Dagbok fra mai 1814

Etter ti dagers intenst arbeid kan konstitusjonskomitéens medlemmer undertegne sitt utkast til en norsk forfatning. Utkastet er undertegnet 30. april 1814, men de siste paragrafene blir ikke behandlet før søndag 1.mai.

Grunnlovsforslaget består av 115 paragrafer og er basert på det adler-falsenske grunnlovsutkastet og prinsippet om folkesuverenitet. I sin innberetning til riksforsamlingen skriver konstitusjonskomitéen at de bærende prinsipper under utarbeidelsen av grunnlovsforslaget har vært den borgerlige frihets betryggelse, eiendommens sikkerhet og rettighetenes muligste likhet.

• Utkastene til Grunnloven

I sin dagbok beretter regent Christian Frederik at han i et brev til øverstkommanderende for de svenske styrkene ved norskegrensen, von Essen, har erklært at svenske kaperskip utenfor norskekysten vil bli behandlet som sjørøvere.

Han avslører også at hans adjutant har fått ordre om å forsikre von Essen om at svenskene kan få Norge uten krig ved å styrte den svenske tronarvingen Carl Johan og velge Christian Frederik til ny konge.

I et rundskriv til kommandantene på grensefestningene og andre høyere norske offiserer gir stattholder Christian Frederik ordre om at de kommissærene kong Fredrik VI av Danmark har utnevnt for å overlevere de norske grensefestningene til Sverige, skal nektes adgang til riket.

Etter at konstitusjonskomitéen hadde fremlagt sitt grunnlovsforslag, oppstod det en kraftig strid om graden av religionsfrihet i riket. Etter en langvarig debatt vedtok riksforsamlingen at den evangelisk-lutherske religion skulle forbli statens offentlige religion, men at alle kristne trossamfunn skulle tillates. Riksforsamlingen vedtok også at jøder og jesuitter ikke skulle ha adgang til riket.

Ved redigeringen av den endelige grunnloven forsvant – ved en glipp ? - passusen om religionsfrihet for kristne trossamfunn.
Et annet spørsmål som satte sinnene i kok, var knyttet til kongens stilling som den evangelisk-lutherske religions forsvarer.

Tilhengerne av selvstendighetspartiet ville at det i grunnloven skulle stå at kongen stedse ( = alltid ) skulle ha bekjent seg til den evangelisk-lutherske religion. På denne måten ville de gjøre det umulig for den franskættede svenske tronarvingen Carl Johan å bli norsk konge. Unionspartiets tilhengere ville stryke ordet “stedse”. Men de tapte avstemningen med 77 mot 32 stemmer.

For mange av unionspartiets tilhengere var det viktig å forhindre at prins Christian Frederik, etter å ha blitt utropt til norsk konge, skulle bestige den danske tronen i kraft av sin arverett. De krevde derfor et grunnlovsforbud mot at kongen skulle kunne motta en annen krone.

Presten Nikolai Wergeland – en innbitt danskehater og tilhenger av en union med Sverige – krevde til og med at Grunnloven skulle forby en ny union med Danmark og holdt en lidenskapelig tale der han søkte å påvise Danmarks forbrytelser mot Norge. Unionspartiet tapte imidlertid avstemningen med 98 mot 11 stemmer. Og ifølge den vedtatte paragraf 14 i Grunnloven kunne kongen motta en fremmed krone etter samtykke fra 2/3 av Stortingets medlemmer.

Overfor kommissærene kong Fredrik VI har utpekt til å overlevere de norske grensefestningene til Sverige, erklærer prins Christian Frederik at hans samvittighet forbyr ham å utlevere et trofast folk til en usikker skjebne.

I en privat samtale med prinsen forteller den danske sjøoffiseren Falbe at Fredrik VIs ettergivenhet overfor de svenske kravene om straffetiltak overfor Norge har skapt opprørsstemning i Danmark.

Under riksforsamlingens behandling av kongemakten oppstod det et kraftig ordskifte om kongens rett til å tildele rang, titler og ordner. De mest radikale av representantene ville avskaffe ikke bare arvelige adelsprivilegier, men også titler og rangordninger. Under debatten sammenlignet presten Grøgaard titler og ordner med glassperler brukt til å lokke naive innfødte.

Forslaget om at all annen rang enn embetsrang skulle avskaffes, falt. Men riksforsamlingen bestemte enstemmig at kongen ikke skulle kunne tildele titler. Behandlingen av eksisterende arvelige rettigheter ble bestemt utsatt til en ordinær nasjonalforsamling var valgt.

I sitt grunnlovsutkast hadde konstitusjonskomitéen foreslått at utlendinger som hadde bodd i landet i minst fem år, skulle kunne bli norske borgere ved å sverge troskap mot konstitusjonen. Forslaget om en så liberal naturalisasjonsrett vakte sterk motbør. Flere av riksforsamlingens medlemmer uttrykte frykt for at landet skulle bli oversvømmet av fremmede, og at statens embeter skulle bli besatt av utlendinger. 

Et annet punkt som vakte strid, var konstitusjonskomitéens forslag om at alle voksne menn bortsett fra tjenestefolk, husmenn og dagarbeidere skulle ha stemmerett.

Avgjørelsen av begge sakene ble utsatt til neste dags forhandlinger.

Med 84 mot 26 stemmer vedtar riksforsamlingen å gi borgerrett til alle utlendinger som er bosatt i riket og som ønsker norsk statsborgerskap. Vedtaket betyr at de mange danske embetsmennene i Norge kan fortsette i tjenesten. I fremtiden skal utlendinger kunne oppnå norsk statsborgerskap etter 10 års opphold i riket.

Riksforsamlingen vedtar også at embetsmenn, selveiende bønder og grunneiere i byene skal ha stemmerett ved valg til den lovgivende forsamling. Vedtaket er radikalt og demokratisk og innebærer at omtrent halvparten av alle norske menn får stemmerett.

Riksforsamlingen vedtar at lover, skatter og offentlige utgifter skal vedtas av en folkevalgt nasjonalforsamling, og at den folkevalgte forsamlingen skal hete Storting. Ved behandlingen av lovsaker skal Stortinget bestå av to kamre, Odelstinget og Lagtinget. For at et lovforslag skal bli lov, må det vedtas av begge kamrene.

Hensikten med dette tokammersystemet er trolig at Lagtinget skal utvikle seg til et slags overhus der de mest lovkyndige av representantene har sete.

Riksforsamlingen vedtar også at 2/3 av stortingsrepresentantene skal velges fra landdistriktene og 1/3 fra byene. Denne s.k. ”bondeparagrafen” som opprinnelig sikret byene en sterk representasjon på Stortinget, ble først opphevet i 1952.

En hard strid oppstår i tilknytning til konstitusjonskomitéens forslag om å innføre allmenn verneplikt. Offiserene og de fleste av embetsmennene på riksforsamlingen fremhever at likhetsprinsippet tilsier at alle menn skal pålegges å forsvare fedrelandet.

Representantene for den økonomiske overklassen i byene hevder at verneplikt er et anslag mot den borgerlige frihet, og at landets økonomiske og administrative elite vil utvandre om deres sønner tvinges til å tjenestegjøre som soldater. Bøndene - som hittil har måttet bære byrdene ved utskrivning - støtter offiserene, og riksforsamlingen vedtar med stort flertall å innføre allmenn verneplikt.

Riksforsamlingens finanskomité offentliggjør en innstilling som tilrår at statsgjelden, innløsning av eksisterende pengesedler og statens løpende utgifter skal dekkes ved å utstede nye pengesedler inntil et ordinært storting kan tre sammen.

For å skape tillit til de ny papirpengene oppfordres riksforsamlingen til å garantere sedlenes verdi. Finanskomitéens innstilling resulterer i et skarpt sammenstøt i riksforsamlingen neste dag.

Finanskomitéens tilrådning om å dekke statsgjelden og statens løpende utgifter ved å utstede nye pengesedler med en verdi garantert av riksforsamlingen, fører til et skarpt sammenstøt mellom Unionspartiet og selvstendighetspartiet.

Grev Wedel og andre av unionspartiets ledere hevder at det ikke finnes noe økonomisk grunnlag for å utstede en slik garanti, og at garantien vil kunne føre til statsbankerott. Selvstendighetspartiets tilhengere hevder at garantien – uavhengig av det økonomiske grunnlaget – er nødvendig for å sikre Norges eksistens som en selvstendig stat.

Etter en flammende tale av presten Jonas Rein blir den s.k. "eidsvollsgarantien" vedtatt i samsvar med finanskomitéens innstilling.

Med ropet “Ingen Bank, ingen Bank!” beslutter riksforsamlingen å utsette opprettelsen av en norsk nasjonalbank inntil et ordinært storting er valgt.

Beslutningen vil komme til å ramme næringslivet i landet og viser hvor uvitende representantene er i finansielle spørsmål, kommenterer prins Christian Frederik i sin dagbok.

Etter det siste stormfulle oppgjør om finanskomitéens innstilling gjenstår bare renskrivningen av Grunnloven og valg av konge. Riksforsamlingens representanter benytter fridagen til å skrive brev, utdype sine dagboksopptegnelser, lese aviser og kommentere de siste ryktene.

I sine erindringer kommenterer jernverkseier Jacob Aall presten Jonas Reins kraftpatriotiske tale til støtte for finanskomitéens innstilling. - Selv tilhengerne av selvstendighetspartiet hadde betegnet talen som ukristelig og upassende og rost grev Wedel, unionspartiets leder, for hans fornuft og moderasjon.

Enstemmig vedtar riksforsamlingen en renskrevet utgave av grunnloven. Samtidig velges en komité til å utarbeide en norsk lovbok, en finanskomité og tre direktører for en midlertidig norsk riksbank.

Det velges også en komité til å utrede gjennomføringen av vedtaket om å innføre allmenn verneplikt. Prost Hount legger frem et forslag til en adresse til Christian Frederik der prinsen oppfordres til å tilby Sverige en vennskaps- og alliansetraktat. Behandlingen av forslaget vedtas utsatt til etter kongevalget.

• 16. mai-grunnloven

Etter dagen før å ha vedtatt en renskrevet utgave av Grunnloven, samles riksforsamlingens medlemmer for å velge prins Christian Frederik til norsk konge.

Tollprokurør Omsen prøver på vegne av unionspartiet å få kongevalget utsatt, men utsettelsesforslaget avvises av selvstendighetspartiet og blir ikke engang tatt opp til votering. 

Peder Anker nekter som førstevoterende å ta del i kongevalget. Den utenrikspolitiske situasjonen er – hevder han - så uklar at det er best å utsette valget. Riksforsamlingens president, Georg Sverdrup, erklærer imidlertid at ingen representant har rett til å nekte å ta del i kongevalget.

Riksforsamlingen vedtar deretter enstemmig å tilby Christian Frederik Norges trone. 16 av representantene erklærer imidlertid under stemmegivningen at de helst hadde sett kongevalget utsatt.

Med stort flertall vedtar riksforsamlingen en adresse til prins Christian Frederik der han oppfordres til å utstede en deklarasjon til de europeiske stormaktene om at Norge ønsker å leve i fred med alle naboland. Adressen er basert på prost Hounts utkast til fredsappell, som ble fremlagt i riksforsamlingen 16 mai.

Samme dag mottar Christian Frederik underretning om at utsendinger fra de europeiske stormaktene er underveis for å erklære at de aldri vil anerkjenne Norge som en selvstendig stat, og at de om nødvendig vil hjelpe Sverige til å erobre Norge.

Klokken elleve om formiddagen er alle utsendingene til riksforsamlingen samlet i møtesalen. Omgitt av sine adjutanter og statens høyeste embetsmenn toger prins Christian Frederik inn blant de folkevalgte.

I en kort tale erklærer han at han mottar tronen som en gave fra folket, og han sverger å styre i samsvar med konstitusjonen og landets lover.

Etter at protokollen for riksforsamlingens forhandlinger er opplest og undertegnet, danner representantene broderkjede og roper "Enige og troe, indtil Dovre falder!" De skilles deretter tilsynelatende som venner.

- Gud give den samme aktelse og respekt også hadde preget riksforsamlingens forhandlinger, skriver presten Nikolai Wergeland, en av unionspartiets ledere, i sin dagbok i brevs form.

I en betenkning til kong Christian Frederik advarer jernverkseier Jacob Aall mot følgene av en ubetenksom selvstendighetspolitikk. Selv i fredstid vil utgiftene til å opprettholde en selvstendig norsk stat være betydelige. En krig med Sverige vil påføre folket store lidelser. En krig med England vil føre til blokade og næringslivets sammenbrudd.

Kun med støtte fra de europeiske stormaktene kan forsøk på å hevde norsk selvstendighet forsvares, konkluderer Aall – men da som et middel til å gjenvinne forbindelsen med Danmark.

Etter å ha mottatt Norges krone holder kong Christian Frederik høytidelig inntog i Christiania – ett år etter at han ankom byen for første gang som dansk stattholder. Ved bygrensen møtes han av hovedstadens økonomiske og politiske elite. Fra Akershus festning tordner kongesalutten.

I Vor Frelsers kirke er det festgudstjeneste, og anført av biskopen roper hele menigheten “Held for Kongen!”.
Samme ettermiddag blir 50 fattige bespist i Christianias arbeidshus.

I et brev til kjøpmann P. Herlofsen beskriver distriktskirurg og utsending til riksforsamlingen på Eidsvoll, A. C. Møller, valget av Christian Frederik til norsk konge og kongens inntog i Christiania.

- Det er utrolig hvor denne mann er elsket, kommenterer Møller. Selv tjenestefolk, matroser og soldater har ofret det lille de måtte ha av sølv for konge og fedreland.

I sine erindringer kommenter statsråd Niels Aall Norges vanskelige utenrikspolitiske situasjon etter at de europeiske stormaktene har tvunget Danmark til å bryte all forbindelse med landet. For å bryte den engelske sjøblokaden blir det besluttet å sende to av den nylig oppløste riksforsamlingens medlemmer til England.

Målet er å overbevise den engelske opinionen om at den norske reisningen mot Kielfreden er et uttrykk for det norske folks vilje, og ikke en dansk intrige.

I samsvar med den nylig vedtatte grunnloven blir regjeringsrådet omdøpt til statsråd. Rådets sammensetning og kompetanse forblir imidlertid uforandret. Statsrådene bestyrer hvert sitt departement og har ansvar for rettsvesen; samferdsel og andre indre forvaltningssaker; kirke- og skolevesen; handel og finansielle forhold.

Utenrikspolitikk og forsvarsvesen er direkte underlagt landets nye konge, Christian Frederik.

På det første statsrådsmøtet blir det besluttet å opprette en norsk Høyesterett.

I sin dagbok betegner slottsprest Claus Pavels grev Wedel, kammerherre Løvenskiold og andre av unionspartiets ledere som langt farligere for fedrelandets frihet enn den svenske tronarvingen Carl Johan og hans soldater.

Pavels kommenterer også ryktene om at de europeiske stormaktene nå vil bruke makt for å fremtvinge norsk underkastelse under Sverige i samsvar med Kielfreden.

I et brev til generalmajor von Mejlænder påtaler Christian Frederik mangler ved Brevigs batterier, og gir ordre om at batteriene snarest må settes i kampdyktig stand. Ordren er en av mange som viser at Christian Frederik forbereder seg til en krig mot Sverige.

Mange nordmenn frykter at landet snart vil komme i krig, ikke bare med Sverige, men også med England og Russland. Et par dager tidligere har jernverkseier Jacob Aall advart mot forsøk på å hevde norsk selvstendighet mot de europeiske stormaktenes vilje.

I sin dagbokhevder slottsprest Claus Pavels at unionspartiets leder, grev Wedel, drømmer om å gjøre seg til hersker i Norge. Så lenge den danske prinsen Christian Frederik styrer landet, vil denne drømmen aldri kunne bli virkelighet.

- Kun ønsket om egen makt kan – ifølge Pavels - forklare hvorfor greven i fem år med alle midler har søkt å frembringe en norsk-svensk union.

I en artikkel i det offisielle bladet "Budstikken" betegner redaktøren, professor Stoud Platou, den politiske utviklingen i årets seks første måneder som en revolusjon. Ved inngangen til 1814 var Norge en del av den dansk-norske helstaten og ble styrt av en eneveldig konge. Et halvt år senere er Norge et selvstendig konstitusjonelt monarki.

- Kommende slekter vil nok forundres over omveltningens ublodige karakter og samholdet i nasjonen, konkluderer professor Platou.

I sine erindringer kommenterer statsråd Niels Aall tiltakene for å styrke det norske grenseforsvaret med tanke på en kommende svensk invasjon. Den norske felttogsplanen, utarbeidet av generalmajor Sejersted, går ut på å bygge opp en forsvarslinje langs elven Glomma.

Planen er imidlertid omstridt, og mange høyere offiserer mener svenskene bør stanses ved selve grensen. Glommalinjen blir senere sentral i forsvaret av Norge.

• Dagbok fra juni 1814