Den opposisjonelle greven på Eidsvoll

Riksforsamlingen fortsatte finansdebatten 14.mai 1814 og det ble snart klart for greven at avstemningene dagen før ville få dyre konsekvenser for Norge. Og det skulle han selv få ta tak i da unionen med Sverige var et faktum om høsten og han selv ble utnevnt som finansminister. Han hadde alle forutsetninger for å forstå hvordan alt hang sammen.

Greven var både europeer og nordmann. Han var født i Montpellier i Frankrike i 1779, og hadde levd brorparten av sitt unge liv utenlands før han bosatte seg i Norge 1806. Faren kom fra en innvandret dansk adelsfamilie med lange røtter i Norge, mens moren var helt og holdent norsk. Koplingen mellom det kosmopolitiske og det rotnorske skulle prege hans strabasiøse ungdomstid med flukt fra en voldelig far. Som nyslått amtmann i Buskerud fikk han særskilt tillatelse til å utøve sitt embete fra svigerfaren Peder Ankers Bærums jernverk hvor han bodde, og han fikk hovedansvar for kornforsyningen av Norge da blokaden i Nordsjøen var et faktum i
1807.

Greven var ikke nådig mot sine overordnede i København i dommen over det politiske veivalget som ble gjort av de danske myndighetene i 1807. Alliansen med Napoleon betydde krig mot engelskmennene, kornmangel, og kollaps i en norsk økonomi som var avhengig av eksport over Nordsjøen. Det førte til at greven tok kontakt med svenskene for å sikre korn og handelsforbindelser til Norge, men også for politiske samtaler. Dette var på grensen, noen vil si over grensen, for hva som kunne betraktes som forræderi fra Københavns side.

Da Carl Johan som svensk kronprins befestet hegemoniet i det politiske spillet om Norden i 1813, var greven en aktiv bisitter med fortsatt gode kontakter til Sverige. Carl Johan hadde fått i havn en overenskomst om at premien for å bli med i krigen mot Napoleon var støtte i sitt krav på Norge. Wedel Jarlsberg forsikret svenske politikere om at Norge ville gå med på svensk overhøyhet så lenge de fikk egen konstitusjon og indre frihet. Kjemien ble likevel aldri helt god mellom Carl Johan og Wedel.

Da Kielfreden kom 14. januar 1814 var greven klar til å spille en sentral rolle i styret av Norge. Men Christian Frederik tok styringen og fikk stormannsmøtet på Eidsvoll 16.februar med på et opprør mot Kielfredens bestemmelser, samtidig som han selv lot seg overtale til å forkaste enevelde til fordel for folkestyre og valg. Wedel Jarlsberg var igjen på jakt etter korn til Norge, og kom «bakpå» i spillet om Norge. Da Riksforsamlingen var under planlegging og valgene var i gang, hadde andre skaffet seg politisk forsprang, og med politisk teft, overbevisning og retoriske nådegaver greide Falsen, Sverdrup bergensere og bønder å nøytralisere greven da
Riksforsamlingen kom i gang. Wedel Jarlsberg ble en resignert debattant i Rikssalen.

Greven ble likevel viktig som lederskikkelse for det store mindretallet – senere kjent som unionspartiet – de som ønsket en fredelig overenskomst med svenskene og stormaktene for å sikre handel og stabilitet og få slutt på utarmende krigsår. Kretsen rundt Wedel – svigerfaren Peder Anker, og vennene Severin Løvenskiold og Jacob Aall, greide å mobilisere noe støtte, men bare i få tilfeller greide mindretallet å nå fram med sine synspunkter. Men det at forsamlingen hadde en opposisjon ga Riksforsamlingen og Grunnloven en helt annen og sterkere legitimitet i liberal og demokratisk forstand. For første gang i norsk sammenheng hadde en opposisjon blitt akseptert, men da selvstendighetslinja falt om sommeren og høsten var det opposisjonsaristokraten som tok over roret i Norge. Selv om det ble turbulente år mellom greven og Carl Johan etter 1814, ble han en av de viktigste institusjonsbyggerne for det moderne Norge.