Eidsvoll Verk var 1800-tallets «Silicone valley i miniatyr»

I dag ser vi relativt få, men til gjengjeld viktige, vitnesbyrd fra jernverkstida på Eidsvoll verk. Foruten Eidsvollsbygningen, en av paviljongene, krutthuset og slagghaugene, fantes det over tretti bruksbygninger og boliger som utgjorde jernverket i sin fulle tyngde. Smier, hammerbygninger, køllagre, boder og den mektige masovnen hvor jernmalmen ble smeltet, ga området en helt annen ramme enn vi kan sanse nå i 2020. En kan lure på hvordan svovellukt og hammerslag påvirket grunnlovsdebattene.

Jernverket ved Andelva hadde allerede en lang historie bak seg i 1814. I 1624 vet vi at det startet opp, og det var behovet for jern i den danske krigsindustrien som var viktigste drivkraft. Christian IV var konge og var tungt involvert i Trettiårskrigen på kontinentet. Det gikk dårlig og mye ble gjort for å bedre krigsmakten gjennom våpenproduksjonen. Der skulle jernverkene i Norge spille en viktig rolle.

Jernproduksjonen fikk en trang start på Eidsvoll, selv med kongens vilje i ryggen. Først ble det drevet som interessentskap med en rekke eiere, innimellom med kongen som delaktig eier selv. Flere ganger var det utenlandske investorer og utviklere involvert, som brødrene Marselis og fyrsten av Kurland. Først med overdragelsen til Heinrich von Schlanbusch i 1688 kom verket på private hender. Men verkets kopling til konge og stat fortsatte – Schlanbusch var samtidig øverste tilsynsmyndighet for bergverkene i Norge. Tida fram til 1750 var gullalderen, men usikre tider satte inn etter siste Schlanbusch solgte verket cirka 1780.

Med Carsten Ankers kjøp av Eidsvoll jernverk i 1794 begynte verket sin siste fase, som var en berg-og-dal-bane rent driftsmessig. Det var status å eie et jernverk, og mange gikk på et kalkulert tap ved et slikt kjøp. Det kunne mange fra handels- og industrieliten i Norge koste på seg på grunn av de enorme gevinstene fra salg av trelast til Storbritannia. Slektningene til Carsten Anker var blant disse. Både Bærum (eid av fetter Peder), Moss og Hakadal (begge eid av fetter Bernt), gikk tidvis med store underskudd subsidiert av plankeeksporten. Statusen var også knyttet til at jernverkene ble internasjonale teknologisentre. Britiske og svenske ovnsmestre og tyske smeder ble importert for å styrke kompetansen i jernproduksjonen i Norge, og jernverkseierne byttet mannskap seg imellom for å lære opp sine egne i siste tids teknologiske utvikling.

Carsten Anker hadde ikke samme store inntekter fra trelasteksport som sine fettere, og fikk overtatt et verk med store utfordringer. Han ble en entreprenør for videreutvikling av jernverket, og hadde gode forbindelser til regjeringen i København som mangeårig byråkrat i viktige posisjoner. Anlegget ved Andelva ble helt fornyet og nye hammere installert, og Feiring ble opprettet som egen avdeling i 1799 (i drift fra 1806) med egen masovn. Men krig og lavkonjunktur, særlig etter 1807, skapte nedgangstid og økonomisk tap.

Dessverre gikk det ikke bra i årene etter 1814 heller. Lav kjøpekraft, usikkerhet i markedet og nye tollbarrierer fortsatte nedgangstidene. I 1822 gikk Carsten Anker konkurs og måtte flytte fra verket. Han døde på Biri to år senere.

Det viktigste som skjedde på Eidsvoll verk var at Grunnloven ble skrevet der i 1814. Men industrihistoria må også huskes. Dette vil Eidsvoll 1814 bøte på når vi får jernverksmodellen vår på plass, forhåpentligvis i løpet av året. Med 2 x 2,6 meter med topografisk tilslipt iddefjordsgranitt som fundament og over 30 miniatyrbygninger i bronse, gleder vi oss til å vise fram «seks tonn med industrihistorieformidling fra Eidsvoll verk» i løpet av 2020.