- 1/1
Kjære alle sammen. For en fantastisk dag, så fantastisk å få lov til å starte dagen her på historiske Eidsvoll, med en historisk begivenhet og å få lov til å heise regnbueflagget i flaggstanga her. Det var utrolig sterkt og fint. Vi må ta oss litt tid til å se på det for det er veldig betydningsfullt. Tusen takk for at dere har møtt opp her i dag.
Det er i dag nøyaktig femti år siden Stortinget vedtok å avskaffe § 213, 21. april i 1972. Og fram til da var seksuell omgang mellom menn forbudt – skeiv kjærlighet var forbudt. Og mellom 1902 og 1950 ble 119 menn i Norge dømt for å ha hatt seksuell omgang med en annen mann. 119 mennesker fikk ikke bare sitt kjærlighetsliv kriminalisert, men straffa. 119 mennesker måtte gå gjennom rettssaker, domfellelse og soning for kjærlighetslivet sitt.
Mange, mange, mange flere møtte gjennom livet sitt skam og offentlig fordømmelse. Med § 213 slo norske myndigheter fast at homoseksualitet var kriminelt og det var straffbart. Paragrafen hadde jo også tung symbolverdi og medførte at skeive ble utsatt for bred fordømmelse, omfattende diskriminering og offentlig fordømmelse – også etter at paragrafen var opphørt. For Storting og politikere kan vedta, innføre og avskaffe forbud og paragrafer, men holdninger endres ikke ved et stortingsvedtak.
Den tiden hvor homofili var kriminalisert har medført at veldig mange har fått livene sine ødelagt, har mista muligheter, og vi ser sporene av etter paragrafen helt inn i vår tid. I går beklaget statsminister Jonas Gahr Støre og jeg på vegne av regjeringen, den uretten som skeive i Norge har blitt utsatt for. Det å kriminalisere og straffeforfølge folk for deres kjærlighetsliv, det å diagnostisere og behandle friske folk, frata folk karrieremuligheter og arbeid, ja det er alvorlige brudd på menneskerettighetene og de verdiene vi setter høyest i dag. Det var feil.
119 mennesker ble som sagt dømt for sin kjærlighet og enda flere møtte fordømmelse i ti-år etter ti-år. Det skulle aldri ha skjedd og det sa vi unnskyld for i går. Det er viktig å si unnskyld. Ikke bare for å belyse og minne om den uretten som ble begått, men også for de som fortsatt er her og som opplevde å bli dømt og fordømt. Men det å si unnskyld er også viktig for å peke framover. For å tenke på alle kampene som fortsatt står igjen.
I kampen for å få av-kriminalisert homofil var det mange modige stemmer og enkeltpersoner som fikk dette til. Uten dem ville det gått mye tregere. De risikerte veldig mye. Også i dag har vi modige enkeltpersoner og enkeltstemmer som risikerer mye og går foran ved å peke på dagens utfordringer og hva som fortsatt står uløst. Vi har heldigvis sterke og driftige, skeive organisasjoner som står fremst for full likestilling. Vi er enda ikke i mål.
Det å få avskaffa paragrafen krevde mye mot. Og det var fint å kunne få møte noen av dem som stod fremst i kampen, i går, og få bedt de om unnskyldning. Kim Friele var en av de som var tydeligst ute i offentligheten, og som stod i front. Hun satte ord på urettferdighetene. «Frie mennesker må da kunne elske den de vil!». Det høres så banalt og selvfølgelig ut, men det var en av vår tids største likestillingskamper det handla om. Kim og hennes med-søstre og -brødre hadde et usedvanlig mot, en helt unik styrke, og stod stadig opp mot urett og diskriminering. Ja, det fortsatte Kim å gjøre helt til sin siste pust. Hele sitt liv kjempa hun for at de som skulle komme etter skulle få leve litt friere liv enn det hun fikk. Vi er samla her i dag i hennes ånd, og vi er samla her i dag for alle de som dessverre gikk bort og som ikke får muligheten til å få med seg denne dagen og markeringen og unnskyldningen.
For femti år siden i dag markerte Stortinget bruddet på en æra. Folk kunne slutte å gjemme seg bort, skjule seg. Skeive kunne gå ut i gatene og synes, være seg sjøl. Man tok til gatene og man tok til torgene, og etter hvert ble man synlige i avisene, i radio og på TV. Og man fikk endelig lov til å ytre seg fritt, benytte sine grunnleggende menneskerettigheter. Og her, nettopp her ved Eidsvollsbygningen hvor Grunnloven ble til for over to hunder år siden, så er det så fint at vi er nettopp her i dag. For det var det det egentlig handla om. At en gruppe mennesker endelig skulle få sine demokratiske rettigheter respektert og ivaretatt. For i et fritt og liberalt demokrati som det norske, så er ytringsfriheten og organisasjonsfriheten en fundamental rettighet – en umistelig rettighet. Og kampen mot § 213 og for en organisert homobevegelse er umulig å tenke seg uten sentrale, demokratiske rettigheter slått fast i Grunnloven. Og derfor så føles det så riktig at vi er samla her ved Eidsvollsbygningen nettopp i dag, og at vi har heisa regnbueflagget her i dag. Takk.
- 1/2
- 2/2
