- 1/1
Vidkun Quisling holder radiotale hos NRK, april 1940.
Vi er inne i en politisk mørketid hvor en stat i Europa invaderer en annen og folkeretten settes til side. Det er dessverre langt fra første gang det skjer. I dag lørdag 12. mars er det 80 år siden den tyske okkupasjonsmakt og Quisling-regjeringen tilbakeførte «jødeparagrafen» i Grunnloven.
Med Vladimir Putin og Russlands invasjon av Ukraina er det mange som spør om den demokratiske utviklingen i verden, virkelig er på villspor. Selv stormingen av Capitol Hill i Washington 6. januar i fjor blekner i forhold til hva som utspiller seg nå. Folkeretten settes til side, og humanitære prinsipper om folks og staters varige sameksistens utfordres. Men «alt var ikke bedre under krigen», og okkupasjonsmaktens ledsagere brakte da Grunnlovens mørke sider tilbake for nøyaktig 80 år siden.
«Jødeparagrafen» er en av de store mysteriene fra Riksforsamlingen, og det er mange teorier på hvorfor den omdiskuterte § 2 i Grunnloven ble som den ble våren 1814 på Eidsvoll Verk. Ordlyden ble uansett i sin gamle språkdrakt, følgende: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»
Etter debatter med ambisjon om å innføre religionsfrihet, landet riksforsamlingen på en undertrykkende formulering over hvem som skulle utelates fra den nye staten i mai 1814. Profilerte og opplyste eidsvollsmenn som Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland stilte seg bak en ordlyd som stod i sterk kontrast med de liberale prinsippene som preget Grunnloven for øvrig.
-
Her er originaldokumentet av Grunnloven fra 1814, og vi kan se paragraf 2 som ofte blir omtalt som «Jødeparagrafen» (klikk i øverste høyre hjørne for å se et større bilde).
Paragrafen ble stående til sistnevntes sønn Henrik tok initiativ til å fjerne den. Han arbeidet massivt og aktivt for å påvirke folkemeningen i saken, men Henrik Wergeland døde selv før den var endelig helt fjernet. Først i 1851 ble setningen om jøders utelukkelse fjernet. I utstillingen «Revolusjonstid» i Wergelands Hus, kan dere se en av tekstene som Wergeland sendte rundt for å overbevise Stortingets medlemmer før den skulle behandles.
Men verden blir ikke nødvendigvis bedre med tida. Med oppblomstringen av ekstreme ideologier og nazismens fremvekst i mellomkrigstida, fikk totalitære og undertrykkende ideer nytt fotfeste. Med Tysklands okkupasjon av Norge ble paragrafen tilbakeført til sin opprinnelige ordlyd fra 1814, tilrettelagt av Vidkun Quislings nasjonalsosialistiske regime. Den 12. mars 1942 signerte Quisling dens gjeninntreden i ledtog med NS-ministrene Rolf Fuglesang og Sverre Riisnæs. NS-justisminister Riisnæs forberedte saken, og mente at det var «grunnlovskonservatisme» å få paragrafen inn i sin gamle utforming og at det neppe ville ha praktisk betydning siden det ikke var snakk om at jøder nå var interessert i å komme til Norge.
Men dette var ideologisk styrt. Samtidig med grunnlovsendringen fikk Riisnæs inn en annen lovendring som sa at jøder ikke kunne eie norsk jord. Propagandaen i kjølvannet av gjenopprettelsen av «jødeparagrafen» bidro aktivt inn i deportasjonsarbeidet av jødene som ble satt i verk samme høst 1942. 773 norske jøder ble fraktet til tyske dødsleire det påfølgende året.
Med frigjøringen våren 1945 ble § 2 i Grunnloven igjen endret, og i rettsprosessen mot Vidkun Quisling ble den illegale og illegitime grunnlovsendringen en av tiltalepunktene.
«Jødeparagrafen» var den sorte pletten på Grunnloven i de 37 årene den eksisterte. Alt som ble skrevet inn i loven var ikke like liberalt som vi kanskje formulerer det i 17.mai-talene. Og med NS-regimet kom den tilbake i tre år og satte den demokratiske utviklingen i revers. Paragrafens gjeninntreden vitner om at historien ikke alltid går i retning mot et nødvendigvis bedre, tryggere og mer fredfullt samfunn. Dagens krigføring i Ukraina vitner dessverre om det samme.