<img height="1" width="1" src="https://www.facebook.com/tr?id=1012619252206265&ev=PageView &noscript=1"/>

Omvisning i Eidsvollsbygningen

I Grønnstua til høyre for hallen i Eidsvollsbygningen, ligger klær og sekker på benker og gulv. Solen danser på veggene, og det lukter varm høst utenfor. Det er like før en annerledes skoledag skal begynne. Elevene er tredjeklassinger fra Eidsvoll videregående skole, og i prosjektet Ta Over handler det nettopp om det. At elevene overtar driften av Eidsvoll 1814.

Guidene går i svarte t-skjorter med Ta over-logo, og på føttene har de trukket tykke tøfler utenpå joggeskoene. Det er viktig å skåne de gamle gulvene. Sammen med guidene sitter skuespillerne. Noen er kledd som tjenestefolk, mens andre tilhører embetsstanden, og er dermed imponerende kledd i blankpussede støvler og uniformer. Vi ser Carsten Anker, Georg Sverdrup, Grev Wedel Jarlsberg, og sorenskriver Falsen, mens kostymet til den danske prins Christian Fredrik foreløpig ligger på bordet. Det viser seg at han som skal spille prinsen er blitt syk, og det haster med å finne en erstatter, for om ikke lenge kommer den første puljen med skoleelever inn dørene, klare for å få historieopplæring på en helt annen måte enn de er vant til.

Eidsvoll 1814 og Eidsvoll videregående skole har planlagt og jobbet med prosjektet siden elevene begynte i første klasse på videregående, og nå skjer det. Ungdommene har overtatt driften av museet, og her i det grønne rommet starter dagen for gruppen som har meldt seg som skuespillere og guider. De som skal få vise publikum denne delen av Norges historie på en annerledes måte.

Flue på veggen

Kunnskapsteateret Flue på veggen er en av elevidéene. Omvisningen i Eidsvollsbygningen skulle fargelegges av historiske personer som levde sitt vanlige liv, mens publikum skulle være flue på veggen. Anne Løvås bisto med kunnskap og idéer til hva de kunne formidle, og hjalp til med å finne riktige kostymer. Ut fra dette valgte skuespillerne hvilke scener de skulle vise, og helt til sist var guidene med på å velge hvordan skuespillerne skulle komme inn i de ulike rommene.

Konservator Solveig Therese Dahl kommer innom, og mens hun forsiktig flytter på en jakke som ligger faretruende nær en vegg, minner hun om hvor forsiktig man må behandle bygningen og inventaret.

Med ungdommene på benkene, starter veileder Eline Birkeland Lorentzen morgenmøtet med å gå gjennom skjemaet med dagens bestilte gruppeomvisninger, samt oversikten over publikum som kommer som drop-in. 

Guidene følger spent med på sin veileder, og til slutt fotograferer alle skjemaet, slik at de har det med seg på telefonene sine. Noen har i tillegg tettskrevne huskelister med hva de skal fortelle i de ulike rommene. Med mobilen i baklomma og det lyse håret samlet i en effektiv hestehale avslutter Anne Løvås, veileder for dette store kunnskapteatret. Nå er alle klare for for sine respektive oppgaver. 

Den nye prinsen ankommer, og det aller siste kostymet kommer på. I dag spilles den danske prinsen av polske Micolai, som galant hopper inn i rollen som prins Christian Fredrik. Han får en kort briefing om hva han skal gjøre. Det er kun en replikk i rollen hans, og det er han glad for, for han snakker foreløpig ikke norsk. Så, i god tid før publikum slipper inn i bygningen, har alle funnet sine plasser rundt omkring i de ulike rommene.

Samtidig - i kjelleren...

Samtidig, i kjelleren like under, med inngang via en liten trapp på siden av den høye grunnmuren, skal det snart begynne å lukte. Både bål og brød. En av tjenestepikene skal tenne opp for dagens matlaging. Men først skal det skiftes. Moderne skolesekker i tekstil fra Fjällräven legges på gulvet, mens jakker, sko og andre spor som forstyrrer det autentiske bildet fra livet rundt århundreskiftet fjernes. Det vil si, ikke alt fjernes. Sminke, hair extensions, falske øyevipper og akrylnegler, smykker og digitale armbåndsur avslører at året er 2017, ikke 1814. Mobiltelefonene sjekkes for beskjeder, og de siste statuser legges ut før telefonene settes til lydløs og havner i lommene - så de ikke synes. Så er det bare å starte på kjøkkenoppgavene, med håret godt pakket inn i hodetørklær. 

Så fort publikum har fått på seg tøfler, og guiden har introdusert seg selv og museets forsiktighetsregler, ledes de inn gjennom de buede veggene i Hagestuen. De stiller seg opp langs den høyre veggen, og overraskes av ivrig dialog mellom Carsten Anker og professor Georg Sverdrup som kommer ut fra Ankers bibliotek.

Det neste rommet de får oppleve er Nystuen. Her er det dekorert med gylne tunge, draperte gardiner og store gullspeil. De originale speilene er satt sammen av to mindre speilflater, da det var mer økonomisk og lettere å frakte. Når publikum ankommer, får de hele tiden greie på hva som foregår, hvilket rom de er i, og hva som utspiller seg foran dem. I Nystuen blir skoleelevene stående stille midt i rommet. Brått kommer prinsen marsjerende inn fra høyre, med lange, bestemte skritt. Han stiller seg foran det første speilet, retter på knappene i jakken, smiler og nikker til seg selv med løftet hake, og sier: «Jeg - Norges konge!» Flere av jentene i publikum smiler langt etter den flotte prinsen.

Når prinsen forsvinner ut, ledes gruppen videre inn i kontoret til sekretæren hans, som ligger vegg i vegg med prinsens soverom. Sekretæren sitter og svetter over en mengde papirer. Han klør seg i hodet, blar frem og tilbake, sukker og bærer seg mens han noterer ivrig med en fjærpenn. En tjener kommer inn med en kanne te og en kopp på et sølvfat, og får store problemer med å komme seg ut igjen. Sekretæren har behov for å beklage seg over tidsklemma, han har så alt for mye å gjøre. «Se på alt dette!» I det tjeneren endelig greier å rygge seg ut av sekretærens verbale grep, kommer en tjenestepike plutselig ut fra soverommet. Hun har «tømt» prinsens potte i et spann, og skvetter høylydt når hun overraskes av alle menneskene i rommet. Hun skriker og publikum skvetter til, flere av dem hopper like høyt som skuespilleren. Heldigvis er spannet tomt. 

Når latteren har lagt seg beveger gruppen seg ut igjen og ledes opp trappen til Rikssalen. Her blir de henvist til benkene langs veggene. Midt i rommet står tre stramme eidsvollsmenn og snakker sammen. De lar seg ikke affisere. Så fort alle har satt seg utspilles en høyrøstet scene. Grev Wedel Jarlsberg kommer brasende ut fra kontoret sitt og ender opp i en høylydt diskusjon med sorenskriver Falsen. Jarlsberg mener Norge bør gå i union med Sverige, mens Falsen mener Norge skal være et selvstendig land med egen konge. Elevene sitter som fjetret og følger skuespillet.

Når det hele er over, forsvinner herrene inn på hvert sitt rom, og to tjenestepiker kommer til syne. Det er den strenge husholdersken Frk. Harward og en tjenestepike. De bøyer hodet lett i det de haster forbi herrene og ut av Rikssalen. Man kan høre lave fnis i det de forsvinner ned trappen. De skal nå gjøre seg klare til at publikum snart ankommer kjelleren hvor de skal få se dem i aksjon når de planlegger innkjøpene som skal gjøres. 

I Rikssalen skal publikum engasjeres. Guiden Hannah ber gruppa sette seg på hver sin side av rommet. Nå skal det diskuteres stemmerett! Den ene siden får beskjed om at de er menn fra 1814, mens den andre siden skal være kvinner fra 2017.

Og spørsmålet er: Hvem mener disse gruppene bør ha stemmerett, og hvorfor?

Mennene fra 1814 tar oppgaven på alvor og argumenterer med alt fra at kvinner egner seg best på kjøkkenet, til at det er best at mennene bestemmer, de er tross alt menn. Kvinnene på sin side blir mer og mer frustrert over å ikke bli tatt på alvor, og over de gammeldagse holdningene mennene viser. Til slutt avbryter guiden den hissige diskusjonen og konkluderer med at engasjement er viktig i et demokrati!


Med fyr i grua

På kjøkkenet er grua i gang, og Zara som nettopp er kommet til Norge og Eidsvoll fra Syria, er i full gang med å elte en brøddeig. I dag skal det bakes brød og kokes kaffe. Publikum som senere skal komme via de hemmelige gangene ned til kjøkkenet, skal også få muligheten til å smake. Utover dette skal skuespillerne i kjelleren late som om publikum ikke finnes, og bare utføre oppgavene sine som forventet av herskapet. Slik livet var i 1814.

Publikum er nå klare for å bli vist det siste rommet andre etasje, før de skal få smyge seg ned de trange trappene til kjelleren. Guiden viser vei inn i det blå rommet. En nysgjerrig hånd løfter på en lysestake på bordet, og får straks beskjed om å ikke røre. Så kommer en lyshåret tjenestepike skridende fra rommene innenfor. I sakte tempo bærer hun en bunke lintøy, kommer inn i det blå rommet hvor guiden har sluttet å snakke. Tjenestepiken forsvinner på underlig vis inn i veggen. Det viser seg at panelet har en innebygget dør som skjuler en trapp. Tjenerskapets trapp. Man kan lett forestille seg alt som har foregått i disse hemmelige gangene. Guiden ber publikum følge etter tjenestejenta. 

Vel nede i kjelleren får de oppleve husholdersken og tjenestejenta som går over listen med husholdningsvarer som skal handles inn. Husholdersken sitter ved bordet med tjenestejenta hengende over skulderen. Frk. Harward tygger kraftig på en stor tyggegummi, og forteller jenta at prinsen blant annet vil ha hare på menyen. De er forskrekket over krangelen de overhørte i Rikssalen, og samtidig sjarmert av de flotte eidsvollsmennene, og legger ikke skjul på noen av delene. Samtalen deres avbrytes brått når fiskemannens ankomst meldes, og de farer ut for å handle fisk. 

I kjøkkenet er det pause for jentene, og de samles i spiserommet som ligger vegg i vegg med grua. Det er god stemning når kaffe, grøt og brød inntas, mens de tilsynelatende lærer seg salmevers utenat, slik de ville gjort i 1814. Men en pike skal bli avslørt. Det er nemlig svært underlig hvordan salmeboken lyser opp ansiktet hennes … Den skjulte mobiltelefonen får jentene til å knekke sammen i latter så brødsmulene spruter. Det er jammen godt ikke publikum er her nå! Men, de må raske på, det er snart klart for neste pulje. 

De unge jentene skjuler nervøsiteten bak nedslåtte blikk og spente smil. Bevegelsene i knaing og visping øker i intensitet når lyden av tassende skritt øker jo nærmere kjøkkenet publikum kommer. Korte, betryggende blikk utveksles mens det hviskes «nå kommer de». Og det gjør de. Store grupper av ungdommer ledes inn i rommet av trygge guider. Hverdagen til tjenestepikene beskrives nøye mens skuespillerne jobber videre som om ingen andre var tilstede. Guiden Pernille tilbyr alle smaksprøver av det nybakte brødet, men kun to skoleelever forsyner seg. I bakgrunnen kan man høre noen snakke om karbohydrater. Et par av de voksne damene i gruppen våger seg frempå med spørsmål til hvordan brødet blir bakt, og hvordan de gamle kjøkkenredskapene fungerer. Både unge og eldre tar bilder og snapper underveis, og deler opplevelsen med verden utenfor. 

Det er et eventyr å få være flue på veggen i Eidsvollsbygningen, selve nasjonalsymbolet på Norges selvstendighet.