- 1/1
Noe av det fineste med å få representere Norge som idrettsutøver er at jeg er så innmari stolt over landet mitt. Når jeg står på startstreken med klær i rødt, hvitt og blått og med flagget på drakten kjenner jeg meg så takknemlig for at det er akkurat Norge jeg får representere. Og det er fordi de verdiene vi står for er så bra! Det er en rett, men likevel langt fra en selvfølge å få leve som frie, deltakende borgere i et fritt og selvstendig samfunn.
Jeg er så takknemlig for landet mitt, og så innmari stolt over å være en del av akkurat vårt demokrati. Et demokrati som vi fortsatt jobbe med, og som vi fortsatt skaper i dag, 200 år etter at grunnloven ble signert her på Eidsvoll.
For Norge er ikke ferdig enda.
Norge er vårt prosjekt, vårt felles eie som vi bygger videre på, og som vi hele tiden forbedrer.
I dag feirer vi ikke bare at Norge har blitt det landet det har blitt. Vi feirer at vi vant retten til å avgjøre hvordan det skulle bli, og at vi fortsatt har denne friheten til å bygge samfunnet videre. Et samfunn som gir folk muligheter til å bli det de vil og til å leve frie liv. Et raust samfunn. For når vi alle får være med å skape samfunnet, da får vi et fellesskap som har plass til oss alle
Å bo i et fritt demokrati gir oss mange muligheter – men det gir oss også et ansvar.
Har lyst til å bli en sånn gammel kjærring som sier «Da jeg var ung, da var det mye tøffere! Du skulle bare visst, du!». Og at jeg kan si det vel vitende om at Norge ble bedre i vår tid.
Jeg vil at det vi gjør i dag skal gjøre en forskjell for ungene våre. Vi må skynde oss langsomt, skritt for skritt, for det er sånn demokratiet funker. Det tar av og til litt tid. Men noen ting kan vi endre raskt. Og en hel del håper jeg vi kan fikse kjapt slik at vi som lever nå også får glede av det. Noen endringer krever demokratiske prosesser, handlingsplaner og strategier. Andre ting kan vi gjøre i dag. Som hvordan vi møter hverandre som mennesker.
På noen måter er jeg litt annerledes fra flertallet. Som at jeg beveger meg med hjul heller enn bein, at jeg kan være forstyrrende opptatt av detaljer eller at jeg kan være så høylytt at andre må ha morgenkaffen på plass før jeg kan le for høyt uten å være sosialt forstyrrende. På andre måter er jeg helt vanlig. Som at jeg liker taco på lørdager, henger mye i skogen og ellers er ganske glad i folk. Likevel er en av de tilbakemeldingene jeg får oftest fra folk som kjenner meg mest fra utsiden, men som har kommet tett innpå via media at “du er jo akkurat som oss jo”. Og mitt svar er alltid at: “ja, jeg er jo en av oss”.
For, hvem er vi? Hvem vil vi være? Hva er en nordmann i 2021?
Det er oss, det. Og i vårt samfunn skal det være plass til absolutt alle. For sånn er vi.
Jeg tror det er lettere å vise forståelse og empati om vi unner hverandre å være forskjellige. Ulik, men like mye verdt. Og da trenger vi å lære om hverandre, lytte og stille spørsmål. Vi må tørre å fortelle. Og vi trenger å ha et åpent sinn når andre deler sine historier og perspektiv med oss.
I et fritt demokrati har vi ytringsfrihet. Men vi trenger ikke å bruke den til å krenke. I et demokrati har vi medbestemmelse. Men vi trenger ikke å bruke den til å innskrenke andres frihet. I et demokrati har vi folkemakt – og den kan vi bruke til å sørge for at alle er med.
Mange av mine barndomsvenner i Trøndelag har tatt over gårder og forvalter familiehistorie med egne hender. De snakker om å etterlate gården i bedre stand enn da de fikk den. På samme måte er det vårt ansvar, som borgere i dag, å etterlate Norge i bedre stand til storfamilien som kommer etter oss. Og nettopp det at vi er så heldige å bo i et fritt demokrati gjør at vi har folkemakt til å levere.
Friheten til å bygge et samfunn etter våre egne ønsker, gjennom et deltakende demokrati er ikke en frihet vi kan ta for gitt. Milliarder av mennesker har ikke denne retten. De får ikke skape det samfunnet de vil ha, de må ta til takke med det et samfunn de får.
Men vi har muligheten.
Vi har skapt et land der vi tar vare på hverandre. Et samfunn der det går fint om man går rett på trynet en gang i blant - fordi noen kjapt hjelper deg på beina igjen.
Et samfunn der ingen må bære den tyngste ryggsekken hele tiden, men der vi deler på lasset, fordeler de tunge steinene oss imellom, slik at vi kommer lenger i lag.
Et samfunn som gir rom for hele liv.
Et samfunn som gir rom for hele mennesker.
I Norge har vi skapt et samfunn der vi utfyller hverandre. Ingen kan takle alt alene, og ingen kan være best på alt. Når vi kan få hjelp der vi trenger, kan vi fokusere mer på de tingene vi fikser, og de tingene vi liker. For alle er vi gode nok på noe, og når vi stiller opp for hverandre - da kan vi være best i lag.
For å tenke som et lag er det fint å tørre å være sårbar, å tørre å ta imot en utstrakt hånd, å tørre å be om hjelp. Det er ikke en svakhet, det er en superkraft.
Jeg har ofte kjent på en utilstrekkelighet. Jeg sliter med noe så grunnleggende som å gå trapper. Likevel har jeg vunnet VM. Min klasse i roing heter “women arms and shoulders”. Den heter ikke “women no legs”. Det er ikke så farlig hva jeg ikke kan, for det er ikke det jeg skal bidra med. Det er sånn samfunnet vårt funker.
Jeg har lært at jo bedre jeg er til å erkjenne det jeg ikke er så god på, dess lettere er det å ta imot hjelp. Og jeg hadde aldri vunnet VM uten hjelp. For ingen av oss strekker til på alt - og poenget med samfunnet er nettopp at vi utfyller hverandre. Derfor trenger vi mangfold. Vi trenger at vi er forskjellig, at vi er god på forskjellige ting.
Vi trenger å være trygg på det vi kan, og vi trenger å vite hvor vi skal bli bedre.
For i et fritt demokrati, i et folkestyre, har vi alltid sjansen til å utvikle oss. Vi kan gjøre endringer og ta steg mot en enda bedre verden og skape det fellesskapet vi vil ha.
I dag feirer vi denne muligheten, muligheten til å skape det samfunnet vi ønsker oss. Og vi feirer de verdiene Norge i dag bygger på: frihet, fellesskap og solidaritet. Vi feirer det vi har, og samtidig hvordan hver og en av oss bidrar til å gjøre Norge til et enda bedre sted å høre til i fremtiden.
Gratulerer med dagen!