Wilhem Friman Koren Christie

Christie tilhørte Quodlibet, en krets av ledende menn med politiske og litterære interesser. I mars 1814 holdt disse flere debattmøter over selvstendighetsspørsmålet og planene om en norsk grunnlov. Christie deltok ivrig og gjorde seg, som Peter Motzfeldt, til talsmann for en konstitusjonell styring etter amerikansk, engelsk og fransk mønster. 

På Eidsvoll ble Christie etter loddtrekning stående utenfor konstitusjonskomiteen, men han ble til gjengjeld valgt til Riksforsamlingens sekretær. Spesielt aktiv i debattene var han ikke, noe som kanskje skyldtes arbeidet som sekretær og merarbeidet med å føre private møtereferater til prins Christian Frederik.

Som Motzfeldt tilhørte Christie selvstendighetspartiet, men i motsetning til sin gode venn var han ingen radikal demokrat. For å skape stabil styring og gode livsvilkår for folket ønsket Christie å gi administrasjonen arbeidsro og la sakkyndige ta hånd om lovgivningen. Følgelig ville han utvide stemmeretten, men kun gi Stortinget rådgivende myndighet.

Stortingspresident høsten 1814 

Christie er likevel først og fremst kjent for sin innsats som stortingspresident ved det overordentlige storting høsten 1814 og som formann for komiteen som forhandlet med Sverige. Som stortingspresident bidro han til å innføre en stabil konstitusjonell praksis. Som forhandlingsleder lyktes han i å få i stand en union med Sverige uten å gjøre vesentlige endringer i Grunnloven.

Etter 1814 

Christie møtte også på Stortinget i 1815 og 1818 og hadde flere viktige verv. Han var i store deler av perioden forsamlingens president og ledet tidvis også Lagtinget og Odelstinget. I tillegg var han medlem av, og ofte formann i, en rekke komiteer. På grunn av sykdom trakk han seg etter hvert ut av politikken.