- 1/1
Hva handler dagen om?
”Norges bursdag,” svarer mange. Grunnloven datert Eidsvoll 17. mai 1814 – begynnelsen på selvstendigheten, på demokratiet, på det moderne Norge. Vi feirer landet, og vi feirer friheten – og mener mye forskjellig med det. Og vi feirer bygda eller byen vår og våren som endelig kom. Vi følger tradisjonen – og plusser på noe nytt. Også nasjonaldagen speiler et samfunn i endring, og 17. mai har blitt feiret på ulike måter. Oftest som en samlende festdag, men også som politisk kampdag.
Var det Henrik som «innstifta da’n»?
Nei, det var nok ikke Henrik Wergeland som begynte med å feire 17. mai. Alt kort tid etter 1814 begynte folk å komme sammen i private selskaper på grunnlovsdagen. Best kjent er disse festene fra borgerskapet i byene. Men også storbønder i Eidsvoll holdt slike sammenkomster alt fra begynnelsen av 1820-tallet.
17. mai-toget var heller ikke Henriks oppfinnelse. Det begynte som «fanetog» med håndverkerlaugene i byene, først i Trondheim i 1826. Det er utgangspunktet for de tradisjonsrike borgertogene, som fortsatt er viktige mange steder i landet.
Men det var Wergeland som mer enn noen gjorde 17. mai til en offentlig folkefest. Hjemme i Eidsvoll fikk han i stand store fester med sang, bålbrenning og dans. I Christiania holdt han den første offisielle 17. mai-talen i byen i 1833. Men feiringen hadde sin pris: ”Forskjelligheden af de nydte Drikkesorter voldte almindelig en frygtelig Katzenjammer den 18de … den slemmeste Dag i Aaret.”
- 1/2
- 2/2
Hva var egentlig «Torgslaget» - og hvor blodig var det?
17. mai 1829 fikk feiringen av grunnlovsdagen i Christiania en brå slutt. Kong Carl Johan hadde forbudt all offentlig feiring av dagen. Men en stor folkemengde trosset forbudet. Først samlet de seg i havna og sang og ropte hurra for den nye dampbåten «Constitutionen» (!). Deretter toget de opp på Stortorvet og fortsatte festen der. Rådmannen leste opprørsloven for døve ører, og kavaleritroppene ble satt inn mot folkemengden. Fra hesteryggen slo soldatene løs på 17. mai-demonstrantene og jagde dem fra gate til gate. Den radikale dikteren Henrik Wergeland fikk spjæret sin studentuniformsjakke av et sabelhogg. I dagene etterpå var folk i byen rasende over dette angrepet på fredelige borgere
Konflikten skyldtes at 17. mai på 1820-tallet var blitt en demonstrasjonsdag til forsvar for Grunnloven – mot Karl Johans forsøk på å endre den for å gi kongen større makt. Og var kanskje ikke 17. mai dagen da eidsvollsmennene hadde valgt rivalen Christian Frederik til norsk konge? Karl Johan ville heller at nordmennene skulle feire 4. november, dagen for unionen med Sverige og den reviderte Grunnloven. Den dagen ble også markert, men novemberfesten tok liksom aldri helt av…
Ingen ble drept i Torgslaget. Og Karl Johan gav etter hvert opp og lot nordmennene få drive på med sitt på 17. mai. Fra rytterstatuen på Slottsplassen skuer han hvert år ut over skoleklasser og korps i landets største tog.
- 1/1
Har Barnetoget vært med bestandig?
Nei. Mange tror at Henrik Wergeland har æren for barnetoget, kanskje fordi han skrev småbarnas nasjonalsang: «Vi ere en nasjon, vi med». Men egne parader med skolebarn kom først rundt 1870. Mest kjent er toget for skolegutter i Christiania som Bjørnstjerne Bjørnson tok initiativet til det året. Det ble straks en stor suksess. Bjørnson skrev at guttetoget fikk fattigfolk i hovedstaden til å delta aktivt for første gang. Menn og kvinner møtte fram ”fordi de ejede en liden slægtning i toget, som de vilde se; deres hjerte var dennegang med i det”.
Først i 1889 kom også pikeskolene med i barnetoget i Kristiania. I begynnelsen gikk ikke jentene med håndflagg slik som guttene, men folk syntes de var et vakkert skue med sine hvite kjoler og blomsterkranser i håret. På denne tida var de voksnes 17. mai-tog splittet av bitre politiske partikonflikter, mens barnetoget ble et samlende og nøytralt innslag. Snart ble det høydepunktet på nasjonaldagen over hele landet. Barnetogets nøkkelrolle er nok en viktig del av forklaringen på hvorfor den norske nasjonaldagen har oppnådd en så sterk og varig folkelig oppslutning.
Hvordan havnet russen i 17. mai-gryta?
Russen står som kjent for det mest uryddige og karnevalsaktige 17. mai-innslaget. I fargerike drakter, som regel med en søvnløs natt bak seg, tumler russen flokkevis mellom rekkene i barnetoget, paraderer i egne russetog med dekorerte biler og satiriske opptrinn og sprer russekort til ungene. Alkoholinntaket kan være betydelig, men humøret og støynivået holder vanligvis dagen til ende. Slik sett tar de vare på en av de lengste tradisjonslinjene tilbake til Henrik Wergelands dager…
De har holdt på i drøye 100 år: Den røde russelua kom på plass i 1905, og snart fulgte den blå etter, først for handelsgymnaselever. I dag finnes også svarte, grønne og hvite luer – fargen avhenger av studieretning. I tillegg finnes det noen steder oransjeruss fra ungdomsskolen og rosaruss fra barnehagen. Det siste er en tradisjon funnet opp i Eidsvoll.
- 1/1
Når sluttet vi å krangle om 17. mai?
I flere perioder har det vært politisk kamp om 17. mai. Tidlig på 1800-tallet oppstod som sagt 17. mai-feiringen som kampdag for Grunnloven mot unionskongen. Seinere på 1800-tallet var det Venstre mot Høyre, også på 17. mai. Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen tok også begge i bruk dagen til å demonstrere for stemmerettskrav. I mellomkrigstida ville arbeiderbevegelsen lage sitt eget alternativ til «borgerlig» nasjonaldagsfeiring, og et par år gikk det egne arbeiderbarnetog i Oslo, med bare røde flagg.
2. verdenskrig ble et avgjørende vendepunkt, da nazistene sørget for fem års pause i den folkelige 17. mai-feiringen. Krigserfaringene med okkupasjon og diktatur førte til en brei samling i etterkrigstida både om de demokratiske institusjonene og de nasjonale symbolene. Dette kom særlig kraftfullt og spontant til uttrykk 17. mai 1945. Dagens samlende feiring med oppslutning fra alle lag er på mange måter en videreføring av 17. mai slik den ble gjenskapt i etterkrigstida. De fleste har et positivt forhold til dagen, og like mange som før deltar aktivt. Folk med innvandrerbakgrunn i omtrent like stor grad som resten av befolkningen. 17. mai rekrutterer stadig nye feirere.
Av og til er det fortsatt diskusjon og konflikter – om flaggbruk, om forsøk på å bruke dagen til innvandringsfiendtlige markeringer… Dagen har aldri blitt helt upolitisk. Men festen har overtaket.
Tekst: Historiker Torleif Hamre, Eidsvoll 1814
Publisert 16.05.2017