Eidsvollsbygningens historie

Huset som i dag er kjent som Eidsavollsbygningen ble bygget i 1770, som hovedbygningen på Eidsvoll jernverk. Huset er bygget i laftet tømmer og panel og var da det sto ferdig den største trebygningen i landet. 

Allerede i 1780-åra begynte daverende jernverkseier, Hans Hagerup Gyldenpalm, å modernisere huset og da Carsten Anker kjøpte verket i 1794 fortsatte han moderniseringen. I 1814 var det fortsatt deler av huset som ikke var ferdig. Den store festsalen som var planlagt i andre etasje, med Anker sin store malerisamling, ble aldre fulleført som planlagt. I 1814 ble Grunnloven skrevet og vedtatt i denne salen og i ettertid er salen blitt kjent som Rikssalen.

Den 17. mai 1849 ble det stiftet et "galleriselskap" med formål å skape et galleri med portretter av riksforsamlingens medlemmer. Selskapet baserte seg først og fremst på gaver, men fra 1854 fikk det også enkelte mindre beløp fra Stortinget for å få portrettert de eidsvollsmennene som fremdeles var i live.

I 1864 hadde selskapet totalt klart å skaffe til veie 65 portretter av eidsvollsmenn, men etter dette året ebbet aktiviteten ut. Mot slutten av århundret dukket imidlertid idéen om et nasjonalt portrettgalleri opp igjen. I tillegg til malerier og silhuetter av eidsvollsmenn ble det nå også samlet inn portretter av andre fremstående menn og kvinner. Deler av Carsten Ankers malerisamling kom også tilbake.

I dag har Eidsvoll 1814 en rik portrettsamling, med portretter, tegninger eller silhuetter av de fleste av de 112 eidsvollsmennene. 

I 1851 mottok Stortinget Eidsvollsbygningen som gave. Da sto huset fortsatt med Carsten Ankers farger og tapeter intakt, men etter så mange år begynte det å bli slitt og forfallent. Dessuten blir det fortalt at besøkende tok med seg biter av tapetene som suvenir. Stortinget bevilget derfor 3600 spesidaler i budsjetterminen 1854-1857 til istandsetting og vedlikehold av Eidsvollsbygningen. Mannen som fikk oppdraget med å gjøre i stand Eidsvollsbygningen var stadskonduktør (byarkitekt) i Christiania, Chr. H Grosch.

Den gangen ble det ikke ansett som viktig å ta vare på de originale tapetene til Carsten Anker, og dessuten måtte istandsettingen gjøres så rimelig som mulig. Derfor ble rommene i Eidsvollsbygningen tapetsert med moderne tapeter som var å få kjøpt, og som var ganske rimelige i innkjøp. De veggene som ikke ble tapetsert ble gjerne malt med limfarge i bl.a. lys oker eller lys engelsk rød. 

Rikssalen var det viktigste rommet, og Grosch mente det var viktig at man fikk en opplevelse av salen slik den hadde vært under riksforsamlingen. I 1814 hadde den hatt hvite vegger som var dekorert med granbar. For å få følelsen av granbardekorasjonene ble langveggene trukket med lerret som ble malt grønt, og så ble portretter av Eidsvollsmenn hengt opp på veggene. Men det var ingen benker eller podium slik som i dag.

Da huset ble satt i stand til det første grunnlovsjubileet forsvant desverre Anker sine opprinnelige tapeter og fargar. Senare har Eidsvollsbygningen blitt restaurert til grunnlovsjubileene hvert femtiende år.

Innsamling av møbler fortsatte framover mot grunnlovsjubileet i 1914. Den store jubileumsfeiringen i 1914 avsluttet en periode med stort engasjement og mye aktivitet omkring Eidsvollsbygningen. Interiørene var restaurert med nye tapeter og farger, og huset var innredet med møbler i mange stilarter, fra barokk til biedermeier.

Allerede på 1930-tallet ble det meldt om behov for å gjøre noe med en del rom. Det ble satt i gang arbeider i vestibylen i 1940, men på grunn av krigen ble det ikke gjort noe med flere værelser. Etter den andre verdenskrigen ble det nokså snart lagt planer for en ny oppussing, og den skulle være ferdig til 150-årsjubiléet for Grunnloven i 1964. Så godt som alle rom ble malt og tapetsert på nytt. Nesten alle tekstiler ble fornyet – gardiner, gulvtepper og møbeltrekk - delvis etter tidsriktige modeller fra andre herregårder og gods. 

En stor utfordring var at alle malte flater hadde blitt helsparklet ved forrige restaurering. En slik glatt, blank overflate hadde det ikke vært opprinnelig. For å få en mer autentisk opplevelse av farger og maling, som skulle ligge i tynne lag på treverket, måtte det brukes lut. Men når treverk blir lutet på den måten vil treet ”reise bust” og overflaten blir ru og ujevn. Det betyr at overflatene ble ganske annerledes enn de opprinnelige glatthøvlede flatene hadde vært. Et annet problem med nedlutingen er at alle tidligere spor av maling forsvant. Dette gjør at det er vanskelig å finne rester av originale farger i dag.

Tapetene var en annen utfordring. Det var bevart små rester av tapeter som var funnet i flere værelser, men man mente at de ikke var store nok til at man kunne få til rekonstruksjoner. I stedet fant man en tapetprodusent i England som hadde tapetmønstre fra 1800-tallet, og som kunne trykke nye tapeter med disse. Tapetene fikk farger som var tilpasset de opprinnelige fargene, eller som man mente passet i rommet. Det ble også vevd tekstiler, gardiner, møbeltrekk og gulvtepper, som passet til værelsene. I tillegg ble møbleringen av værelsene justert og det ble kjøpt inn en del empiremøbler.

Restaureringen hadde et overordnet mål om å rekonstruere Eidsvollsbygningens interiører og eksteriør slik at bygningen skulle
framstå som den hadde gjort i 1814. Men i en del tilfeller ble målsettingen moderert, og det ble i stedet lagt vekt på å skape tidsriktige interiører.