<img height="1" width="1" src="https://www.facebook.com/tr?id=1012619252206265&ev=PageView &noscript=1"/>

Torbjørn Jaglands foredrag

Torbjørn Jagland var en av flere gjester under arrangementet i Rikssalen 15. mai 2019, som markerte fem årsjubileet for implementeringen av den brede katalog av menneskerettigheter i Grunnloven. Nedenfor kan du lese hele Jaglands foredrag.

Torbjørn Jagland

Var mangeårig leder av Arbeiderpartiet, og statsminister fra 1996 til 1997. Han satt 16 år på Stortinget, og var Stortingspresident fra 2005 til 2009 . Siden 2009 har Jagland vært Europarådets generalsekretær, den lengstsittende noen gang.

Ærede forsamling. Det er fint å være tilbake her på Eidsvoll. Jeg var stortingspresident da vi startet med å tilbakeføre bygningen til slik den opprinnelig var, og også da vi fikk opprettet Grunnlovskommisjonen som jeg skal si litt om til å begynne med. Jeg skal lese en ting. Det er sånn at i vår moderne verden så stiller alle med Power-points, men hvis du leser en tekst så følger folk bedre med. For de som kommer med disse hersens powerpoints, så blir folk så opptatt av det at de egentlig ikke følger med – de som er laget av sekretærene da. Jeg husker Trygve Bratteli en gang sa «Pass dere for sekretærene hvis de blir for mange». Da jeg kom inn i politikken på 70-talleet var det tre ansatte i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Nå er det sekstifem, og likedan i alle partiene. Og jeg vet ikke om demokratiet har blitt bedre og partiene blitt sterkere, men i alle fall, det er et tegn på hvilken tid vi lever i.

Dette skjedde altså på det aller siste minutt, i den siste stortingssesjonen før jeg hevet klubba og sa «sesjonen er slutt». Det var altså 19. juli 2009. Da sa jeg følgende til Stortinget: «På det siste møte i presidentskapet sluttførte vi en lang prosess med å oppnevne et utvalg som skal se om vi i vår Grunnlov kan reflektere bedre den sterkere roll som de internasjonale menneskerettighetene spiller i vår verden. På den måten kan vi trekke en historisk linje fra folkesuvereniteten som eidsvollsmennene i 1814 bygde på, til dagens moderne menneskerettighetstenkning. Folkesuvereniteten betyr at folket velger sine ledere, og at de folkevalgte lager lover. Folkesuvereniteten har imidlertid som følge av det forrige århundres tragiske kriger blitt videreutviklet i FN, og her i Europa, slik at den i dag også betyr at ingen folkevalgt forsamling, ikke noe flertall, kan sette seg ut over de universelle menneskerettighetene. Grunnloven var i sin tid den mest moderne i Europa og den bør beholde sin kraft i nordmennenes sinn og i vårt politiske system i en ny tid. Arbeidet som vi har satt i gang vil bli ledet av en med lang parlamentarisk erfaring og intellektuell kraft, Inge Lønning.» Så går klubba i bordet og det var dermed vedtatt, men det var en veldig kontroversiell ting på den tiden.

Presidentskapet startet å arbeide med dette lenge før, regjeringen satte seg mot. Jeg fikk beskjed fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe at de ville ikke ha det. Fordi dette åpnet en kontrovers som hadde vært i statsadministrasjonen og politikken lenge, nemlig at man ville bli minst mulig bundet av internasjonale traktater, for å ha størst mulig frihet til å gjøre hva man ville. Mens andre stod for et annet syn, slik som jeg gjorde, at lovene, det er jo derfor vi har lover for at de skal binde politikerne, det er jo det som er hele hensikten med rettigheter, at de skal være der uavhengig av politiske kastevinder, slik Carsten Smith sa det. Og de grunnleggende rettighetene, som er menneskerettigheter, de kommer ikke egentlig av en lov i seg selv, de kommer av det faktum at du er et menneske, de skal ha den største mulig beskyttelse som loven kan gi, og det er jo i Grunnloven.
Så dette var jo da oppstarten til alt dette, men til slutt så sluttet hele Stortinget seg til, og jeg kunne lese opp det jeg sa, og vi kunne oppnevne Lønning-utvalget som så førte til forslag til Stortinget om endringer av Grunnloven, som siden ble vedtatt. Da var jeg forlengst forduftet, men jeg er glad for å se at det ble gjort. Som vi alle kjenner til, så var Grunnloven av 1814 en del av de politiske strømningene i Europa. Vi hadde fått frihets-erklæringen i Amerika og den franske revolusjon, og det ble nedfelt helt grunnleggende ting i disse dokumentene: Forbud mot lover med tilbakevirkende kraft var helt fundamentalt – at man ikke kunne straffes uten lov og dom. Det skulle være ytringsfrihet og religionsfrihet, men som vi kjenner til, det var jo visse forbehold som varte lenge i Norge.
Etter 1814 var det en form for grunnlovskonservatisme i Norge, og det hadde jo sammenheng med at vi fikk Grunnloven og Stortinget mens vi var i union med Sverige, og Kong Carl Johan ønsket å ta tilbake den makt som var gitt i Grunnloven og til Stortinget. Derfor lanserte han flere angrep på Grunnloven mens folk i Stortinget sa «Grunnloven må stå og aldri endres». Så på den måten fikk vi en grunnlovs-konservatisme som gikk lengre enn til å slå tilbake mot Carl Johan, den gikk ut på at Grunnloven egentlig ikke måtte røres i det hele tatt. Så det ble jo lite grunnlovsendringer i Norge sammenlignet med andre land. Vi fikk i 1913 som vi vet, stemmeretten for alle også kvinner, vi fikk en grunnlovsendring i 1954 som påla Staten å sørge for at alle kunne brødfø seg selv gjennom arbeid, og vi fikk så sent som i 1964 en grunnlovsendring som ga full religionsfrihet.


Så dette var den bakgrunn som presidentskapet så, at menneskerettighetene var, vel de var innført men litt stykkevis og delt. Vi fikk vi andre endringer, nemlig i 1994 da statens plikt til å respektere menneskerettighetene ble innført og menneskerettighetslovene blir gitt forrang i norsk lov. Og så fikk vi ytringsfrihetskommisjonen i 2004 som førte til en utvidet ytringsfrihetsparagraf. Men alt dette var stykkevis og delt. Og når vi nærmet oss et grunnlovsjubileum, burde man sette i gang et fundamentalt arbeid med å inkludere menneskerettigheter på en systematisk måte i Grunnloven. Og det førte til Lønning-utvalgets innstilling. Mandatet var at man skulle innføre, og inkludere en katalog av de sentrale sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettighetene i Grunnloven, i samsvar med Verdenserklæringen om menneskerettigheter og den Europeiske menneskerettighetskommisjonen. Og som vi kjenner til, seinere vedtok Stortinget en rekke grunnlovsendringer i samsvar med dette, de fleste sivile, politiske rettigheter ble vedtatt.

Et mindretall stemte imot å inkludere økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og det ble ikke flertall for å innføre i Grunnloven, spesielle rettigheter for den samiske befolkningen. Så man kan si at Stortinget gjorde hva man ble bedt om, men fortsatt litt stykkevis og delt. Men det var en fundamental, grunnleggende viktig reform som ble innført og det som er tilfelle er jo det at – i særlig grad den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen, fikk det totale gjennomslag i vår Grunnlov. 

Jeg har lyst å si litt om rollen til konvensjonen og hele systemet som er bygd opp, som jeg er valgt til leder av. Vi refererer ofte til FN-konvensjoner, og i Norge mye mer enn i alle andre land, til tross for at det dokumentet som er absolutt sterkest, det er jo den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den universelle menneskerettighetserklæringen er en erklæring, den er ikke juridisk bindende. 

For eksempel da jeg kjørte hit, så var alle veger avstengt fordi at formannen i den kinesiske folkekongressen var på veg, og Kina har undertegnet er klæringen, men det er ikke noe tvil om at landet ikke overholder den. Forøvrig når en nordisk stortingspresident kommer på besøk hit så er ingen veier avstengt, han kommer i en ganske alminnelig bil, og det forteller litt om forskjellen. 

Men verdenserklæring er undertegnet av FNs medlemsland, men den er ikke bindende og den har ikke det som den europeiske konvensjonen har nemlig domstolskontroll.Den europeiske konvensjon baserer seg på fundamentale prinsipper som for det første: At alle innbyggere i Europa, i dag 830 millioner som har knyttet seg til denne konvensjon, har rett til å gå til denne domstolen hvis de mener at deres egne myndigheter ikke har behandlet dem i henhold til konvensjonens bestemmelser. Og ti-tusener av mennesker gjør det hvert år.Så de kan bringe sin sak inn for en internasjonal domstol som er den Europeiske menneskerettighetsdomstolen. Og domstolens dommer har bindende effekt. Det vil si at medlemslandene er forpliktet til å gjennomføre dommene.

Og de 47 medlemslandene som har underskrevet og ratifisert konvensjonen, de er kollektivt ansvarlig for at hver dom gjennomføres.Og medlemslandene sitter i Europarådets ministerkomite, så hver enkelt dom som blir avsagt mot et land, det er de andre 46 landene kollektivt ansvarlig for at det landet gjennomfører.
Og alle land er underlagt en rekke overvåkningsorganer, som følger med på utviklingen og skriver rapporter, og menneskerettighetsdomstolen baserer seg i stor grad på de rapportene som disse overvåkningsorganene leverer inn. 

Bare la meg si litt om hvor viktig dette er for Europa. Siden domstolen ble opprettet, så har domstolen avsagt 20 000 dommer. Men det er mange flere, fordi domstolen behandler grupper av saker, sånn at det er egentlig dommer som er til gode for hundre tusener av mennesker. Og hver enkelt dom inneholder to ting, det ene er pålegg og kompensasjon til den som har lidd overlast, altså økonomisk kompensasjon, og det andre er såkalte generelle tiltak som innebærer at det landet som har forbrutt seg, er forpliktet til å endre den loven som førte til bruddet – at den enkelte har lidd overlast. På den måten så har menneskerettighetsdomstolen pushet lovgivningen i de europeiske landene systematisk i riktig retning fordi hvert enkelt land har måttet gjennomføre dommene både ved å gi økonomiske kompensasjoner til enkeltmennesker, men også ved å endre de lovene som førte til bruddet. Jeg skal gi dere et eksempel hvordan dette fungerer i forhold til et land, det er bare et eksempel, Russland. Da Russland ble medlem av Europarådet var det en million mennesker i stalin-lignende fengsler i Russland. Fordi fangene i disse stalinleirene da fikk mulighet til å gå til menneskerettighetsdomstolen, som de gjorde i tusentalls. Så avsa domstolen dommer mot Russland som sa at man ikke kunne lenger ha sånne leirer og sånne forhold i fengslene, og den kommisjonen som vi har for å overvåke forhold i fengslene systematisk besøke fengslene, de kunne åpne enhver fengselsdør når de ville hvor de ville. Dette førte til en gradvis modernisering av fengslene vekk fra stalin-forhold. I dag er det rundt 600.000 fanger i Russland men i helt andre forhold. Det er færre fanger i russiske fengsler i dag enn i amerikanske fengsler proporsjonalt.
Utelukkende på grunn av den europeiske menneskerettighetsdomstolens intervensjon på samme måten kan man si som domstolene i California tok kontroll over San Quentin fengselet og påla dem å endre forholdene. På samme måten som tok domstolen i Europa kontroll over fengselsvesenet i Russland og hele Europa. Men jeg gir dere bare et eksempel på hvordan dette fungerer. 

En av grunnene til at den norske regjering ba meg om å prøve å bli valgt som generalsekretær i 2009 var at domstolen hadde kommet opp i en stor krise. Det var da 130 000 ubehandlete saker fordi den ble overflommet av saker på grunn av brudd på rettighetene i de fleste land. Og det var åpenbart at hvis man ikke gjorde noe så ville domstolen gå nedenom og hjem. Og den individuelle klageretten var egentlig ikke lenger reell fordi det tok alt for lang tid å behandle sakene. Så vi gikk gjennom en omfattende reformprosess. Som i første omgang var at jeg reiste til Moskva og fikk Russland til å ratifisere tilleggsprotokollen til konvensjonen, som gjorde det mulig å reformere prosedyrene i domstolen, slik at de raskere kunne ta seg av saker og behandle grupper av søksmål. Og dessuten så pushet vi våre eksperter ut i medlemslandene for å hjelpe dem med å endre sine lover slik at de kom i samsvar med konvensjonens bestemmelser. Og vi fikk etter hvert status etter et veldig, veldig viktig prinsipp som jo grunnlovsendringene her bygget på, nemlig at man skulle stadfeste at det er medlemslandene som i første rekke har ansvar for gjennomføring av menneskerettighetskonvensjonen. I siste instans bare, i nødstilfeller, kunne man gå til Strasbourg.

Dette var jo det som var grunnlaget for grunnlovskommisjonen at man skulle innføre konvensjonen slik at domstolen her var forpliktet, det hadde vi forøvrig lenge før dette skjedde delvis begynte å gjøre, lenge før Stortinget mannet seg opp til å nedfelle det i Grunnloven. Men i dag har altså dette forrang på den måten at dermed er konvensjonen gjennomført på nasjonalt plan. I en lang rekke andre land er dette tilsvarende for eksempel i Frankrike enda sterkere. For eksempel, jeg kan nevne, da president Macron nå lanserte nye lover til, på grunn av dette som har skjedd i Paris og andre steder, nye lover til dette med demonstrasjoner, så før han sendte denne loven til nasjonalforsamlingen, så sendte han den først til konstitusjonsdomstolen for høring fordi konstitusjonsdomstolen alltid konfererte med Strasbourg-domstolen, slik at han var sikker på at den loven han lanserte ville være i samsvar med konvensjonsbestemmelsene. Dette er det som er Frankrikes konsekvente gjennomføring av konvensjonen.

Og forøvrig så har vi i min tid fått to tilleggsprotokoller til konvensjonen, eller tre, den ene var den som jeg nevnte som Russland ratifiserte, den andre var protokoll 15 som var viktig men den viktigste på 16 så har etablert da at nasjonal domstol kan konsultere Strasbourg-domstolen før den avsier en dom. Og det var det president Macron gjorde fordi de har ratifisert protokoll 16, men Norge har ikke ratifisert den. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje det samme form for grunnlovskonservatisme som vi så tilbake i 2000, det vet ikke jeg. Men protokollen har trått i kraft fordi en rekke andre medlemsland har ratifisert, inklusive Frankrike som har demonstrert gjennom sin president at vi tar dette alvorlig, vi sender en lov først for å se om den er i samsvar med konvensjonen, deretter vedtar vi den. For å være sikker på at de ikke overlaster Strasbourg-domstolen, men gjennomfører konvensjonen på hjemmebane. 

Så dette er slik systemet fungerer i dag så kan man si at det er mange utfordringer Når gjelder menneskerettigheter i Europa. Det kan man se fordi det er strømninger som utfordrer domstolenes uavhengighet. Det er angrep på pressefrihet, det er angrep og forsamlingsfriheten, men og det er klart at verken Europarådet eller domstolen har en mulighet til å sette til side en valgt regjering eller et valgt parlament eller en regjering som er oppnevnt av et parlament. Så når man da spør hva kan vi gjøre i Tyrkia så er mitt svar at vi kan ikke oppheve det valget som fant sted, men domstolen i Strasbourg er det siste appellinstans for mennesker som i dag sitter i fengsel. Når man snakker i høytidelige vendinger om menneskerettigheter i mange land, så skal man vite at det som alle disse menneskene ser til er jo at de har den muligheten til å gå til en internasjonal domstol, og det er nå tusenvis av saker.

Det er det siste vollverk vi har mot autoritær styreform. For som Carsten Smith sa en gang, Vi skal gi menneskerettighetene det absolutt beste, lovmessige vern, så langt loven rekker. Men vi kan ikke sette til side en politisk utvikling som skjer i et medlemsland. Men vi kan gi den størst mulig grunnlovsvern. Og forøvrig når det gjelder Tyrkia så har også de, det er mange, mange år siden etter initiativ fra faktisk meg, innført i sin grunnlov at den Europeiske menneskerettighetskommisjonen har forrang. Og på det grunnlaget så driver nå konstitusjonsdomstolen og behandler mange saker, og hvis de ikke behandler de sakene, som jeg har sagt når det gjelder mennesker som sitter i fengsel, i samsvar med det grunnlovsvern som eksisterer, så vil de få problemer i Strasbourg.

Så sånn fungerer det systemet. Til slutt så har jeg bare lyst å si at beklageligvis så må jeg reise til Finland fordi vi har det årlige ministermøtet som begynner i kveld i Helsingfors. Men jeg er glad for å kunne være her og jeg vil avslutte med at alt dette som vi snakker om, verdenserklæringen, FN-charteret og den Europeiske menneskerettighetskommisjonen kom jo etter to forferdelige kriger. Og det var Winston Churchill som tok initiativ til å danne Europarådet og vi fikk London-statuttene, som da Europarådet baserer seg på, at freden i Europa baserer seg på menneskerettigheter, rettsstaten og demokratiet. Og det var en alminnelig oppfatning at verden beveget seg vekk fra nasjonalisme og over til internasjonalisme. Og derfor så fikk vi FN-charteret. Og FN-charteret er et uttrykk for denne nye internasjonalisme i den mening at nasjonalstatens makt måtte ikke oppheves men begrenses.

Så derfor ble det innskrevet i FN-charteret om dannelsen av FNs sikkerhetsråd, som var en veldig begrensning av nasjonalstatens suverenitet fordi den ga sikkerhetsrådet mulighet til å gripe inn i forhold til et medlemsland slik den har gjort mange ganger. Men dessverre så vil jeg si at tragedien i de siste 20 år er at sikkerhetsrådets medlemmer ikke har gjort det som står i charteret, og som er sikkerhetsrådet rolle i artikkel 23, nemlig at de 15 medlemmene av sikkerhetsrådet skal sørge for fred og stabilitet i verden på vegne av alle medlemsland. Så de handler på vegne av alle medlemslandene

Det var det som var meningen i charteret, men hva har de gjort? De har bare handlet på vegne av seg selv. Amerikanerne med en ensidig invasjon i Irak, Russerne med overgrepet i Ukraina, tragedien i Libya – alt dette skjedde i strid med det som var meningen bak den nye internasjonalismen nedfelt i charteret.  

Også var det en annen fundamental ting som skjedde, som var i tråd med denne nye internasjonalismen, var at vi fikk verdenserklæringen om menneskerettigheter som innebar en begrensning av flertallets makt i nasjonalstaten. Og først ble nasjonalstatens suverenitet begrenset, og så fikk vi verdenserklæringen som begrenset flertallets makt innenfor nasjonalstaten. For verdenserklæringen sier at flertallet har plikt til å overholde minoritetenes rettigheter og alle menneskers rettigheter. Og så fikk vi London-statuttene og den europeiske konvensjonen som altså har, i en mer kraftfull form enn noe annet sted i verden, gjennomført verdenserklæringen. Først og fremst ved at konvensjonen har domstolskontroll – som verdenserklæringen ikke har, men som vi har i Europa. Som innebærer at 830 millioner mennesker kan gå til denne domstol, hvis de mener at deres egne myndigheter har gjort vold på deres rettigheter. Så det er en fundamental endring i europeisk historie og i verdens historie.

Så det er det vi feirer i disse dager og at det også er fem år siden Grunnlovsjubileet er også en stor ting. Så takk for invitasjonen og takk for at jeg fikk stå i denne ærverdige forsamling nok en gang.