Juni 1814

I sin dagbok kommenterer Christian Frederik ryktene om at de europeiske stormaktene skal ha truet Danmark med krig for å få landet til å bryte all forbindelse med de opprørske nordmennene. Uten tilførsel av korn fra Danmark skal nordmennene tvinges til å godta en union med Sverige. Christian Frederik mistenker svenskene for å ville gjøre ham arveløs, slik at den danske tronen skal tilfalle den svenske arveprinsen Carl Johans sønn, prins Oscar. Håpet er imidlertid at England vil støtte forsøket på å hevde norsk selvstendighet, og at Preussen og Østerrike da vil bryte med Carl Johan.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels den danske statsminister Frederik Moltkes fall etter at nordmannen Gyldenpalm 14. april var blitt arrestert i Strömstad med hemmelige brev i kofferten. I brevene hadde Moltke og andre danske øvrighetspersoner forsikret om sin støtte til Christian Frederik og nordmennenes opprør mot Kielfreden. Spesielt kompromitterende var et brev fra Moltke der han forsikrer om at den danske korneksporten til Norge vil bli opprettholdt. Claus Pavels kommenterer også et rykte om en trefning mellom norske og svenske kanonbåter.

I “Christiania Intelligentssedler” hadde en innsender 20. mai krevet at alle svensksinnede måtte få nese og ører skåret av. Eller som det het i forslaget: “Hvis det er muligt, at en Normand, af Stand og Indflydelse, er saa nederdrægtig, at han ei alene selv ønsker, men endog vover at forføre den uvidende Almue til, at ønske og yttre sig Sverrig hengivne, burde han da ikke Ører og Næse afskjæres, og han saaledes overføres til den Svenske Grændse, hvor han kunde nyde Belønning for sit usle og feige Slavesind?

Sorenskriver og eidsvollsmann Christian Magnus Falsen utgir en pamflett med tittelen “Et Par Ord til mine Landsmænd”. Temaet for pamfletten er ønskeligheten av en union mellom Norge og Sverige. Forfatteren er selv ikke i tvil om svaret. Svenskekongens mål er ikke en broderlig forening mellom det norske og svenske folk, men å underkue nordmennene. - Dersom svenskene ønsker en forening basert på aktelse for begge folks frihet, kan de kvitte seg med sin kronprins Carl Johan og gjøre Norges konge Christian Frederik til svensk tronarving, poengterer Falsen retorisk.

Etter å ha ankommet Christiania blir den engelske utsending John Philip Morier mottatt av Christian Frederiks førsteminister F. G. Haxthausen. Morier sier seg villig til å la seg innkvartere hos ministeren, men fremhever at dette ikke betyr noen anerkjennelse av den norske regjering. Som svar på et direkte spørsmål fra Haxthausen erklærer den engelske diplomaten seg villig til å snakke med Christian Frederik. Men han understreker at samtalen vil måtte være av uformell karakter, og ikke innebærer at hans regjering anerkjenner prinsen som norsk konge. Samtidig ryktes det imidlertid at den engelske diplomaten skal ha uttrykt et ønske om at den svenske tronarvingen Carl Johan måtte bli landsforvist til Bornholm.

I en samtale med den engelske diplomaten John Philip Morier understreker Christian Frederik at en samlet nasjon står bak den norske reisningen mot Kielfreden. Han ber samtidig om engelsk megling slik at en krig mellom Norge og Sverige kan unngås, en krig som kun fremmer Russlands interesser. - Kunne det ikke være mulig å få til en norsk-svensk føderasjon garantert av stormaktene? spør Christian Frederik mot slutten av samtalen.

I sine erindringer kommenterer statsråd Niels Aall samtalen mellom Christian Frederik og den engelske diplomaten John Philip Morier. Engelskmannens tilbud om å frakte Christian Frederiks utsendinger, Wilhelm Christie og Aall selv, til sitt hjemlands regjering på et engelsk krigsskip, ble av befolkningen tolket som støtte til Christian Frederiks selvstendighetspolitikk. Dette var imidlertid å gripe etter et halmstrå. I samtalen med Christian Frederik hadde Morier utvetydig sagt at England ikke ville anerkjenne Norge som en selvstendig stat.

I en note til den engelske utsendingen John Philip Morier erklærer Christian Frederik at han ønsker engelsk megling for å unngå en krig med Sverige. Dersom svenskene under meglingen viser seg å være villige til å godta Norges frie forfatning, vil han sammenkalle et ekstraordinært storting og la de folkevalgte avgjøre spørsmålet om en union med Sverige. Som motytelse krever han våpenhvile med Sverige og opphevelse av den engelske sjøblokaden så lenge forhandlingene varer.

Den engelske utsending John Philip Morier avviser Christian Frederiks ønske om engelsk megling for å unngå en krig med Sverige. Forhandlinger er kun mulig dersom nordmennene anerkjenner svensk overhøyhet i samsvar med Kielfredens bestemmelser. Kravet om anerkjennelse av svensk overhøyhet forlanger den engelske utsendingen innrykket i alle norske aviser. I sitt svar prøver Christian Frederik å vinne tid ved å love å sammenkalle et ekstraordinært storting.

Opstanden er Du, Norge, af din Grav, Almagten vælted’ Stenen fra Dit Hjerte, Og Aand og Kraft Dit døde Legem gav, Og underfuldt sit Viisdoms Raad Dig Lærte. Forgjæves List og Vold sig om Dig leired’, Du Lænken brød og reiste Dig og seired’. Linjene er hentet fra diktet "Det gjenvakte Norge i 1814", skrevet av prest og eidsvollsmann Frederik Schmidt og offentliggjort i bladet "Tiden". Samme dag utgår det imidlertid ordre om allmenn mobilisering. Skulle frihetsdrømmen drukne i krigens redlser?

Sorenskriver og eidsvollsmann Christian Magnus Falsens pamflett “Et Par Ord til mine Landsmænd” diskuteres heftig. Temaet for pamfletten er ønskeligheten av en union mellom Norge og Sverige. Forfatteren er selv ikke i tvil om svaret. Svenskekongens mål er ikke en broderlig forening mellom det norske og svenske folk, men å underkue nordmennene.

For å møte trusselen om en svensk invasjon gir Christian Frederik ordre om å forsterke bemanningen av de norske grensefestningene. Samme dag mottar han en melding om at mange mennesker i Lom og Lesja har omkommet under et tredagers uvær.

Ved et kongelig reskript befaler Christian Frederik at det skal utarbeides manntall over alle stemmeberettigede innen utgangen av juli. Reskriptet må sees i lys av Christian Frederiks løfte til den engelske utsendingen John Philip Morier om å innkalle et ekstraordinært storting og la de folkevalgte avgjøre spørsmålet om en union med Sverige.

I sin dagbok skriver slottsprest Claus Pavels at det er som om en hemmelig stemme advarer ham mot å drømme om et fritt Norge med Christian Frederik som konge. Den danske prinsens selvstendighetspolitikk er farlig og vil kunne føre til krig med de europeiske stormaktene. Og viser ikke Christian Frederik selv klart despotiske tegn? Pavels dagboksinnførsel er et uttrykk for den usikkerhet og fremtidsfrykt mange nordmenn på dette tidspunkt opplever. De europeiske stormaktene støtter de svenske kravene på Norge, og tilsynelatende er en storkrig ikke til å unngå.

I et brev til Christian Frederik referer hans utsending i London, Carsten Anker, fra en samtale med baron Hardenberg, sønn av den preussiske kansler. Ifølge Ankers gjengivelse av Hardenbergs synspunkter ønsker ikke Preussen og Østerrike lenger å støtte de svenske kravene på Norge. Tsar Aleksander I av Russland ønsker en svensk-norsk union, men ikke med Napoleons tidligere marskalk Carl Johan som unionskonge. England ønsker en løsning av det norske spørsmål som begrenser Russlands innflytelse. Ankers håp er at uenighet mellom stormaktene skal gjøre det mulig for Norge å overleve som en selvstendig stat.

I en ordre til oberstløytnant Hans Henrich Rode befaler Christian Frederik at Søndenfjelske skiløperbataljon skal tildeles 9000 skarpe skudd, og at bataljonens slitte geværer skal skiftes ut med nye. Denne ordren er en av mange som vitner om Christian Frederiks ønske om å styrke det norske forsvaret med tanke på en forestående svensk invasjon.

Sammen med sine høyeste offiserer gjennomgår Christian Frederik den norske felttogsplanen for en kommende krig med Sverige. Planen går ut på å trekke de norske troppene tilbake fra selve grensen og etablere en forsvarslinje langs Glomma. Samme ettermiddag inspiserer Norges unge konge befestningsarbeidene langs den planlagte Glommalinjen og lar seg hylle av Drøbaks innbyggere.

I en kort note til den engelske utsending John Philip Morier beklager Christian Frederik at hans utsendinger til England, statsråd Niels Aall, sorenskriverWilhelm Christie og kjøpmann Peder Rosenkilde, ikke var blitt tatt med på et engelsk skip, slik Morier hadde lovet. Han beklager også at han ved en feiltakelse var kommet i skade for å åpne et brev adressert til Morier.

I sin dagbok skriver Christian Frederik at han har mottatt ubehagelige meldinger fra sin utsending i England, Carsten Anker. Ifølge Anker skal ledende engelske politikere ha uttalt at de betrakter det norske opprøret mot Kielfreden som en dansk intrige, og at England derfor – i samsvar med inngåtte avtaler – vil støtte de svenske kravene på Norge.

For å øke landets forsvarsevne mot den ventede svenske invasjonen gir Christian Frederik ordre om at alle våpendyktige menn skal organiseres i en folkevæpning. Folkevæpningen skal etter planen brukes til å avlaste ordinære avdelinger og til å falle en inntrengende fiende i ryggen. I sine instrukser understreker Christian Frederik at bare offiserer som den lokale allmuen har tillit til, skal settes til å kommandere de nye hjelpetroppene.

I sin dagbok skriver Christian Frederik at han har mottatt nye, oppløftende rapporter fra sin utsending i England . Anker melder at han har bearbeidet den offentlige mening i landet, og at sympatien for Norges sak er stigende. Engelske politikere skal til og med ha lovet å forsvare Norges interesser såfremt nordmennene kunne godta en føderasjon med Sverige. De nye, oppløftende rapportene fra Carsten Anker står i sterk kontrast til de nedslående meldingene fra øyriket som Christian Frederik hadde mottatt bare to dager tidligere.

Norges unge konge, Christian Frederik, bruker dagen til å skrive diverse instrukser til sin utsending i London, Carsten Anker. Christian Frederik er glad for at Ankers opphold i gjeldsfengsel tilsynelatende ikke har virket negativt inn på hans diplomatiske virksomhet.

Sorenskriver og eidsvollsmann Christian Magnus Falsens pamflett “Et Par Ord til mine Landsmænd” diskuteres heftig. Temaet for pamfletten er ønskeligheten av en union mellom Norge og Sverige. Forfatteren er selv ikke i tvil om svaret. Svenskekongens mål er ikke en broderlig forening mellom det norske og svenske folk, men å underkue nordmennene.

Som øverstkommanderende for de norske styrkene gir Christian Frederik ordre om å utlevere 300 geværer med 30 skarpe skudd pr gevær til kystvernet i Tønsbergområdet. Fire dager tidligere hadde han gitt ordre om å organisere en folkevæpning av alle våpenføre norske menn. Tiltakene vitner om Christian Frederiks ønske om å styrke det norske forsvaret med tanke på en forestående svensk invasjon.

De fire stormaktsutsendingene til den norske opprørskongen Christian Frederik ankommer Venersborg. Der har øverstkommanderende for de svenske troppene ved norskegrensen, von Essen, sitt hovedkvarter. Med seg har de et åpent brev fra kong Fredrik VI av Danmark til Christian Frederik der kongen oppfordrer den unge prinsen – som også er dansk tronarving – til å overgi de norske grensefestningene til svenske kommissærer og vende hjem til Danmark. Essen forsikrer om at han rår over en hær på 65 000 mann og er klar til å rykke inn i Norge om ikke de fire stormaktene Russland, Preussen, Østerrike og England i fellesskap klarer å presse Christian Frederik til å oppgi sin norske eventyrpolitikk.

I et brev til den danske regjering krever den svenske tronfølgeren Carl Johan at russiske tropper må få fri gjennommarsj gjennom Jylland for å kunne støtte Sverige i en kommende krig med Christian Frederiks opprørsregime i Norge. Kravet vitner om at Carl Johan mistenker den danske regjering for i hemmelighet å støtte den danske arveprinsens opprør mot Kielfreden. Denne mistanken er imidlertid ubegrunnet. Utsendinger fra de fire stormaktene Russland, Preussen, Østerrike og England er alt på vei til Christian Frederik. Med seg har de en oppfordring fra kong Fredrik VI av Danmark til Christian Frederik om å overgi sin makt i Norge til svenske myndigheter og vende hjem til Danmark. I Venersborg blir utsendingene mottatt av øverstkommanderende for de svenske troppene ved norskegrensen, von Essen.

I et brev til Christian Frederik skriver hans utsending i London, Carsten Anker, om sine samtaler med den preussiske diplomaten Hardenberg. Ifølge Hardenberg forgår det et diplomatisk spill om Norge der England ønsker en sterk svensk-norsk union som bolverk mot Russlands økende innflytelse i Nord-Europa.

I et brev til justitiarius i Høyesterett i København, nordmannen Christian Colbjørnsen, redegjør Christian Frederik for hvorfor han har stilt seg i spissen for opprøret mot Kielfreden. Han forsikrer om at det kun er ønsket om å bevare Norges frie forfatning, og ikke streben etter egen lykke som har fått ham til å la seg utrope til norsk konge. - Det norske folk har rett til selv å bestemme sin skjebne, understreker Christian Frederik. Derfor vil han innkalle et ekstraordinært storting og la folkets representanter avgjøre om Norge bør tiltre en union med Sverige.

Utsendinger fra de europeiske stormaktene Russland, Preussen, Østerrike og England ankommer Christiania. Deres oppgave er å overtale Norges unge opprørskonge Christian Frederik til å utlevere landet til svenske myndigheter i samsvar med Kielfredens bestemmelser og vende hjem til Danmark. Christian Frederik tilbyr seg å stille vogner til disposisjon for utsendingene og innbyr dem til middag. Utsendingene avslår imidlertid både vognene og middagen. For dem er den unge kongen en usurpator og eventyrer.