Paragrafryttere i galopp

Noe av tempoet blir ofte tilskrevet kontant og effektiv møteledelse fra de to presidentene i forsamlingen i disse ukene: først Diriks og deretter Falsen, begge jurister med nøkkelroller i konstitusjonskomiteen.

Monarkiet og selvstendigheten ble formulert aller først, i paragraf 1, og så kom turen til religionsspørsmålet i paragraf 2. Det hadde vært oppe en gang før, som en av grunnsetningene. Og mye av det samme gjentok seg nå: Det som hadde begynt med et forslag om en paragraf om religionsfrihet, endte med en serie påbud (for statskirkemedlemmer) og forbud (jesuitter, munkeordener og jøder). Rett nok satt det igjen en passus om frihet for andre midt i – men også den skulle forsvinne til slutt, strøket i stillhet av redaksjonskomiteen.

Hvordan kunne dette skje? Lenge var det vanlig å gi konservative bønder og mørkemenn fra kirka mye av skylda for utfallet – sammen med hastverket. Denne forestillingen tok idéhistoriker Morten Harket et endelig oppgjør med i boka Paragrafen fra 2014. For det første var saken grundig forberedt. For det andre var noen av de mest skarpskodde og ellers liberale representantene de virkelige driverne bak forbudet, folk som Christian Magnus Falsen, Georg Sverdrup og Nicolai Wergeland fra konstitusjonskomiteen, støttet av Christie i plenumsdebattene. Her representerte de så å si vrangsida av arven fra opplysningstida, da ikke minst spørsmålet om jødenes stilling ble heftig debattert i mange land. Noen steder endte det med frihetsreformer og mindre diskriminering, for eksempel i Danmark. I Norge vant fordommene. Motstanden mot jesuitter og munkeordener var også på sin måte en arv fra revolusjonstida, en politikk kjent ikke bare fra det revolusjonære Frankrike, men også fra det
opplyste eneveldet i katolske riker som Spania og Portugal med sine imperier.

«Israeliterne, som have hele Jorden til Fædreland, kunne gjerne lade os beholde for os selv denne Afkrog på Kloden,» hadde Nicolai Wergeland erklært. Sønnen Henrik tok seinere kampen for å rette opp skaden. Men også på Eidsvoll var det stemmer for toleranse og religionsfrihet, og de bør huskes. Det var Wedel. Det var prost Peter Ulrik Magnus Hount, som kalte siste del av paragraf 2 «afskyelig intollerant». Det var ikke minst Hans Christian Ulrik Midelfart, som omtales slik av medrepresentant Jacob Aall: 

Så rakk man i tillegg å slåss om det skulle stå at kongen alltid («stedse») skulle ha bekjent seg til lutheranismen, et tillegg med adresse ene og alene til den tidligere katolikken Carl Johan (vedtatt, tross ei haglskur av sarkasmer fra blant andre presten Grøgaard, som lurte på om vi heretter måtte lytte etter en trosbekjennelse i spebarnets første skrik); om det indirekte skulle åpnes for gjenforening med Danmark ved at kongen skulle kunne motta en annen krone (vedtatt, tross Wergelands «Hva Gud haver villet adskille, maa intet Menneske tilsammenføje»); om kirkegodset, der bøndenes klasseopprør led nederlag. De ville at prestegårdsjorda skulle selges til bønder og prestene settes på fast pengelønn. Bondehøvdingen Theis Lundegaard skulle komme sterkt tilbake i nye basketak, så han skal vi få høre mer om …