- Jeg tilstår at det wedelske parti så klarere enn vi andre, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok etter en samtale med prost Johan Storm Much, en av grev Wedels og unionspartiets tilhengere. Dagboksinnførselen vitner om Pavels oppgjør med sin tidligere ukritiske tilslutning til Christian Frederik og selvstendighetspartiet.

Den britiske regjering erklærer at engelske krigsskip ikke lenger vil blokere norske havner. Opphevelsen av blokaden er et resultat av våpenhvilen mellom Norge og Sverige som ble inngått ved den så kalte Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Den svenske regjering gjenoppretter samme dag normal postforbindelse med Norge.

- Hvad der ikke skede i deres Dage, skede dog engang i Tidens Fylde; ikke de men deres Efterkommere oplevde Messias’ Komme, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok som en oppsummering av sin egen preken om jødenes lengten etter frelserkongen. Prekenen ble ille mottatt både av selvstendighetspartiets og unionspartiets tilhengere. De første oppfattet den som en oppfordring til overgivelse. De siste oppfattet den som en opprørstale. Prekenen er imidlertid typisk for den skjebnetro som grep mange nordmenn etter nederlaget i den korte krigen mot Sverige.

- Gamle Justisraad Wulfsberg yttrede, at han aldrig med det Mismod og Misnøie havde været i Christiania som nu, da alt hvad han saa og hørte var saa langt over – eller under – hvad man paa Landet havde gjort sig Forestilling om, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok. Dagboksinnførselen er et uttrykk for den oppgitthet mange nordmenn opplevde etter nederlaget i den korte krigen mot Sverige. Ville det være farlig å la seg velge som utsending til det ekstraordinære stortinget? Er det mulig å nekte å la seg velge? Er det mulig å la seg velge med bundet mandat?

- Da Vaabenstilstanden var sluttet, begynte Næringsvirksomheden sin afbrudte Gang, men den kunde ikke igjen bringes i sin forrige fordeelaktige Stilling. Et helt Aars Uvirksomhed havde lammet Kraften til at gjøre store Handelsforetagender, og Omstændighederne havde uheldigen forandret sig, skriver jernverkseier og eidsvollsmann Jacob Aall i sine erindringer. Aall legger til at kun under den engelske sjøblokaden i 1808 hadde norsk næringsliv så store problemer som i 1814.

I et brev til sitt hjemlands utenriksminister grev Engeström gjengir den svenske sendemann i København, baron J. H. Tawast, en samtale med Christian Fredriks adjutant major Brock. Ifølge Tawast skal Brock ha uttalt at nordmennene vil avfinne seg med en norsk-svensk union dersom svenskene overholder Mossekonvensjonen.

I sine erindringer fremstiller jernverkseier og eidsvollmann Jacob Aall den svenske arveprinsen Carl Johan som en liberal og edel person, som etter å ha tvunget nordmennene til å godta en union med Sverige, gjør hva han kan for å redusere fiendskapet mellom de to folkene.

I sine memoarer kommenterer jernverkseier og eidsvollsmann Jacob Aall mangelen på fødevarer og penger i Norge i 1814. For å kjøpe korn og andre nødvendighetsvarer i Danmark, måtte norske handelshus oppta store lån. Den gjelden de derved satte seg i, skulle tynge mange norske næringsdrivende i årene etter 1814.

I en henvendelse til statsrådet i Christiania klager svenskekongens representant generalmajor Björnstjerna over at nordmennene ikke overholder våpenhvileavtalen av 14. august 1814 – den så kalte Mossekonvensjonen. Ifølge Björnstjerna holder nordmennene flere soldater under våpen enn de ifølge våpenhvileavtalen har lov til.

- Over kongen bryde nu fast alle staven, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok. Etter å ha blitt feiret som fedrelandets redningsmann under frihetsrusen våren 1814, ble kong Christian Frederik nå av folkemeningen tillagt ansvaret for Norges nederlag i den farseaktige krigen mot Sverige.

I sin dagbok referer slottsprest Claus Pavels ryktene om at kong Carl XIII av Sverige skal være død, og at et mektig parti arbeider for å få sønnen til den styrtede kong Gustav IV på tronen. Pavels er selv ikke i tvil om at ryktene er usanne. Men den usikre stemningen i Norge etter nederlaget i den korte krigen mot Sverige gjør at denne type rykter har lett for å spre seg.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels at høyere embetsmenn igjen har begynt å bære danske ordener offentlig. Han tolker dette som nasjonal selvhevdelse overfor svenskene.

I et brev til øverstkommanderende for de svenske troppene ved norskegrensen, von Essen, skriver svenskekongens utsending i Christiania, generalmajor Björnstjerna, at det kan bli nødvendig å gjenoppta krigen mot Norge for å tvinge nordmennene til å godta en tett union med Sverige. Nordmennenes motstand mot svenske soldater og embetsmenn i landet er uakseptabel og må brytes ned, understreker Björnstjerna.

I sin dagbok gjengir slottsprest Claus Pavels den utbredte oppfatningen om at kong Christian Frederik har hovedansvaret for nederlaget i den korte krigen mot Sverige. Pavels’ dagboksinnførsel er et uttrykk for den rådløshet mange nordmenn opplever høsten 1814. Folk trenger en syndebok for nederlaget i den farseaktige krigen.

I et brev til statsrådet i Christiania anmoder svenskekongens utsending generalmajor Björnstjerna om at 2000 tønner korn må bli tillatt utdelt blant de fattige i Akershus stift som en gave fra den svenske tronarvingen Carl Johan. Statsrådet avslår gaven med den begrunnelse at den ville vekke partiånd og gi den nasjonale uvilje mot Sverige ny næring. For statsrådet er det viktig å markere at svenskekongen ennå ikke er norsk konge.

I et brev til statsrådet i Christiania gjentar svenskekongens utsending generalmajor Björnstjerna anmodningen om at svensk korn må bli tillatt utdelt blant de fattige i Akershus stift som en gave fra den svenske tronarvingen Carl Johan.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels at kong Christian Frederiks sinnsformørkelse nå ser ut til å gått over. – Han var det blide, godmodige mennesket han alltid har vært, skriver Pavels etter å ha møtt kongen på dennes fødselsdag. Pavels er ikke den eneste som med lettelse konstaterer at den unge kongens helse nå ser ut til å bedres. Etter Norges nederlag i den korte krigen mot Sverige i august ble Christian Frederik rammet av et tungsinn som mange tolket som tegn på sinnssykdom.

- At han kan konversere damer, men ikke føre en alvorlig samtale med menn, vitner om en alvorlig karaktersvakhet, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok om konge Christian Frederik. Synet på Christian Frederik som posør og skjørtekonge er typisk for mange nordmenns følelser overfor sin unge konge etter nederlaget i den farseaktige krigen mot Sverige. Frihetshelten fra våren 1814 var etter sensommerens korte felttog blitt forvandlet til en ynkelig stakkar.

- Wulfsberg gjennemgik de fleste af Christianias Valgmænd, og fældte en ubarmhjertig Dom over dem. Gud ved, hvem han vil vælge! skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok som kommentar til de forestående valgene av et ekstraordinært storting. Valgene av et ekstraordinært storting er i samsvar med våpenhvileavtalen etter den kortvarige krigen mellom Norge og Sverige i august 1814. Ved den så kalte Mossekonvensjonen ble det slått fast at kong Christian Frederik skulle sammenkalle et ekstraordinært storting og nedlegge sin myndighet i folkets hender.

I et brev til svenskekongens utsending i Christiania, generalmajor Björnstjerna, gjentar det norske statsrådet sitt avslag på anmodningen om at svensk korn må bli tillatt utdelt blant de fattige i Akershus stift som en gave fra den svenske tronarvingen Carl Johan. Avslaget er et svar på en henvendelse fra Björnstjerna til statsrådet av 17. september 1814. For statsrådet er det viktig å markere at svenskekongen ennå ikke er norsk konge.

Etter at det norske statsråd har gjentatt sitt avslag på anmodningen fra svenskekongens utsending i Christiania, generalmajor Björnstjerna, om at svensk korn må bli tillatt utdelt blant de fattige, retter Björnstjerna en tilsvarende henvendelse til Stiftsdireksjonen i Akershus. Kornet, 2000 tønner, er en gave fra den svenske tronarvingen Carl Johan. Hensikten med gaven er å redusere nordmennenes uvilje mot en union med Sverige.

I et brev til feltmarskalk von Essen gir den svenske tronarvingen Carl Johan ordre om at de svenske soldatene ved grensen skal holdes klare til å rykke inn i Norge om det blir behov for å gjenoppta fiendtlighetene. Brevet viser at Carl Johan ikke utelukker bruk av makt om nordmennene ikke er villige til å gi svenskekongen stor myndighet i en fremtidig norsk-svensk union.

- Overspente, hatefulle og vrange idéer beruser det norske folk, skriver generalmajor Björnstjerna i et brev til den svenske tronarvingen Carl Johan. En ny krig mot Norge er derfor uunngåelig. Björnstjerna er svenskekongens utsending i Christiania. Ifølge våpenhvileavtalen mellom Norge og Sverige – den såkalte Mossekonvensjonen – skal han overvåke at et ekstraordinært storting vedta de grunnlovsendringer som en forening med Sverige nødvendiggjør. Det ekstraordinære stortinget har ennå ikke kommet sammen, men Björnstjerna er skremt av de mange uttrykkene for nordmennenes anti-svenske holdninger.

- Da Vaabenstilstanden var sluttet, begynte Næringsvirksomheden sin afbrudte Gang, men den kunde ikke igjen bringes i sin forrige fordeelaktige Stilling. Et helt Aars Uvirksomhed havde lammet Kraften til at gjøre store Handelsforetagender, og Omstændighederne havde uheldigen forandret sig, skriver jernverkseier og eidsvollsmann Jacob Aall i sine erindringer. Aall legger til at kun under den engelske sjøblokaden i 1808 hadde norsk næringsliv så store problemer som i 1814.

Øverstkommanderende for de norske styrkene nordenfjells, general Schmettow, mottar et brev fra oberst Eck som har kommandoen over de svenske styrkene i Jemtland. I brevet meddeler den svenske obersten at han vil føre sine styrker inn i Norge. General Schmettow erklærer at ethvert forsøk på å overskride grensen vil bli møtt med våpenmakt. Erklæringen lar han trykke i flere norske aviser.

I et brev til svenskekongens utsending i Christiania, generalmajor Björnstjerna, erklærer kammerherre Falbe og biskop Bech på vegne av Stiftsdireksjonen i Akershus at de ikke vil administrere utdelingen av svensk korn til fattigfolk i stiftet. Erklæringen er et svar på en henvendelse fra Björnstjerna til Stiftsdireksjonen av 22. september 1814. Kornet, 2000 tønner, er en gave fra den svenske tronarvingen Carl Johan. Hensikten med gaven er å redusere nordmennenes uvilje mot en union med Sverige.

I sine memoarer kommenterer jernverkseier og eidsvollsmann Jacob Aall mangelen på fødevarer og penger i Norge i 1814. For å kjøpe korn og andre nødvendighetsvarer i Danmark, måtte norske handelshus oppta store lån. Den gjelden de satte seg i, skulle tynge mange norske næringsdrivende i årene etter 1814.

- Jeg opsagde Statsraadet Huldskap og Troskab, men man anmodede mig om at blive til Storthinget samledes, skriver statssekretær Carl Henrik von Holten i sine erindringer. Den utslitte Holten lengter høsten 1814 åpenbart tilbake til sitt danske fødeland. Holtens karriere sammenfatter i et nøtteskal Norges politiske historie fra den dansk-norske helstatens sammenbrudd til inngåelsen av en norsk-svensk union. Den danskfødte Holten var blitt utnevnt til sekretær for stattholder Christian August i 1810. Deretter ble han regentskapssekretær for Christian Frederik i mars 1814 da denne utropte seg til norsk regent og stilte seg i spissen for et opprør mot Kielfreden. Etter at Riksforsamlingen på Eidsvoll i mai 1814 hadde valgt Christian Frederik til norsk konge og gitt landet en fri forfatning, ble Holten utnevnt til statssekretær. Denne stillingen innehadde han også etter at Christian Frederik i august 1814 - i samsvar med den så kalte Mossekonvensjonen – hadde trukket seg tilbake og overlatt styringen av riket til statsrådet.

I Fredrikshald (Halden) utkommer en anonym brosjyre som angriper Christian Frederik og selvstendighetspartiet, og fremhever fordelene ved en norsk-svensk union. Halden er på dette tidspunkt – i samsvar med den så kalte Mossekonvensjonen – okkupert av svenske tropper, og brosjyren er skrevet på bestilling av von Essen som er utnevnt til svensk generalguvernør i Norge.