Grunnlovens kontroversielle far

Christian Magnus Falsen var født inn i en av Nord-Europas viktigste juristslekter. Både faren og farfaren var anerkjent som ledende autoriteter innen jussen i Danmark-Norge og begge hadde ledet den høyeste rettsinstansen i Norge – Overhoffretten. Det var store sko å fylle, og det gjorde han til gangs, men alt hadde sin pris.

Rett etter han var ferdig utdannet jurist i København i 1802, reiste han tilbake til Norge og han ble hyret til oppdrag for Carsten Anker. I Hurdal satt en mann med navn Erik Halvorsen på plassen Eidsetra. Plassen lå under verket og Anker ønsket makeskifte for å skaffe seg best mulig tilgang til skogens ressurser. Det motsatte Halvorsen seg, og Falsen skulle øve press og føre sak på Ankers vegne. Etter lang prosess ble det kompromiss, og verken Falsen eller Anker ble veldig populære i de områdene etter det.

1808 ble et skjebneår for Falsen. Om våren ble han utpekt som sorenskriver i Follo, men i november begikk hans mer berømte og godt likte far, Enevold, selvmord. Fra gården Vollebekk skulle Falsen sette i gang en omfattende skrivende virksomhet, samtidig som han skjøttet sine stillinger.

Vinteren 1814 fikk han nyss om at Christian Frederik skulle innkalle til en rådssamling blant norske stormenn. Som en skarve sorenskriver ble han ikke invitert til å møte på Notabelmøtet, men rakk å vise fram storverket han og læreren Johan Gunder Adler hadde skissert til Georg Sverdrup og Peder Anker som skulle delta. Det adler-falsenske grunnlovsutkast var inspirert av mange utenlandske grunnlover, og tilpasset norske forhold på folkerettslige prinsipper med stor grad av maktfordeling.

På Eidsvoll tok han ledelsen og var bedre forberedt enn de aller fleste. Han ble valgt til leder av konstitusjonskomiteen, som skulle forberede diskusjonene av grunnlovens prinsipper og paragrafer. Her ble mange utkast vurdert og forkastet, mens hans eget dannet hovedgrunnlaget for arbeidet med den kommende grunnlovens paragrafer. Komitéarbeidet gikk raskt unna, mange mente det gikk for fort. I debattene i Rikssalen var han en like effektiv mann, og ofte kunne han være hard mot sine meningsmotstandere. Like fullt ble han en uformell leder for hva som senere har blitt kalt selvstendighetspartiet, og mange fulgte hans stemmegivning aktivt. Unionspartiets Jacob Aall mente da at: «ubehagelig var hans vesen, hard og støtende hans tale,
mørk og barsk hans mine i forsamlingen».

Det gikk likevel ikke som planlagt. Etter at krigen med svenskene var tapt reiste han til Bergen og ble amtmann, og i årene som gikk skulle det vise seg at han endret mening i flere viktige saker. Etter at Carl Johan hadde blitt konge støttet han at kongen burde ha absolutt veto mot Stortingets lovforslag, og bøndene ikke skulle ha plass i Lagtinget. Mange så dette som et svik mot de folkerettslige prinsippene han kjempet for på Eidsvoll.

Falsen falt gradvis i Stortingets og opposisjonelle avisers anseelse, og ugjenkallelig da han ble utpekt av Carl Johan som generalprokurør. Dette var en posisjon som skulle føre kontroll med norske embetsmenn og hindre korrupsjon, og mange følte det som at han ble Carl Johans «spanskrør». Det førte til at han fikk samlet front mot seg av både opposisjonen og embetsmenn. I 1824 besluttet Stortinget å inndra Falsens embete, men Falsen sa opp da han hørte om vedtaket. Pussig nok førte det til enda viktigere embeter, først som stiftamtmann i Bergen og så som sjef for høyesterett, men en sliten Falsen døde allerede i 1830.

Christian Magnus Falsen var Riksforsamlingens viktigste mann i de seks ukene på Eidsvoll verk i 1814, og fikk igjennom en av verdens mest demokratiske grunnlover i sin tid. Å ha vilje til makt har som regel en høy pris. Mange mente at folkehelten med Eidsvollsgrunnloven i lomma sviktet sine idealer og ble folkefiende i Carl Johans lomme.