Det overordentlige storting vedtar tre nye paragrafer som et tillegg til Grunnloven av 17. mai 1814. Norge skal ha sin egen nasjonalbank og egne pengesedler. Et eget norsk flagg skal kunne brukes som handelsflagg. Og Norge skal bare svare for sin egen nasjonalgjeld. De nye paragrafene har til hensikt å befeste Norges stilling som en selvstendig stat i en kommende union med Sverige. Et forslag om å opprette et eget norsk konsulatvesen forkastes derimot med 52 mot 25 stemmer.

Det overordentlige storting hadde 25. oktober 1814 vedtatt at stortinget – og ikke kongen – skulle ha rett til å gi statsborgerskap til utlendinger, den så kalte naturaliseringsretten. Nå krever de svenske kommissærene at unionskongen skal ha rett til å godkjenne eller forkaste stortingets vedtak i naturaliseringssaker. Kravet utløser en følelsesladet debatt der en rekke tilhengere av selvstendighetspartiet tar ordet. Men ved avstemningen stemmer like mange for som mot å etterkomme kommissærenes krav. Den endelige avgjørelsen av naturaliseringsspørsmålet blir deretter vedtatt utsatt til 4. november.

Det overordentlige storting vedtar å godkjenne kong Christian Fredriks tronfrasigelse. Forslag om å vedta en takkeadresse til den abdiserte kongen blir derimot trukket tilbake. Det samme blir et forslag om å reise ham et offentlig minnesmerke. For stortingsrepresentantene er det viktig ikke å provosere svenskene ved å hedre mannen som noen måneder tidligere hadde stilt seg i spissen for det norske opprøret mot en union med Sverige. En slik provokasjon ville kunne føre til en ny krig med Sverige, noe svenskekongens kommissærer hadde truet med i en samtale med stortingspresident Christie.

Med 43 mot 34 stemmer avviser det overordentlige storting at Kongen skal ha rett til å overprøve Stortingets vedtak i naturaliseringssaker ( = tildeling av statsborgerskap til utlendinger ). Svenskekongens kommissærer – som tidligere har forsøkt å presse stortingsrepresentantene til å gi kongen vetorett i naturaliseringssaker - erklærer at de aksepterer Stortingets beslutning. Deretter velger Stortinget enstemmig kong Carl XIII av Sverige til norsk konge. Ved å velge Carl XIII til konge – og ikke erkjenne ham som konge – hevder Stortinget Norges statlige suverenitet: Norge er en selvstendig stat som fritt tiltrer en union med Sverige basert på en felles konge.

- Allt som kan kallas illvilja, smädelse, ja förakt visades från den norska sidan; allt som kan kallas eftergifvenhet, fromhet, ja ödmjukhet användes från vår sida, skriver den svenske greven A. F. Skjöldebrand i sine memoarer. Det bitre utsagnet er en kommentar til de nettopp avsluttede forhandlingene om en norsk-svensk union. Kong Carl XIII av Sverige var riktignok blitt valgt til norsk konge, men de storsvenske drømmene om å gjøre Norge til en svensk provins var ikke gått i oppfyllelse.

To dager etter at stortinget har valgt kong Carl XIII av Sverige til norsk konge, blir det i Christiania og nærmeste omegn bedt for den nye kongen og det kongelige hus ved høymessen. Samme aften gir biskop Bech en festmiddag der svenskekongens kommissærer er hedersgjester.

En deputasjon av stortingsrepresentanter med den svenskvennlige grev Wedel i spissen ankommer den svenske tronarvingen Carl Johans hovedkvarter i Fredrikshald ( = Halden ). Deputasjonen meddeler Carl Johan at stortinget 4. november 1814 har valgt kong Carl XIII av Sverige til norsk konge. I en kort tale priser grev Wedel den nå opprunne lykkelig tid da nordmenn og svensker kan kappes som brødre om å vise en felles fader lydighet, troskap og hengivenhet.

- Storthinget har siden Kongevalget tabt sin Interesse for mig, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok. Like fullt besøker han også denne dagen tilskuergalleriet og er vitne til at Stortinget nedsetter en komité til å gjennomgå Overkrigskommisjonens protokoll. Vedtaket om å granske Overkrigskommisjonens virksomhet er et svar på folkekravet om å avsløre og straffe de ansvarlige for nederlaget i den korte krigen mot Sverige sommeren 1814. Samme dag vedtar Odelstinget å utnevne en komité til å granske Statsrådets protokoller.

Samme dag som Carl Johan, adoptivsønn av Norges nyvalgte konge Carl XIII av Sverige, holder sitt inntog i Christiania, avslutter den ulykkelige prins Christian Frederik sin dagbok for 1814. I Århus – dit han har flyktet etter å ha blitt tvunget til å frasi seg den norske tronen - får den danske arveprinsen høre svaret på en gåte som lenge har fengslet hans fantasi: Samme natt som han ble født, hadde avdøde statsminister Guldbergs hustru en drøm der en engel uttalte prinsens navn på persisk. Men Guldberg ville ikke si hva navnet betød. Av Guldbergs datter får Christian Frederik nå vite at det persiske navnet hans betyr «den lykkelige overvinner». - Dette slog mig i høieste Grad; thi enten har jeg forfejlet mit Kald i denne Verden - eller ogsaa er det mig forbeholdt at gjenvinde, hvad jeg har mistet, og maaske læge mit arme Fædrelands Saar, filosoferer Christian Frederik.

Klokken halv to om ettermiddagen går den svenske tronfølgeren Carl Johan og prins Oscar i høytidelig prosesjon fra Paleet i Christiania til Stortinget. Henvendt til et samlet storting betegner Carl Johan den nettopp inngåtte norsk-svenske unionen som et hellig, uoppløselig bånd. Deretter overleverer han stortingspresident Christie kong Carl XIIIs ed til den norske grunnloven.

Under sitt første norske statsråd legger arveprins Carl Johan frem en fullmakt fra kong Carl XIII til på kongens vegne å ta de forholdsregler og utnevne de embets- og tjenestemenn som den inngåtte norsk-svenske unionen nødvendiggjør. Deretter utnevner han grev Essen til kongens stattholder i Norge.

Stortinget vedtar enstemmig en henstilling til kong Carl XIII om å utnevne kronprins Carl Johan til norsk visekonge. Forslaget må sees i lys av striden om stattholderembetet 28. oktober 1814 da mange av stortingsrepresentantene hadde uttrykt frykt for at utnevnelsen av en svensk stattholder ville gjøre Norge til en provins. Henstillingen om å utnevne en norsk visekonge ble fra svensk side oppfattet som en provokasjon. I sitt første norske statsråd 11. november 1814 hadde Carl Johan alt utnevnt grev Essen til stattholder i Norge.

I Vår frelsers kirke i Christiania blir det holdt festgudstjeneste for kronprins Carl Johan. Biskop Bech priser prinsen og unionen – likesom han et halvår tidliger har prist kong Christian Frederik og selvstendigheten. Folket roper igjen hurra, og de fattige og fangene på tukthuset blir bespist på offentlig bekostning.

- En Motion af Stenstrup, at opsætte det ordentlige Storthing til 1ste Februar 1816 i Betragtning af de mange Oplysninger for Værnepligts-, Finants- og Lovcommitteerne, som forinden maatte indhentes, vakte idag meget langvarige Debatter, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok. Forslaget om å utsette sammenkallingen av neste storting vekker motstand. Det vil alltid kunne dukke opp saker som må utredes og andre hindringer, påpeker flere av utsendingene til det ekstraordinære stortinget. Men sammenkallingen av et ordinært storting kan ikke av den grunn utsettes i det uendelige.

I skriftet “En politisk Tale til det Norske Folk” forsvarer presten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland sin egen og unionspartiets opptreden i det dramatiske året 1814. Wergeland forsikrer at også han ville ha vært selvstendighetstilhenger om ikke Norge hadde hatt alle de europeiske stormaktene mot seg. Men slik de faktiske maktforholdene var, kunne ikke Norge håpe på noe bedre enn å gå i union med Sverige som et fritt rike. Etter slik å ha påvist uunngåeligheten av en norsk-svensk union, går Wergeland over til å skilde den velmakt og lykke unionen vil føre med seg.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels debatten på det overordentlige storting om fremtiden til universitetet i Christiania. Det ryktes at svenskene planlegger å slå den unge norske statens nylig opprettede universitet sammen med universitetet i Lund.

- Jeg ved ikke, hvo der gjorde Motion om, at ogsaa de burde nævne sig, som ønskede sig forskaanede, men det opgav man snart, thi over en halv Snes Mænd reiste sig og talte i Munden paa hverandre, saa det blev en svar Tumult, bemerker slottsprest Claus Pavels syrlig i sin dagbok. Dagboksinnførselen er en kommentar til valget av en deputasjon av stortingsrepresentanter som skal overlevere den vedtatte grunnloven til kong Carl XIII. Ved sammensetningen av deputasjonen blir det bestemt at minst to av medlemmene skal være bønder, og at alle deler av landet skal være representert.

Etter at det overordentlige storting 4. november 1814 har valgt kong Carl XIII av Sverige til norsk konge, krever flere stortingsrepresentanter at de svenske okkupasjonstroppene må rømme grensefestningene i Østfold i samsvar med paragraf 25 i Grunnloven som forbyr utenlandske tropper i Norge. Kronprins Carl Johan avviser imidlertid en umiddelbar rømning av grensefestningene. Etter Norges nederlag i den korte krigen mot Sverige i august 1814 har svenske tropper - i samsvar med den så kalte Mossekonvensjonen - holdt østsiden av Glomma besatt mens Stortinget har omarbeidet Grunnloven for å muliggjøre en union med Sverige.

- Wedel, som sagdes fornærmet over ikke at være bleven Statholder, og ikke at ville have noget Embede, har taget tiltakke med som Statsraad at staa i Spidsen for Finantserne, skriver slottsprest Claus Pavels som kommentar til gårsdagens utnevnelse av en ny norsk regjering. For den politiske offentlighet i Christiania er det en stor overraskelse at kronprins Carl Johan ikke har besatt den nye regjeringen utelukkende med tilhengere av unionspartiet. Foruten grev Wedel selv har kun statsrådene Peder Anker og Niels Treschow markert seg som tilhengere av en union med Sverige.

I sin dagbok beretter slottsprest Claus Pavels om en politisk diskusjon med prost Frederik Schmidt, eidsvollsmann og utsending til det overordentlige storting høsten 1814. Ifølge Schmidt skal Carl Johans hensikt med å gjøre flere fremtredende tilhengere av selvstendighetspartiet til statsråder i den nyutnevnte norske regjering ha vært å svekke Stortinget. Pavels avviser påstanden som overdreven mistenksomhet og manglende tillit til folkets evne til å frembringe nye ledere.

I sine memoarer kommenterer jernverkseier og eidsvollsmann Jacob Aall mangelen på fødevarer og penger i Norge i 1814. For å kjøpe korn og andre nødvendighetsvarer i Danmark, måtte norske handelshus oppta store lån. Den gjelden de derved satte seg i, skulle tynge mange norske næringsdrivende i årene etter 1814.

Etter forslag fra sorenskriver Weidemann vedtar Odelstinget enstemmig å stille general og statsråd F. G. Haxthausen for riksrett. Beslutningen er en følge av av Odelstingets vedtak av 8. november om å granske statsrådsprotokollene for å fastslå årsakene til nederlaget i krigen mot Sverige sommeren 1814. For tilhengerne av selvstendighetspartiet er det viktig å kunne utpeke en syndebukk for krigsnederlaget og den påfølgende våpenhvileavtalen – den så kalte Mossekonvensjonen. Haxthausen, som under krigen bestyrte hærens provianteringsvesen, er av folkemeningen alt utpekt som forræder, og det har vært pøbelopptøyer utenfor boligen hans i Christiania.

Stortinget vedtar at ingen nye pengesedler må trykkes utover de 14 millioner riksbankdaler Riksforsamlingen på Eidsvoll gav regjeringen fullmakt til å utstede. Samtidig får regjeringen fullmakt til å oppta et statslån på 2 millioner riksbankdaler. Fullmakten til å oppta et statslån er en følge av at regjeringen har erklært at skatteinntektene ikke vil være tilstrekkelige til å dekke statens utgifter frem til 1. juli 1815.

- Den Frimodighed, Haxthausen viser, er virkelig for skjøn, til at kaldes Dumdristighed eller Frækhed, og det skal, som sagt, glæde mig, om han bestaar i Kampen med Ære, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok. Dagboksinnførselen er en kommentar general og statsråd F. G. Haxthausens beslutning om ikke å ville skyte ut noen av rettens medlemmer i en kommende riksrettssak. For tilhengerne av selvstendighetspartiet er det viktig å kunne utpeke en syndebukk for nederlaget i den korte krigen mot Sverige sommeren 1814og den påfølgende våpenhvileavtalen – den så kalte Mossekonvensjonen. To dager tidliger har Odelstinget enstemmig vedtatt å stille Haxthausen - som under krigen bestyrte hærens provianteringsvesen og av folkemeningen er utpekt som forræder - for Riksrett. Også mot andre høyere offiserer vil de mest aggressive tilhengerne av selvstendighetspartiet reise riksrettstiltale.

- Alt, hvad der nu er skeet, var sikkerlig skeet, om Haxthausens Ruder ei havde faaet mindste Knæk, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok som kommentar til påstandene om at Odelstingets beslutning om å stille general og statsråd F. G. Haxthausen for riksrett skulle være fremprovosert av pøbelopptøyer utenfor Haxthausens bolig. Riktignok er Haxthausen etter nederlaget i krigen mot Sverige i august 1814 av folkemeningen utpekt som forræder. Pavels er likevel ikke i tvil om at beslutningen om å stille den avgåtte statsråd for Riksrett skyldes et oppriktig ønske om å avdekke årsakene til krigsnederlaget.

Kronprins Carl Johan og prins Oscar ankommer Stortinget geleidet av et stort følge. Katedralskolen i Christiania, der Stortinget er samlet, er opplyst med fargede lysekroner, lamper og lampetter. Galleriet er fylt av skuelystne. I oppløsningstalen formaner Carl Johan stortingsrepresentantene til troskap mot kongen og unionen. I sin svartale betoner stortingspresident Christie at det etter inngåelsen av unionen nå er opp til kongen å vinne folkets tillit og kjærlighet.

For siste gang samles utsendingene til det overordentlige storting og underskriver forhandlingsprotokollen. President Christie holder en kort tale der han fremhever at samtlige representanter har opptrådt som sanne fedrelandsvenner. Deretter danner representantene broderkjede og skilles med tårer i øynene.

I sine erindringer kommenterer jernverkseier Jacob Aall sin bror Niels Aalls avgang som statsråd. Ifølge Jacob Aall var Niels Aall en av kong Christian Fredriks dyktigste statsråder, og han tillegger ham mye av æren for de gunstige betingelsene Norge oppnådde ved våpenhvileavtalen etter den korte krigen mot Sverige sommeren 1814.

Ledsaget av et stort følge forlater kronprins Carl Johan Christiania. Tilbakereisen til Stockholm skjer tre uker etter at Carl Johan på vegne av sin stefar kong Carl XIII av Sverige ankom Christiania for å motta Norges krone.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels Christiania teaters problemer med å finne et passende stykke å sette opp til jul. Det var på tale å sette opp “Jean de France” av Ludvig Holberg, men planen måtte oppgis. Direkte oversatt ville stykkets tittel bli “Johan av Frankrike” - og en slik tittel ville den franskættede kronprins Carl Johan kunne oppfatte som en provokasjon!