Dagbok fra mars 1814

I et brev til Christian Frederik beretter Carsten Anker at han har kommet over svenske proklamasjoner til befolkningen. Han oppfordrer prinsen til å slå hardt ned på slike skrifter. Han etterlyser også tiltak mot fraternisering med de svenske soldatene ved grensen. 

Anker skriver brevet på Moss verk, dit han er kommet på vei til England som Christian Frederiks utsending.

Etter å ha erklært seg selv som landets regent oppretter Christian Frederik et regjeringsråd.

Statsoppgavene fordeles mellom fem departementer som alle bestyres av en minister med sete i regjeringsrådet. Regjeringsrådet fungerer imidlertid mer som et råd for regenten enn som et selvstendig besluttende kollegium.

Møtet mellom grev Wedel som nettopp var kommet tilbake fra Danmark via Sverige, og regent Christian Frederik ble så høyrøstet at stemmene nådde ut i forværelset.

Wedel hevdet at Norge var for svakt til å sette seg opp mot hele Europa, og at prinsen hadde bedratt folket. Christian Frederik svarte at dette var svensk tale og advarte greven mot offentlig å fremsette slike beskyldninger.

Under det opphissede møtet antydet Christian Frederik også at grev Wedel skulle ha mottatt hemmelige instrukser fra svenskene.

Ved valget av utsendinger til riksforsamlingen på Eidsvoll ble det i Kristiansand kun avgitt 170 stemmer. I et brev til Christian Frederik forsikrer stiftamtmannen at hele embetsklassen og alle velstående borgere hadde deltatt i valget, og at den lave valgdeltakelsen skyldtes at ”den store arbejdende Classe” hadde hastet hjem etter gudstjenesten.

Særlig begeistret for Christian Frederiks selvstendighetspolitikk kan kristiansanderne ikke ha vært. De to valgte utsendingene fra byen, Nicolai Wergeland og Ole Clausen Mørch, var begge klare motstandere av selvstendighetspolitikken.

Det nyopprettede regjeringsrådet under Christian Frederiks ledelse vedtar et regulativ for en norsk riksbank. Men finnes det midler til å opprette en riksbank?

Og er det mulig å skaffe midler til offentlige korninnkjøp?

Møtet mellom øverstkommanderende for de svenske styrkene ved norskegrensen , von Essen, og Christian Frederiks utsending, grev Schmettow, forløp i en gemyttlig atmosfære. Begge forsikret at de talte sammen som likefremme soldater.

Under møtet forsøkte Schmettow å overbevise von Essen om at hevdelsen av norsk selvstendighet var et uttrykk for folkets vilje. Essen hevdet at den norske reisningen var en dansk intrige og nektet å møte opprøreren Christian Frederik.

Den engelske utenriksminister Lord Castlereagh ber i et brev landets sendemann hos Carl Johan forsikre om at England ikke på noen måte vil støtte forsøk på å hevde norsk selvstendighet. Som bevis på Englands ærlige hensikter instrueres sendemannen i å fremheve at landet har gjenopptatt blokaden av Norge.

Engelske krigsskips blokade av Norge var blitt opprettet etter krigsutbruddet mellom Danmark-Norge og England i 1807, men ble opphevet etter at Danmark hadde avstått Norge til Sverige ved Kielfreden 14. januar 1814.

I et dramatisk forsøk på å rettferdiggjøre den norske reisningen han hadde stilt seg i spissen for, skriver regent Christian Frederik et personlig brev til kong Carl XIII av Sverige.

I brevet sammenligner Christian Frederik hevdingen av norsk selvstendighet med svenskenes egen avskaffelse av eneveldet i 1809. Svenskekongen returnerer imidlertid brevet uåpnet.

I en note til den danske utenriksministeren krever den svenske sendemann i København, baron J. H. Tawast, at Fredrik VI gjør Christian Frederik arveløs dersom han ikke umiddelbart overleverer Norge til Sverige og vender hjem til Danmark. Tawast krever også at den danske korneksporten til Norge opphører, og at danske embetsmenn i Norge forlater landet.

I noten trues det med at de europeiske stormaktene vil gå til krig mot Danmark om ikke Fredrik VI bryter med opprøreren Christian Frederik.

I et brev til den svenske øverstkommanderende ved norskegrensen, von Essen, betegner Carl Johan Christian Frederik som en opprører. Den unge prinsen må være forledet av danske embetsmenn til å fjerne seg fra pliktens vei.

Carl Johan gir von Essen ordre om å forklare for nordmennene at svenskekongen hverken vil kreve skatt eller soldater fra sine nye undersåtter.

Vi kan ikke leve av den føden vi får, klaget soldatene fra Vesterlenske bataljon da Christian Frederik inspiserte grensefestningen i Fredrikstad. Dere kan ikke vente å få mer en deres kamerater, svarte prinsen.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels et patriotisk dikt i ”Christiania Intelligenssedler” der folk oppfordres til å ofre alt sitt gull og sølv for fedrelandet for deretter å betjene seg av medbrakt dekketøy ved selskapelighet. Latterlig, er prestens dom.

Etter en dramatisk overfart kan Carsten Anker skrive sin første rapport fra England.

I brevet til Christian Frederik forteller han at han har fått overlevert tilfangetatte norske sjøfolk, og at han har innledet forhandlinger om kjøp av korn.

Anker tolker sin mottagelse i England som et tegn på at han snart vil bli anerkjent som norsk sendemann.

Etter å ha blitt valgt som utsending til den kommende riksforsamlingen på Eidsvoll uttalte den kjente unionstilhenger, grev Herman Wedel Jarlsberg, at han ikke følte seg bundet av folkeeden til å motsette seg en forening med Sverige. Greven understreket tvert i mot at han følte seg fullstendig fri til å bestemme landets skjebne og fastsette dets regjeringsform sammen med de øvrige delegerte.

Valget av Wedel som utsending fra Jarlsberg kan betraktes som et hardt slag for Christian Fredriks selvstendighetspolitikk. I Bergen ble derimot de kjente tilhengerne av selvstendighetspolitikken Rein, Christie og Motzfeldt valgt som utsendinger.

Christian Frederiks brev til Carl XIII av 08. mars 1814 ble umiddelbart forelagt kongen av utenriksminister grev Engestrøm. Med brevet fulgte en avskrift som øverstkommanderende for de svenske styrkene ved norskegrensen, von Essen, hadde mottatt. Etter å ha studert avskriften besluttet konge og utenriksminister å returnere brevet uåpnet. Et slikt brev kunne ikke kongen ta imot!

I et brev til von Essen betegner Engeström Christian Frederik som en opprører som ønsker å gjøre seg til enevoldshersker i Norge.

I sin dagbok referer Christian Frederik et rykte om at Napoleon skal være slått, og at allierte tropper allerede skal ha besatt Paris. Han noterer også at øverstkommanderende for de svenske troppene ved norskegrensen, von Essen, har påtatt seg å videreformidle hans brev til Carl XIII av Sverige.

For øvrig konstaterer han at det ikke lenger kommer nyheter fra Sverige eller Danmark, og antar at svenskene har innledet en blokade av Norge.

I et brev til den svenske sendemann i København avviser den danske utenriksministeren svenske beskyldninger om at Danmark i hemmelighet støtter arveprins Christian Frederiks forsøk på å hevde norsk selvstendighet. Danskekongen kan ikke påta seg å overlevere de norske grensefestningene siden de er bemannet med norske soldater – ikke med danske.

Kravene om å frata Christian Frederik arveretten til tronen, inndra formuen til danske embetsmenn i Norge og handelsblokade, er ikke engang nevnt i den danske noten.

De svenske kravene var blitt fremsatt seks dager tidligere av landets sendemann i København, baron Tawast, overfor den danske utenriksministeren Niels Rosenkrantz.

Meldinger fra England tyder på at landet ikke vil støtte svenske krav på Norge. Rykter tyder på at den engelske blokaden av Norge vil bli hevet, og at norske sjømenn i engelsk fangenskap vil få vende hjem. I sin dagbok påkaller Christian Frederik Guds velsignelse over Carsten Ankers sendeferd til øyriket.

I et brev til tsar Aleksander I fremstiller Carl Johan Christian Fredriks opprør mot Kielfreden som en dansk intrige for å hindre avståelsen av Norge. Han ber samtidig om lov til å ta sine tropper ut av den allierte Nordarméen for å kunne bruke dem mot de norske opprørerne og om russisk militærhjelp.

I sin dagbok kommenterer Christian Frederik meldingen om at en engelsk skute lastet med poteter har ankommet Kristiansand. Han tolker dette som et bevis på at beslagleggelse av norske skip i engelske havner kun er en gest overfor Sverige, og at England i virkeligheten støtter det norske opprøret mot Kielfreden.

Den svenske kronprinsen Carl Johan betegner han som en forræder som har sveket sin gamle herre Napoleon.

I et brev til øverstkommanderende for de svenske styrkene ved norskegrensen, von Essen, betegner Carl Johan Christian Frederik som en rebell som veiledet av troløse og ærgjerrige rådgivere utsetter et helt folk for talløse ulykker.

Han oppfordrer von Essen til å bekjentgjøre at alle danske embetsmenn som trosser sin regjerings påbud om å vende hjem til Danmark, vil bli behandlet som fredløse, og at enhver som mottar Christian Frederiks sedler skal dømmes som falskmyntner.

I et brev til øverstkommanderende for de svenske styrkene ved norskegrensen, von Essen, kommenterer den svenske sendemann i Danmark, baron J. H. Tawast, ryktene om at han skal ha forlangt Christian Frederiks sønn utlevert som pant på at prinsen vil forlate Norge. Tawast mener ryktene er spredd av den danske regjering for å gjøre ham forhatt i landet.

Tawast kommenterer også Christian Frederiks beslutning om å sende sin venn Carsten Anker til England. Han er overbevist om at den engelske regjering vil utvise Anker, og uttrykker et håp om at de europeiske stormaktene vil presse Danmark til å bryte all forbindelse med Christian Frederik.

I sin dagbok uttrykker Christian Frederik harme over at brevet han sendte til Carl XIII av Sverige har blitt returnert uåpnet sammen med en note der prinsen beskyldes for intriger og partigjengeri.

Straks etter at Christian Frederiks utsending Carsten Anker hadde ankommet London, ble han mottatt av understatssekretær Hamilton i Utenriksdepartementet. Anker fremhevet at Christian Frederiks forsøk på å hevde norsk selvstendighet var et oppriktig uttrykk for folkets uvilje mot å bli underlagt Sverige, og appellerte til Englands frihetstradisjoner. Hamilton avviste imidlertid Christian Frederiks selvstendighetspolitikk som en dansk intrige.

Da Anker deretter ville besøke sin gamle venn Nicholas Vansittart, som nå var blitt finansminister, ble han nektet adgang.

I en samtale med Christian Frederiks utsending i København, kammerherre Marcus Gjøe Rosenkrantz, fremstiller den svenske diplomaten baron J. H. Tawast prinsens forsøk på å hevde norsk selvstendighet som et uttrykk for egen maktlyst. 

Rosenkrantz avviser de svenske anklagene. Det norske opprøret mot Kielfreden er ikke et resultat av personlig ærgjerrighet, men et oppriktig uttrykk for folkets motstand mot en union med Sverige. Ved å utrope seg til regent hadde Christian Frederik berget landet fra anarki.

I sine Opptegnelser fra 1814 kommenterer professor Platou ryktene om at flere byer vil gi deres utsendinger til den kommende riksforsamlingen på Eidsvoll instruks om å motsette seg at Norges regent skal kunne motta en fremmed trone.

Ryktene avslører en frykt for at regent Christian Frederik – som er dansk arveprins – har til hensikt å forene Norge med Danmark og gjeninnføre eneveldet.

Platou kommenterer også ryktene om at det skal være andre kandidater til Norges trone enn den danske arveprinsen.

I sine erindringer kommenterer jernverkseier Jacob Aall hvordan prins Christian Frederik i tiden før åpningen av riksforsamlingen på Eidsvoll bedrev aktiv propaganda for sin selvstendighetspolitikk.

Opposisjonelle parlamentsmedlemmers angrep på den engelske regjerings prosvenske politikk ble gjengitt i norske aviser. Samtidig ble befolkningen forsikret om regjeringens evne og vilje til å forsvare fedrelandet.

-Gjennom disse manøvrene skaffet prinsen seg en fotskammel for sin trone, bemerker Aall.

I et brev til kommandanten på Kongsvinger festning, oberstløytnant von Krebs, beordrer Christian Frederik at grenseforsvaret må styrkes.

Samtidig advarer han mot å feste lit til rykter om et kommende angrep. Slike rykter kan være en svensk krigslist for å fremkalle en innkalling av hjemsendte soldater og dermed tømme de slunkne norske magasinene.

Et rykte vil ha det til at England har opphevet handelsblokaden av Norge. Andre rykter hevder at Christian Frederiks sendemann til London, Carsten Anker, er avvist av den engelske regjering, og at handelsblokaden vil bli skjerpet. Fra grensen kommer det en falsk melding om at svenskene har rykket inn i landet.

I denne situasjonen bestemmer Christian Frederik seg til å sende Carsten Ankers bror Peter Anker til England. Han skal prøve å oppnå kontakt med landets regjering og innflytelsesrike kretser og følge samme instruks som broren – men i første omgang skal han opptre som privatperson.

De svenske troppene ved grensen øker i antall dag for dag. Plutselig kommer det en melding om at svenskene har gått over grensen. Meldingen viser seg å være falsk. Frykten for en invasjon er likevel stor. Samtidig øker de europeiske stormaktene presset mot Norge.

Ved Kielfreden var det blitt bestemt at Danmark skulle beholde hele den dansk-norske orlogsflåten. Kong Fredrik VI hadde derfor 23. februar 1814 sendt befaling til offiserene på de seks briggene som var stasjonert i Norge, om å føre skipene til Danmark straks isen tillot det.

Christian Frederik nedlegger imidlertid forbud mot at briggene forlater landet, og krever at sjøoffiserene sverger å forsvare Norges selvstendighet. Da offiserene nekter å etterkomme prinsens befaling, lar han dem arrestere og beslaglegger briggene.

• Dagbok fra april 1814