidratt til å forme forståelsen av denne avgjørende politiske hendelsen.

Over lang tid har Trumbulls og Wergelands malerier spilt viktige roller i et stort minnepolitisk arbeid, og denne utstillingen utforsker deres to forsamlingsbilder som særlig betydningsfulle eksempler på offentlig bruk av kunst. Samtidig ser utstillingen nærmere på det imponerende grunnarbeidet begge kunstnerne la ned for å ferdigstille det som har blitt stående som deres hovedverk.

Inspirasjon

I komposisjonen har Wergelands maleri flere klare paralleller Trumbulls, og det er sannsynlig at den norske kunstneren har hentet inspirasjon fra den amerikanske. Slik kan bildene også sies å være et uttrykk for de bredere kulturelle og politiske forbindelsene som går mellom de to landene.

Sammenstillingen av Trumbulls og Wergelands bilder er en måte å framheve de idéhistoriske båndene mellom disse to forsamlingene. På mange måter er den amerikanske erklæringen om uavhengighet begynnelsen på den æraen vi kaller revolusjonstiden. Dette er en tid der tradisjonelle maktformer og styreformer, som eneveldet, utfordres av nye ideer om et mer rettferdig styresett, basert på folkesuverenitet, maktfordeling og liberale prinsipper om menneskenes og borgernes rettigheter. Og det er også i denne æraen at den norske grunnloven blir skrevet her på Eidsvoll.

Historiemaleriet

Både The Declaration of Independence og Eidsvold 1814 er eksempler på historiemaleriet, fremstillinger av gjenkjennbare personer og viktige hendelser og begivenheter i fortiden. Tradisjonen går tilbake til renessansen, og hentet gjerne motiver fra eldre europeisk historie og mytologi. Ved utgangen av 1700-tallet endret imidlertid historiemaleriet karakter, parallelt med overgangen til nye politiske styresett i flere land. Edsavleggelser, avgjørende politiske vedtak og fremlegg av ulike dokumenter ble tema for bildene. Hendelsene ble ofte gjenstand for opphøyde iscenesettelser.

Jacques-Louis Davids maleri Tennisbaneeden henter sitt motiv fra revolusjonsåret 1789, og er et særlig innflytelsesrikt eksempel. Det viser den franske tredjestandens representanter under stenderforsamlingen i Versailles, i det de sverger at de aldri skal skilles før landet får en ny grunnlov. Fra og med revolusjonstiden ble historiemaleriene en viktig del av arbeidet med å skape nye fellesskap og identiteter. Bildene skulle helst vekke følelser og virke oppbyggende på betrakterne, som skulle minnes avgjørende og heroiske handlinger.

Nærhet til heltene

I 1786, ti år etter USAs løsrivelse fra Storbritannia, sitter to amerikanere i Paris med et ark mellom seg. Den ene er Thomas Jefferson, forfatteren av uavhengighetserklæringen, den andre er John Trumbull, og sammen skisser de opp idégrunnlaget for det som med tiden skal bli et verdenskjent historiemaleri.

Scenen i Paris forteller om tette forbindelser mellom Trumbull, og hans kunst, og politiske kretser i USA. Trumbull hadde selv deltatt i uavhengighetskrigen, og denne umiddelbare nærheten til de historiske hendelsene, og til hovedaktørene, ga også kunstneren et unikt kunstnerisk fortrinn idet han bestemte seg for å male en serie motiver fra den nye statens tilblivelse.

Under det grundige forarbeidet med The Declaration of Independence kunne Trumbull rekonstruere forsamlingen fra 1776 ut fra skisser han lagde etter å ha møtt flere av representantene ansikt til ansikt. Tre av disse originale skissene er en del av utstillingen Ikoniske nasjonalsymboler på Eidsvoll 1814. Trumbull arbeidet dessuten lenge med selve komposisjonen, og gjorde en rekke avveininger for å avgjøre hvem som skulle med og hvor de skulle stå eller sitte. Resultatet ble en forsamling som fremstår behersket, og nokså aristokratisk, noe som kanskje er uttrykk for kunstnerens ønske om å heve inntrykket for ettertidens betraktere. 

Trumbull utmerket seg som portrettmaler. Et eksempel på dette ser vi i hans miniatyrmaleri av Benjamin Franklin, som også er lånt inn til utstillingen fra Yale University Art Gallery. Her ser vi Franklin slik han likte å fremstå i aristokratiske kretser i Europa, som den upolerte og ukonvensjonelle opplysningsmannen, «the first American». Franklin var ikke bare blant de aller fremste av de amerikanske grunnleggerne, han var også et intellektuelt og politisk forbilde for europeere med ideer om å erstatte gamle styreformer med nye – også for flere av eidsvollsmennene som i har sine portretter permanent på veggene i utstillingssalen i Wergelands hus.

Oppdraget

I 1882 fikk Oscar Wergeland i oppdrag av militærlegen Lorentz Ring å male et stort bilde fra Riksforsamlingen på Eidsvoll. Maleriet ville Ring gi videre til Stortinget, som på denne tiden var dypt splittet over konstitusjonelle spørsmål.

Med stor grundighet satte den da 38 år gamle Wergeland i gang med arbeidet, som skulle strekke seg over tre år. Wergeland var historiemaler og tilhørte Münchenskolen, der idealet var en realistisk og historisk riktig gjenskaping av klesdrakt og omgivelser. Eidsvollsmennene skulle framstilles slik de hadde sett ut i 1814, portrettlikhet og riktig alder var viktig. Oppgaven ble vanskeliggjort av at representantene på Eidsvoll nå var borte. Den siste, Thomas Konow, døde i 1881.

Wergelands metode for å rekonstruere Eidsvollsmennenes utseende i 1814 ble å innhente skriftlige kilder, søke kunnskap hos etterkommere og studere allerede eksisterende portretter. Det var ikke plass til alle de 112 i bildet, men utvalget kunne ikke være tilfeldig, og det var mange hensyn å ta for å få til et representativt bilde av en forsamling med både embedsmenn, borgere, soldater og bønder. Fra forarbeidene til maleriet er det i dag bevart 17 portrettskisser, gitt i gave til museet Eidsvoll 1814 i 1901.

Når det gjaldt rekonstruksjonen av forsamlingsrommet var oppgaven lettere for Wergeland. Rikssalen sto fortsatt, selv om interiøret var forandret i årenes løp. 3. oktober 1883 besøkte han Eidsvollsbygningen i følge med oppdragsgiver Lorentz Ring og kunstnerkollega Wilhelm Larsen, og fra denne turen er det i dag bevart en malt skisse, som vises i utstillingen. Her ser vi hvor grundig Wergeland gikk fram for å avdekke rommet slik det var, blant annet ved å fjerne et stykke av de nyere tapetene for å avdekke den originale veggen. Skissen viser også at hovedelementer i komposisjonen var tidlig på plass.

Eidsvold 1814 flere klare paralleller til The Declaration of Independence, og kunsthistorikere har trukket fram Trumbulls bilde som en sannsynlig inspirasjonskilde. Særlig kan man finne likheter i komposisjonen, i perspektivet og i plasseringen av ulike figurgrupper. Dessuten er selve motivvalget interessant. Begge bildene rekonstruerer et helt bestemt øyeblikk i disse forsamlingene, nemlig øyeblikket da det politiske arbeidsdokumentet legges fram for salen i plenum. Kunnskap om Trumbulls bilde kan Wergeland ha fått på flere måter, eksempelvis fra en gravering av Asher Brown Durand som sirkulerte i Europa allerede fra 1820-tallet. 

Politiske verktøy

Minnepolitikk handler om å la fortida tjene nåtida, om å fastholde og fremme utvalgte historiske minner ut fra interesser i samtida – gjerne med håp for framtida. Bruken av Trumbulls og Oscar Wergelands historiemalerier er i høy grad eksempler på vellykket nasjonal minnepolitikk. Dette handler om mer enn solid kunstnerisk arbeid, gode motivvalg og fremskutt plassering av verkene i landenes viktigste politiske institusjoner.

Fra reproduksjon av bildene gjennom fotografier og trykk til opphenging i patriotiske hjem og klasserom, til illustrasjoner i lærebøker og alle slags historieverk, sedler, mynter, frimerker og talløse postkort. Mye av dette vitner om en mer eller mindre systematisk statlig bruk av de to forsamlingsmotivene i nasjonsbyggingens tjeneste. Minnepolitikken har bidratt til å feste dem i vår kollektive bevissthet som nasjonalikoner i et omfang kunstverkene alene ikke kunne ha gjort.

I mangfoldiggjøringen av Trumbulls og Wergelands motiver tok man i bruk tradisjonelle teknikker, i første omgang kostbare graveringer og kobberstikk. Mot slutten av 1800-tallet ga fotografiet nye muligheter. Snart dukket de to bildene jevnlig opp i aviser og blader. I Norge tilbød flere publikasjoner leserne et rimelig litografi av Eidsvold 1814. «Færdrelandets historie bør interessere alle» som det het i Dagbladet i 1902.

I Norge har spredning av Wergelands bilde i statlig regi vært særlig knyttet til begivenheter som unionsoppløsningen i 1905 og til de store grunnlovsjubileene. I 1914, 1964 og nå sist i 2014 fikk Eidsvold 1814 en særegen plass i det minnepolitiske arbeidet. Tilsvarende gjelder virkningshistorien for Trumbulls bilde i den amerikanske offentligheten, med 200-årsjubileet for uavhengighetserklæringen i 1976 som et foreløpig høydepunkt.

Historiske hus

Wergelands og Trumbulls malerier har bidratt til å løfte salene der de to forsamlingene i sin tid møttes, inn den kollektive bevisstheten i henholdsvis Norge og USA. For mange som trer inn i disse forsamlingssalene for første gang, vil de fremstå umiddelbart gjenkjennelige. På samme tid har bildene løftet frem selve bygningene der hendelsene fant sted.

Huset som i dag kalles Independence Hall var scene for politiske hendelser som utspilte seg i en avgjørende tid for USAs tilblivelse. Det var her de tretten tidligere koloniene erklærte sin selvstendighet fra Storbritannia i 1776, før en senere forsamling utformet grunnloven for den nye amerikanske republikken i 1787. I USA har Pennsylvania State House i Philadelphia fått en sentral plass i fortellingen om det moderne demokratiet, og i likhet med hovedhuset på Eidsvoll Verk, har det i dag status som et nasjonalmonument i statlig eie.

Christies blikk

Plasseringen av Wergelands maleri i Stortinget kan sies å understreke historisk kontinuitet fra Eidsvoll og virker samtidig bekreftende på nasjonalforsamlingens legitimitet. Bildet er sentralt plassert i stortingssalen, bak presidentpodiet og talestolen, slik at dagens folkevalgte representanter ikke kan unngå å møte det granskende blikket fra Christie, Riksforsamlingens faste sekretær (og senere den første stortingspresidenten). Eidsvollsmennene som i sin tid etablerte Stortinget, møter sine arvtakere ansikt til ansikt.

På samme vis er den symbolske kraften i The Declaration of Independence forsterket ved plasseringen av en større versjon i rotundaen midt i kongressbygningen i Washington DC. Denne kuppelhallen forbinder de to kamrene i Kongressen, Senatet og Representantenes hus. Maleriet kan dermed daglig minne representanter og besøkende om den historiske arven og idealene landets styrende institusjoner er bygget på.

Videre lesning

Ønsker du å dykke videre inn i historien om Wergeland og Trumbulls bilder? I så fall anbefaler vi artikkelen «Å male en grunnlov» av kunsthistoriker ved Stortinget, Eivind Torkjelsson. Denne er trykket i utstillingskatalogen og kan kjøpes rimelig fra Eidsvoll 1814.

En god bok om Trumbull og hans kunst er Helen A Cooper (red.) John Trumbull – The Hand and Spirit of a Painter. Om du vil utforske mer av Trumbulls kunst anbefaler vi dessuten nettgalleriet til Yale University Art Gallery

• Yale University Art Gallery