Eidsvoll Verk

Jernverksindustrien var en av Norges viktigste næringer på 1600- og 1700-tallet, og jernverksproduktene var av landets viktigste eksportartikler ved siden av tørrfisk og trelast. Kunnskapen om utvinning og foredling av jernmalm ble hentet fra Tyskland i siste halvdel av 1500-tallet og etter hvert ble det etablert omkring 30 jernverk i Norge. Et av disse var Eidsvoll Jernverk.

Eidsvoll Verk ble etablert i 1624, og med det ett av de eldste i Norge. Opplysninger fra 1627 forteller at det var Jernkompaniet med Johan Post og Herman Krefting d.e. som "først optok det Edtzvoldiske Verk". På den tiden hadde Jernkompaniet tilnærmet monopol på all jernverksdrift i Norge. Den første tiden var ustabil og preget av hyppige eierskifter med mektige eiere som Hannibal Sehested, kong Fredrik 3., Gabriel Marselis og hertugene av Kurland (i dag en del av Latvia).

Heinrich von Schlanbusch (født ca. 1640, død 16.jan 1705

I 1688 ga kong Christian 5. jernverket i gave til den tyskfødte Heinrich von Schlanbusch, oberberghauptmann (statens høyeste embetsmann innen bergetaten) og direktør ved Kongsberg Sølvverk og Røros Kobberverk. De neste 100 år ble en storhetstid for Eidsvoll Verk, med tre generasjoner Schlanbusch som eiere og beboere på verket. Sønnen Theodor Georg von Schlanbusch tok over i 1705. Da han døde barnløs i 1750 gikk verket over til brorsønnen jaktjunker (skoginspetør/skogbetjent) Fredrik Legaard von Schlanbusch. I hans eiertid gikk produksjonen sterkt tilbake. En ny nedgangsperiode med hyppige eierskifter startet da han solgte verket i 1781.

Den neste eieren, Hans Hagerup Gyldenpalm, var sorenskriver i Søndre Gudbrandsdalen. Ved eierskiftet i 1781 trådte en bestemmelse i Theodor Georg von Schlanbusch testamente fra 1746 i kraft. I følge hans testamente skulle de fire gårdene og de 48 husmannsplassene som lå under verket tilfalle verksarbeiderne som bodde der, fra det tidspunkt verket gikk ut av Schlanbusch familiens eie. Testamentets begrunnelse var å sikre verksarbeiderne "i fall næringen ved Verket i fremtiden kunne slå dem feil". Da verksarbeiderne reiste eiendomskravet, gikk Hagerup Gyldenpalm til rettsak for å få omstøtt testamentet med begrunnelse av at eindommene med skoger var nødvendige for driften og derfor ikke kunne skilles fra verket. Han gikk imidlertid lei av rettsprosessen og allerede i 1786 solgte han Eidsvoll Verk til Haagen Nielsen, tollinspektør i Christiania. Da Høyesterett erklærte testamentet for gyldig i 1788 mistet også han interessen for verket og solgte det videre til rittmester Iver Elieson i 1790. Nå satte forfallet inn og driften sto stille i lange perioder.

portrett av Carsten Anker laget av Jens Juel Jens Juel

Det sto ille til på Eidsvoll da konferensråd Carsten Anker kjøpte verket i 1794. Samtidig var Danmark-Norge inne i en økonomisk oppgangstid, med stor etterspørsel etter jernverksprodukter og norsk trelasthandel på det internasjonale marked. I årene som fulgte tok Anker opp betydlige lån og foretok store investeringer på Eidsvoll, hvor han blant annet satte i stand og moderniserte verksanleggets industribygninger. I tillegg rasjonaliserte han driften ved å anlegge Feiring Jernverk. Tanken var at Feiring skulle stå for masovnsproduksjonen og levere råvarer til Eidsvoll Verk, som dermed skulle bli et foredlingsverk.

For å sikre inntektsgrunnlaget etablerte Anker en betydelig trelastindustri på Eidsvoll, hvor han kjøpte opp betydelige skogseiendommer og anla egne sagbruk. I tillegg etablerte han et valseverk for bearbeidelse av tøy og eget møllebruk på Verket. Anker hadde imidlertid tidene i mot seg og etter at Danmark-Norge erklærte Storbritannia krig i 1807, mistet Anker og de norske trelasthandlere sitt viktigste eksportmarked. På sin 75-årsdag, 17. november 1822, melder han seg bankerott. Etter konkursen ble jernverksdriften på Eidsvoll og i Feiring lagt ned for godt.

Etter dette ble Eidsvoll Verk drevet videre av nye eiere som en skogeiendom, mens Eidsvollsbygningen og parken rundt ble etter en pengeinnsamling med bl.a. Henrik Wergeland i spissen, kjøpt fra kreditorene i London og gitt til den norske stat i 1851 under forutsetning at det skulle etableres som nasjonalmonument. Det er begynnelsen på museet vi har i dag.

Visste du at?

... Eidsvoll jernverk er en av de eldste industribedriftene i Norge, og at jernverkene produserte såkalt stangjern og støpejern. Stangjernet var et halvfabrikata, som smeene kunne smi ting av, mens støpejernet var for støping.

Et stikk av arbeidere som arbeider ved en mas-ovn ved Bærums Verk.

Hva er et jernverk?

For å etablere jernverk trengtes tilgang på jernmalm, trekull og vannkraft. Den viktigste bygningen var masovnen, som var muret opp som en enorm skårstein med tykke steinmurer. Masoven ble matet fra toppen, den såkalte kransen, hvor det ble fylt på vekselsvis med jernmalm og trekull døgnet rundt så lenge masovnen var i drift. For å holde høy temperatur ble det blåst inn luft ved bunnen av masovnen ved hjelp av blåsebelger drevet av store vannhjul. Da jernmalmen smeltet sank jernet til bunnen av masovnen hvor det ble tappet ut for seg.

På bildet ser vi hammerhytta med herd og stangjernshammer fra Bærums Verk (stikk av J. G. J. Haas etter maleri av C. A. Lorentzen ca. 1790). I hammerhytta ble det utvunnede jernet formet til stangjern som var et produkt som kunne selges videre til smeder som videre laget ting av jernet.

Monument over Eidsvoll Jernverk

Se jernverksmodellen som står i parken ved Eidsvollsbygningen i dag og som viser hvordan bygningene var plassert på Eidsvoll Jernverk tidlig på 1800-tallet.