Etter 1814 ble det raskt klart at den vedtatte ordlyden i paragraf 50 i Grunnloven, stemmerettsparagrafen, fikk den uheldige effekten at den ekskluderte samene, og også mange nordmenn i Finnmark, fra å stemme ved valg.
Ingen fra Finnmark, Troms eller Nordland rakk å delta i grunnlovsarbeidet.
Var tidspress eller mangel på kunnskap årsak til at samene ble glemt?
-
Ærbødig: Stortingsarkivar Egil Borlaug (t.v.) og direktør ved Eidsvoll 1814, Bård Frydenlund flankerer Grunnloven av 17. mai 1814 da den i 2020 ble vist frem for tredje gang siden 2. verdenskrig.
Seks uker som formet Norge
I Kiel i januar 1814 gikk kongen av Danmark med på å gi Norge som krigsbytte til Sverige etter Napoleonkrigene (Kieltraktaten). Men stormennene som møttes i «Notabelmøtet» på Eidsvoll den 16. februar, ville det anderledes – nemlig å erklære Norge som et eget og fritt land. Til det trengtes egen grunnlov og vår egen konge, og det raskt.
I løpet av seks travle uker på Eidsvoll i april og mai, ble innhold og ordlyd i de 110 paragrafene i Grunnloven debattert, formulert og til slutt vedtatt 17. mai 1814.
-
Rigsbankdaler
Skattebetalere skulle ha stemmerett!
Grunnlovsfedrene argumenterte for at de som betalte skatt til statskassa, også skulle ha mulighet til å påvirke hvordan staten brukte disse pengene. Og stemmeretten ble skattebetalernes påvirkningsmulighet. Målet for lovteksten ble slik å avgrense stemmeretten til skattebetalerne, men det skjedde en glipp i §50:
-
Utdrag fra Grunnloven av 17.mai 1814: §50 står nederst på side 14 og øverst på side 15.
Grunnloven av 17. mai 1814, §50:
«Stemmeberettigede ere kun de norske Borgere, som have fyld 25 Aar, have været bosatte i Landet i fem Aar, og enten: a) ere, eller have været, Embedsmænd; b) paa Landet eie, eller, paa længere Tid end fem Aar, have byxlet matriculeret Jord; c) ere Kjøbstadsborgere, eller i Kjøbstad eller Ladested eie Gaard eller Grund, hvis Værdie i det mindste er 300 Riksbankdaler Sølvværdie»
Grunnlovsfedrene på Eidsvoll glemte at også samene betalte skatt. På landsbygda ble skatten beregnet ut fra hvor stor matrikulert eiendom man disponerte. Ordlyden i §50 utelukket slik samenes næring som ikke var stedfast eller knyttet til selveid eller leid eiendom.
H.H. Mejer fra Finnmark amt leverte allerede i 1818 et forslag til endring av §50. Han argumenterte for at rettighetshavere var skatteytere på linje med landende bønder, og derfor hadde et rettmessig krav på stemmerett ved valg.
Da forslaget ble behandlet i Stortinget i 1821, ble det påpekt at nordmenn flest visste lite om Finnmark og samefolket, og representasjon av rettighetsmenn på Stortinget ville slik være en fordel.
Forslaget ble enstemmig vedtatt.
Samene fikk stemmerett i 1821, 7 år forsinket.
Dette var den aller første endringen av Grunnloven etter 1814.
I 2021 er dettte 200 år siden
På bildet i bakgrunnen ser du Fylkesmann i Oslo og Akershus, Valgerd Svarstad Haugland heise det samiske flagget i hovedflaggstanga foran Eidsvollsbygningen for aller første gang. Dette skjedde den 6. februar 2017 – på samefolkets nasjonaldag og 100-årsjubileet for samefolkets første landsmøte.