«Eidsvoldstyven» - Eidsvoll 1814

Eidsvoll Verk, en natt i 1922. De gamle, store trærne svaier i mørket. Noen få stråler fra månen trenger gjennom trekronene og danser over den mørklagte Eidsvollsbygningen. Et steinkast unna snurrer Albert Jacob Lange på den enorme barten sin og kjenner at den er litt klissete fra honningen i teen tidligere den kvelden. «Pytt», tenker han mens han kryper til køys og blar opp der bokmerket ligger i den store boka "De norske klostres historie i middelalderen" som hans far skrev for lenge siden.

Kort tid, kanskje bare sekunder senere, sover Albert som et barn. Han våkner ikke av vinden som blafrer i gardinene, heller ikke av de raske skrittene på grusgangen utenfor konservatorboligen. Og når lyden av knusende vindusruter fra borti parken et sted, sprer seg mellom trærne, overdøves alt av konservatorens snorking.

Fotografi av konservator Albert Lange, en mann med stor part, små briller, tynt hår og frimurer-orden rundt halsen.

Albert Jacob Lange

Albert Jacob Lange ble i 1895, ansatt som konservator i Selskapet til Eidsvollsbygningens utstyr, som han selv hadde vært med på stifte. Etter at staten hadde overtatt Eidsvollsbygningen var han konservator ved Eidsvollsminnet.

I forbindelse med arbeidet for Eidsvollsbygningen utga han Eidsvolds Værks og Eidsvoldsbygningens Historie (1902), Interiører fra Rigsforsamlingen paa Eidsvold (1905), Eidsvolds-bygningens historie 1814–1914 (1914) samt en veileder for besøkende til Eidsvollsbygningen (1920). Han skrev også en bok om Christian Fredrik som stattholder, regent og konge i Norge (1914).

Kilde: Wikipedia

En mann, en skygge i parken, hadde ventet til mørket og snorkinga overtok konservatorboligen før han snodde seg videre mellom trærne. Det var for fristende. For mange ganger hadde han tittet bort på Eidsvollsbygningen, tom og mørk. «Et nasjonalmonument, en skatt». Hele livet hadde han hørt om det fantastiske huset. Og nå stod han utenfor det knuste vinduet, alene i mørket og lyttet. En alarm? Stemmer? En vaktbikkje eller to? Nei. Det var allerede flere minutter siden steinen forlot hånda og brøyt gjennom vindusflata. Nå var alt igjen bare sus i trekroner og ingenting annet. «Dette er bare for enkelt» tenker han, og klatrer inn i hagestuen uten å skjære seg på glassbitene.

I dagene og ukene som fulgte, fikk innbruddet i Eidsvollsbygningen enorm oppmerksomhet blant folk og i landets avisredaksjoner. Politiet var raskt i gang med en bred etterforskning for å fakke «Eidsvoldstyven». Konservator Lange var fortvilet over det inntrufne, men gikk likevel straks i gang med å lage liste over alt som var stjålet. Viktige og verdifulle gjenstander av gull og sølv, penger og umistelige relikvier fra 1814 var borte og konservator Lange stod ydmyket tilbake med en bart som hadde mistet sin spenst.

Eidsvolds flammende stjerne

Like mye som konservator Albert Lange ønsket å avdekke «Eidsvoldstyven», like mye elsket han det hemmelige og skjulte. At Albert aldri fullførte Gjertsens skole for den høiere almendannelse kom ikke av manglede leselyst. Bøker var en stor del av Alberts liv. Først i jobb for Cappelen, så i egen antikvarbokhandel i Christiania. Men Albert ville oppnå mer. Han var jo sønn av selveste riksarkivar Christian C.A.Lange, ikke en hvem som helst. Han levde blant bøker, leste mye, og etter hvert var det særlig bøker om hemmelige losjer og frimureri som fanget hans oppmerksomhet. Og med brennende entusiasme ble han etterhvert selv en losjebror.

Nå, ydmyket av en innbruddstjuv, kunne han bruke sitt nettverk? Kunne han legge ekstra press på kontakter i politiet? Han var innbitt på at tjuven skulle tas, koste hva det koste ville. Det var ikke for ingenting hans losjebrødre omtalte ham som «Eidsvolds Flammende Stjerne».

Politiet var energiske i sin etterforskning, og selv om fingeravtrykk-eksperter mente de hadde gode spor, var «Eidsvoldstyven» fremdeles et mysterium sunket i jorden. Helt til det tikket inn et tips fra Kristiansand...

På konservator Langes liste over stjålne gjenstander fra Eidsvollsbygningen, er flere sølvskjeer. Og nå går det altså en person, en østlending, rundt i Kristiansand og prøver å selge 150 år gamle sølvsaker i Kristiansand? Det må jo være en sammenheng. Østlendingen passer til og med til signalementet politiet sitter på. Gullet skal hjem, teker Albert Lange og gnir seg sakte i hendene.

Klumpen av ydmykelse kjennes nå mer som hevngjerrighet, og en viss spenning. Hvem er denne «Eidsvollstyven»? Kan det være en han kjenner fra før? Eller er det snakk om en tyv på gjennomreise. Nå er det like før han blir fakket, like før det blir avslørt. Albert snurrer på barten.

Åtte år var gått siden 1914 og hundreårsjubileet for Grunnloven. Den gang ble det feiret med prominente gjester og festtaler som alle understreket Eidsvollsbygningens unike posisjon som nasjonalsymbol. Hadde han i farten glemt det, «Eidsvoldstyven», bare åtte år senere? I så fall ble han påminnet det i spaltemeter etter spaltemeter nå. For dette var ikke et vanlig brekk. Denne gangen var det gjenstander fra grunnlovsfedre han satt med i fanget. Sølv og gull som var umulig å selge. Skulle han smelte dem om? Kunne han i det hele tatt få seg til å smelte om gjenstander fra et av norgeshistoriens viktigste høydepunkt for å tjene noen hundrelapper?

En stor klump av dårlig samvittighet vokste. Ja, greit. Han er en tjuv, men likevel en sivilisert en må vite. Og det går en grense også for en kriminell. Nasjonens kulturskatter må reddes for ettertiden. Men kan han samtidige redde sitt eget skinn? «Eidsvoldstyven» får en idé:

Stressnivået hos konservator Lange var på bristepunktet, slik også oppmerksomheten i pressen var det etter sakens uventede utvikling. Daglig kunne leserne følge Eidsvoldstyvens katt og mus-lek.. Konservator Lange og ordenspolitiet fikk pent spille biroller mens tyven både tok hovedrollen og regisserte historiens utvikling på stadig mer underholdende vis. Han har full kontroll.

Til slutt er alt av klokker, briller, sølv og gull tilbake i konservator Langes varetekt, og et eller annet sted sitter «Eidsvoldstyven» og reflekterer over det han har stelt i stand. Angsten fra noen dager siden ver erstattet av adrenalin, og et slags mot bygger seg opp og han griper etter pennen. Ordene kommer som perler på en snor. Kanskje ikke utbyttet ble historisk, men dette skal jommen føres inn i historien, tenker «Robber», og meisler med sin penn et dikt som han sender til Morgenbladet.

Det siste livstegn fra «Eidsvollstyven» før han forsvinner for all tid, er dette diktet, som står på trykk 19. august 1922:

Eidsvoldstyven

Paa taa kom Robber listende
til Eidsvolds verk en nat.
Anledningen var fristende,
for alting laa forlatt.
Hr. Lange sov i søden blund,
huldt drømmende om vakt og hund,
som han har tidt forfegtet,
men staten grumt har negtet.

Hr. Robber aapnet dørene
til landets helligdom
og stjal det mest forførende
av alt som forekom.
En spiseske, en kniv, et ur
og videre i samme dur
i guld og sølv og kobber,
alt tok den stygge Robber.

Og folket læste grysende
i bladet næste dag
at Lange fløi om fnysende
i Eidsvolds nabolag
og spurte efter ur og kniv
og søkte paa sit bare liv
et glas og en karaffel
og Carsten Ankers gaffel.

Da graat Hr. Robber bitterlig
i Angrens dype kval.
Hans hensigt var jo vitterlig
kun eksperimental.
Nu sendte han pr. pakkepost
tilbake hver en tyvekost.
Der kom diverse gange
presenter til hr. Lange.

Og Robber var omhyggelig,
han sendte ogsaa brev:
Gebærd dig ei saa styggelig
for det, som jeg bedrev!
Nu faar du baade hund og vakt,
det var just det som var min agt.
Og har du flere jobber,
saa tænk paa gamle Robber.

Epilog

Diktet i Morgenbladet var siste livstegn fra «Eidsvoldstyven», eller «Robber» som han kalte seg selv. To måneder senere står politiet uten nye spor og er i ferd med å gi opp. Bortsett fra de 300 kronene, er alt tyvegodset kommet til rette igjen, så den flammende iveren etter å fakke tyven er nå bare ulmende glør – også hos konservator Lange.

Nasjonalmonumentet Eidsvollsbygningen er intakt og kirkedepartementet har til og med hostet opp noen tusen til fast vakthold, så nå kan Albert slappe av. Men påkjenningene sitter fremdeles i kroppen og tærer på den slitne konservatoren, og til slutt slukker den siste glo, og en utbrent Albert Jacob Lange dør 30. oktober 1922.