Jeg har gleda meg til denne 17. mai.
På denne dagen i fjor var jeg sammen med en førsteklassing. Han feiret 17. mai på dataspillet Minecraft. Sammen besøkte vi Eidsvollsbygningen og Herredshuset på Jessheim bygd opp med klosser i den virtuelle verden. Han husker ikke 17. mai tog. Det er tre år siden siste 17. mai tog. Det er lenge i barns liv. Men nå kan barna få oppleve 17. Mai igjen. 17. mai hvor det noen gang snør, og andre ganger er full sommer. Endelig kan vi få oppleve fellesskapet igjen denne dagen.
Så regner jeg med at jeg er invitert hit i dag ikke bare fordi dere tenkte at jeg var den i regjeringen som har kortest reisevei. Ja, for jeg bor et par kilometer nærmere Eidsvollsbygningen enn Tonje Brenna. Dere har nok invitert meg fordi de ordene som samler oss på denne dagen: Frihet. Selvstendighet. Demokrati. De har blitt angrepet. I vårt nabolag. For en uke siden besøkte jeg Ukraina, på vår frigjøringsdag, 8. mai. På Maidanplassen i Kiev tenkte jeg at om noen dager står jeg her. Ved Eidsvollsbygningen. I Kyiv er det sandsekker foran vinduene og foran inngangene til alle offisielle bygninger. Sikksakkjøring gjennom veisperringer. Flyalarmer. Vi ble tatt inn bakdørene. Lysene var slukka. Ingen folk i gatene og folk snakka så lavt. Folk snakka så vennlig mot hverandre. Krig kan få fram det verste, men også det beste i folk. Det så vi blant menneskene som bor og lever i Kyiv. Også så vi konsekvensene av de grusomme krigshandlingene. Sønderknuste hus. Massegraver.
Når jeg snakker for barn om denne krigen sier jeg at det er som om Sverige har ombestemt seg og vil ha Norge tilbake. En sånn verden, hvor de sterkeste gjør hva de vil og de mindre landene blir utsatt for press og militærmakt, trodde vi jo var over i Europa. 12 millioner mennesker er fordrevet. Over fem millioner – like mange som hele Norges befolkning – har flyktet fra Ukraina. Noen av dem kommer hit. Noen av dem går i barnetog i dag, har ordfører Hege fortalt meg. Slik president Zelenskyj også snakket om Ukrainske barn i 17. mai-tog da han talte til Stortinget 30. mars. Dere er med på å gjøre vår nasjonaldag enda rikere.
Tenk på noen av de typiske 17. mai-tale ordene. De som vi alltid har forbundet med de gamle krigsheltene som det dessverre blir færre og færre av på 17. mai. I dag fyller de ordene oss med bilder fra Ukraina. Gi sitt liv i kampen for vår frihet er noen slike ord. Utenfor Kiev så jeg unge gutter. Like gamle som dagens russ, som sto ved veisperringer og kontrollerte. Noen dager tidligere hadde like unge mennesker mistet livet i de samme gatene.
De gir sitt liv for sitt lands frihet. Det er jo derfor de vil vinne. Fordi de som kjemper for sitt land gjør det med mye større kraft enn de ungdommene på russisk side. De er like høyt elsket av sine mødre. Mange har blitt tvunget ut for å kjempe en krig for en stormannsgal autoritær leder.
Alt hva fedrene har kjempet. Mødrene har grått, synger vi også på 17. -mai.
Da jeg var på grensen til Polen og så små barn med skolesekker på ryggen som nettopp hadde tatt farvel med pappa som hadde kjørt dem til grensa. Selv skulle han ikke flykte, men dra i krigen. Noen mødre var oppløst i tårer. Og når mamma gråter da prøver selv små barn å være tapre, klappe mamma på kinnet og trøste. Og den bestemoren jeg møtte var rak i ryggen og svært kontant. Det går bra, sa hun bestemt. Vi skal bare på en liten reise, som en ferie, så skal vi snart hjem, sa hun til barnebarna sine.
Eller ord som vårt selvstendige land. Retten til å bestemme over egen framtid gjennom demokratiske valg. Og ikke bli diktert av andre land med større militær makt enn oss selv. Retten til å bestemme sin egen utenrikspolitikk. Slik vi selv valgte nøytralitet da vi fikk vår selvstendighet i 1905. Og slik vi deretter valgte Nato etter krigen i 1949.
Og som Sverige og Finland selv debatterer og diskuterer om de vil være medlemmer av Nato eller ikke. De hadde ikke planlagt å bli medlemmer. Men da Putin ville inngå en avtale som forbød Nato å ta opp nye medlemmer ble det viktig for dem. Å understreke at dette er ikke noe som vår store nabo bestemmer. Det skal vi bestemme sjøl. Gjennom egne demokratiske valg. Der noen er mot og andre er for. Sånn har de det i Sverige og Finland. Sånn har vi det i Norge. Ulike meninger er demokrati. For det er ikke Nato som utvider seg mot øst. Det er landene selv som skal få bestemme om de vil søke eller ikke. Norge utgjør jo ingen militær trussel mot Russland. Har aldri hørt en eneste nordmann snakke om det.
Men det som er en trussel mot Putin er jo vårt demokrati. For et demokratisk Ukraina kan han ikke presse. Demokratisk valgte ledere henter maktgrunnlaget sitt nedenfra gjennom valg. Derfor vil autoritære ledere frykte uavhengige domstoler, fri presse, demokratiske frivillige organisasjoner og skikkelig konkurranse i demokratiske valg. Derfor skal vi forsvare folkestyret, og at makten skal overgis fredelig mellom politikerne fra ulike parti etter at det er frie valg.
Jeg tenkte i alle fall på det da jeg satt i Stortingssalen rett etter valget og hørte vår forrige statsminister , med maleriet av Eidsvollmennene bak seg, og Tone Trøen med presidentklubba. Erna Solberg sa at valget hadde gitt et nytt parlamentarisk grunnlag. At hun derfor ville søke avskjed, og rådet Kongen til å be Jonas Gahr Støre om å danne ny regjering.
Eller da jeg tok over som utenriksminister en måned senere, og min forgjenger ga meg blomster, og lykkeønskninger. Bildet av oss to som klemte spredte seg raskt på nettet. Slik er maktovertakelse på norsk, skrev den britiske ambassadøren. For vi ble skremt alle sammen da vi så voldelige opptøyer og storming av kongressen da amerikanerne skulle gjøre det samme for ett år siden. Noe vi trodde var en selvfølge var det ikke lenger.
Demokratiet vårt er ikke noe som står på trykk. Det er noe vi gjør. I år er det 100 år siden Fridtjof Nansen mottok Nobels fredspris. Blant annet for innsatsen i møte med sult og nød i Russland og Ukraina. Den arven viderefører vi i dag, ved å gi humanitær hjelp til alle i Ukraina, fra vest til øst. Og vi skal sammen bygge opp landet etter krigen.
Noen syns det er tryggest å komme hit, men de fleste vil bo nær grensen så de raskt kan komme seg hjem. Til sønnen eller datteren sin eller ektemannen som kjemper i krigen. Når Norge bidrar til å lindre nød eller fremmer fred og forsoning i områder langt hjemmefra blir ikke vi fattigere. Nansen sa at «veldedighet er realpolitikk». Det gjelder også i dag. Når vi samarbeider i Europa og med resten av verden – om helse, om klima og handel – blir vi mindre sårbare.
Vi står ikke sterkest alene. Vi blir ikke tryggere om vi murer oss inne. Vi står trygt nok i våre verdier og vår selvstendighet til å vende blikket utover.
Det autoritære har verken historien eller menneskets natur på sin side. Demokrati og frihet er mer attraktivt for vanlige folk enn diktatur og tvang.
Men demokratiet er ingen selvfølge. Det må forsvares hver eneste dag. Derfor feirer vi 17. mai. Fordi det er verdt å forsvare. Det er verdt å feire.
Gratulerer med dagen .