Hopp til hovedinnhold

Uenige til Dovre faller

DAGBOK 1814: Vi har nettopp feiret 17. mai 2020, i ei tid da mange opplevde dagen som et viktig uttrykk for samhold i ei vanskelig tid. Vi er uenige omsvært mye i landet vårt. Ellers hadde det ikke vært fritt. Men under konfliktene er det også et fellesskap som vi trenger, og mye som binder oss sammen.

  • NASJONALSANG: «Mange opplevde ei sterk stund under avsynging av «Ja, vi elsker» klokka 13 på 17. mai 2020. Vi så ikke alle de andre, kjenner ikke de fleste og liker langt fra alle, men kjenner likevel et fellesskap. Det er fullt av motsetninger, men rommer samhold. Her fra Eidsvollbygningen med ordfører John-Erik Vika, stortingspresident Tone W. Trøen og skuespiller Jan Gunnar Røise. Foto: Eivind Garberg Bjerke


Vi har funnet måter å håndtere uenighet og konflikt på som ikke river i stykker dette fellesskapet, sjøl om det ofte kan rive i det. Det handler om noen spilleregler, og da passer det godt at vi feirer nasjonen og landet på dagen for grunnreglene, dem vi fikk i sin første form i 1814. Demokrati, rettsstat, menneskerettigheter og felles institusjoner er helt avgjørende som grunnmur. Men ikke nok. Det må også til en opplevelse av at dette fellesskapet faktisk betyr noe og at vi hører til i det. Slik at vi bryr oss. Systemet har ei følelsesside, og følelsene er som kjent like motstridende som meningene.

En levende konstitusjon handler også om praksis, om en demokratisk kultur som ikke bare kan vedtas. Samholdet må forankres i tusen grå hverdagshandlinger, for der flere faller ut, eller dyttes ut, og der færre bryr seg, får vi dårligere og svakere samfunn. I krisetider som nå ser vi dem særlig godt, verden over, men det er en fare i alle. Det var også mange hos oss som ikke kjente varmen i samholdet søndag. Og for noen er 17. mai aldri en god dag. 

Da Riksforsamlingen på Eidsvoll gikk mot slutten, var det også noen som så farene. Den ytre, naturligvis: Krigstrusselen hang over en opprørsstat som hadde trosset en mektigere nabo, stormaktenes vilje og en internasjonal avtale. Hvordan skulle det kunne gå bra? Også flertallet måtte kjenne på tvilen. Ville eidsvollsverket snart blåse over ende som et korthus? Men trusselen kom også innenfra: Det var djup splittelse i det nye norske lederskapet som hadde kampert og diskutert sammen i seks uker. Ofte var det umulig å skille mellom saklig uenighet, dårlig personkjemi og likefram bittert uvennskap. Opposisjonen følte seg overkjørt av flertallets meningstyranni og la mye skuffelse og motløshet ned i reisekistene sammen med skjortene nå 19. mai.

Dette konfliktnivået kunne bli farlig for alle i så usikre tider. Noe måtte de stå sammen om, skulle den nye staten ha en sjanse. Det var derfor den gamle marineoffiseren Jens Schou Fabricius etter at protokollen var underskrevet 20. mai, foreslo at de alle skulle danne «broderkjede» og gi hverandre sitt «Enige og tro, inntil Dovre faller». Ikke fordi de var enige om politikken, men til tross for at de hadde vært så uenige. Fordi situasjonen nå krevde samhold om det felles grunnlaget de hadde skapt.

Alle visste at dette ikke kunne bety at konfliktene skulle bli borte og alle skulle begynne å like hverandre. Umulig; å hevde harmoni på den måten ville være skjærende falskt. Diktaturer kan dyrke den typen harmoni med snorrette tellekanter og perfekte paradeformasjoner. Frie samfunn anerkjenner motsetningene og alt de skaper av rufs og rusk. Jo mer demokratiske de blir, desto mer må de lære seg å håndtere stadig nye konflikter på en åpen og sivilisert måte. Som det ofte blir sagt: Demokratiet er i sitt vesen et uenighetsfellesskap. Frodig og fargerikt på sitt beste, men det er ikke slett ikke alltid like vakkert. Dét utelukker ikke samhold i mangfoldet.

Artikkelen ble skrevet for, og første gang publisert i Eidsvoll Ullensaker blad 19. mai 2020.

Artikler i «Dagbok 1814»-serien:

Museum24:Portal - 2024.03.19
Grunnstilsett-versjon: 1