<img height="1" width="1" src="https://www.facebook.com/tr?id=1012619252206265&ev=PageView &noscript=1"/>

Den nye planeten

Hvordan ser er godt samfunn ut? Hvilke regler ville vi hatt om vi begynte på nytt på en ny planet? Dette er utgangspunktet for utstillingen som du kan oppleve hos oss i sommer.

  •  (Foto/Photo)

Vandreutstillingen «Den nye planeten» har landet hos oss denne sommeren. Gjennom mange år har Menneskerettighetsakademiet (MRA) arbeidet for å lære unge flyktninger i Norge om demokrati- og menneskerettigheter. De unges refleksjoner om hvilke verdier som skaper et godt samfunn, er utgangspunktet for denne utstillingen.

Hvilke regler skaper gode samfunn?

  • Den nye planeten (Foto/Photo)
    Inger Kristin Hognestad

Mer enn 2200 enslige mindreårige asylsøkere har siden 2008 blitt stilt dette spørsmålet. Ungdommene har kommet til norge fra Afghanistan, Pakistan, Irak, Syria, Palestina, Albania, Ukraina, Somalia, Eritrea, Etiopia, Vest-Sahara, Kongo og andre land. Deres svar har blitt til store, håndskrevne plakater med regler som skal gjelde på en tenkt ny planet. 

–Materialet har vært så spennende at vi etter hvert fikk ideen om å vise det frem, forteller prosjektleder ved MRA, Marit Langmyr. –For MRA er det et viktig poeng å få frem unge stemmer som sjelden kommer til orde i det offentlige rom.

 «Den nye planeten» er produsert av MRA i samarbeid med museet Eidsvoll 1814 og Rodeo arkitekter. En stor «globe-planet» med tankevekkende sitater av de unge flyktningene danner utstillingens kunstneriske og fysiske midtpunkt. I tillegg finner man en stor bok med 50 planetplakater og videointervjuer med flere av ungdommene som har deltatt i prosjektet.

Utviklingen av MRAs utstilling er en del av nettverksprosjektet Museene og fellesskapets grenser, som er delfinansiert av Kulturrådets samfunnsrolleprogram. Utstillingen er i tillegg støttet av Fritt ord og Sparebankstiftelsen DNB.

Fotografenes navn kreditert under bildene. Alle retter tilhører opphaverene.

  •  (Foto/Photo)
    1/11
    Menneskerettighetsakademiet
  •  (Foto/Photo)
    2/11
    Rebekka Øvensen
  •  (Foto/Photo)
    3/11
    Rebekka Øvensen
  •  (Foto/Photo)
    4/11
    Rebekka Øvensen
  •  (Foto/Photo)
    5/11
    Rebekka Øvensen
  •  (Foto/Photo)
    6/11
    Rebekka Øvensen
  •  (Foto/Photo)
    7/11
    Solveig Selj
  •  (Foto/Photo)
    8/11
    Solveig Selj
  •  (Foto/Photo)
    9/11
    Solveig Selj
  •  (Foto/Photo)
    10/11
    Solveig Selj
  •  (Foto/Photo)
    11/11
    Solveig Selj

UTOPI OG VIRKELIGHET

TENK Å KUNNE SKAPE EN VERDEN FRA BUNNEN AV. HVORDAN SKULLE EN SLIK VERDEN VÆRE? DET VILLE VÆRT FRISTENDE Å LAGE DEN PERFEKT.

Av Lars Fredrik Svendsen, filosof 

Beskrivelsen av slike perfekte samfunn er det mange av i filosofien og litteraturen. De kalles gjerne utopier. ”Utopi” betyr bokstavelig et ”ikke-sted”, men det blir gjerne oppfattet som et ”godt sted”. Utopier er steder som ikke finnes i virkeligheten, men bare i vår fantasi. Når vi har forsøkt å virkeliggjøre slike fantasier, har resultatet gjerne vært en frontkollisjon mellom utopien og virkeligheten.

Problemet er at det perfekte samfunnet forutsetter perfekte mennesker, mennesker som ikke lyver og stjeler, og som alle er samstemte i én visjon av det gode. Det perfekte samfunnet har ikke rom for mennesker som ikke er slike prakteksemplarer, og det vil si at det ikke er rom for virkelige mennesker av kjøtt og blod, for mennesker som oss.

Det er ikke et alternativ å skape en verden fra bunnen av. Vi må begynne med den virkeligheten vi lever i, hvor vi er feilbarlige vesener som både er sårbare og sårer andre. Oppgaven vår er å forestille oss en verden hvor slike ufullkomne vesener kan leve best mulige liv. 

Det må være en verden som kan romme ulike oppfatninger av hva som er et godt liv. Mennesker etterstreber mål som ikke bare er ulike, men til tider også uforenlige. Det er ikke grunn til å tro at rasjonelle og oppriktige mennesker alltid vil komme til samme konklusjon etter helt fri diskusjon.

Mennesker har ulike verdier og idealer, og en grunnoppgave for et samfunn er å skape betingelser for at individer og grupper skal kunne leve livene sine ut fra de oppfatningene de selv har om hva som gir livet mening og verdi. 



  •  (Foto/Photo)

Snarere enn å tro at vi sitter med en fasit på hva som er det beste samfunnet, bør vi heller bestrebe oss på å skape en verden der det er rom for at ulike mennesker på sine egne vis kan forsøke å skape gode liv.

Menneskerettigheter er en viktig del av svaret på hvordan vi skal kunne lykkes med det. Menneskerettighetene har oppstått som responser på erfaringer av vold, forfølgelse og undertrykkelse. Selv om mennesker er ulike, har vi også så mye felles at historien har vist oss noen grunnleggende betingelser for at mennesker skal kunne leve gode liv.

Selv om det finnes mange ulike forestillinger om det gode liv, finnes det noen minstebetingelser som må oppfylles av ethvert anstendig samfunn. På dette fundamentet kan det bygges høyst ulike samfunn, og disse samfunnene vil inneholde høyst ulike mennesker som må leve sammen uten å være i kronisk konflikt. De må ikke nødvendigvis like hverandre, men de må kunne leve med at andre mennesker er annerledes enn dem selv. De må kort sagt være tolerante og akseptere andres rom til å leve på andre måter, tenke andre tanker og uttrykke andre oppfatninger. 

Toleranse krever slett ikke at du skal bifalle alt dette, bare at du avstår fra å tvinge andre til å leve, tenke og uttrykke seg som deg. Slike samfunn bør bygges stein for stein, snarere enn i ett sveip. All politikk er en form for sosial ingeniørkunst. Filosofen Karl Popper skiller mellom utopisk og gradvis ingeniørkunst som modell for samfunnsutviklingen. For den utopiske sosiale ingeniøren må samfunnet forandres i ett slag: Alt det gamle må bort for å rydde vei for det nye. Popper tar heller til orde for at vi gradvis forsøker å skape bedre samfunn, og mer ved å kvitte oss med opplagte onder som tortur og sult enn ved å strekke oss mot storslåtte visjoner av det gode. 

Også den gradvise ingeniørkunsten kan ha idealer, men den er åpen for å inngå kompromisser når de menneskelige kostnadene for iverksettelse av idealene her og nå blir for høye. 

Snarere enn å bestrebe oss på å realisere utopier, bør vi heller forsøke å fremme fredelig sameksistens for grupper og individer med ulike og uforenlige oppfatninger om det gode liv. Da må visse moralske minstekrav – ikke minst menneskerettighetene – være oppfylt.