Dagbok fra juli 1814

Utsendingene fra de fire europeiske stormaktene Russland, Preussen, Østerrike og England tas imot av kong Christian Frederik i nærvær av et samlet norsk statsråd.

Den russiske general Orlow erklærer at nordmennene har valget mellom en union med Sverige og krig med et samlet Europa. Kun ved frivillig å godta svenskekongens overhøyhet kan de håpe på å bevare sin frie forfatning.

Da Christian Frederik appellerer til det norske folks rett til selv å bestemme sin skjebne, erklærer den østerrikske utsendingen general Steigentesch hånlig: “Folket? Hva har det å si mot herskernes vilje? Det ville være å sette verden på hode.”

I en samtale med den russiske diplomaten grev Orlow erklærer Christian Frederik at han for å bevare freden i Norden er villig til å godta et norsk-svensk statsforbund garantert av stormaktene. Forutsetningen er at Norge ikke blir besatt av svenske tropper, og at nordmennene får bevare sin frie forfatning.

Grev Orlow er tilknyttet stormaktsdelegasjonen som to dager i forveien har ankommet Christiania for å presse Norges unge konge til å oppgi sitt forsøk på å hevde norsk selvstendighet og vende hjem til Danmark.

I en samtale med den østerikske diplomaten Steigentesch og den engelske diplomaten Forster avslår Christian Frederik kravet om at svenske tropper må få besette de norske grensefestningene før forhandlinger om Norges fremtidige stilling kan innledes.

Etter den anspente samtalen med de to utsendingene bemerker Christian Frederik i sin dagbok at den engelske diplomaten Forster virket mindre vennligsinnet enn han hadde håpet. Til nå har Norges unge konge basert sitt opprør mot Kielfreden på at England er mindre interessert i å støtte de svenske kravene på Norge enn de andre stormaktene. Skal nå dette håpet briste?

I en samtale med den russiske diplomaten grev Orlow erklærer Christian Frederik at han ikke lenger vil motsette seg en norsk-svensk union, og han tilbyr seg å bli svensk visekonge i Norge. Han avviser imidlertid fremdeles å la de norske grensefestningene besette av svenske tropper.

Orlow på sin side lover å forsøke å overtale de andre stormaktsutsendingene til å frafalle kravet om at grensefestningene må utleveres før forhandlinger om Norges fremtidige stilling kan innledes.

Kjøpmennenes utnyttelse av den usikre kornforsyningen fra Danmark til å skru opp prisene vekker misnøye.

Ett av mange uttrykk for folks harme er følgende innlegg i “Christiania Intelligentssedler: “Hos De Herrer Eskild Larsen og Ole Moe sælges et lidet Partie Rug og Havre som disse Herrer i Forening have været saa heldige at bringe hjem fra Vestlandet: Rugen for 430 Rigsdaler og Havren for 200 Rigsdaler pr. Tønde. Uden Tvivl er man disse patriotiske Mænd Tak skyldig fordi de med saa megen Risico hjembringe Kornvare og sælge samme med saa liden Avance og til saa moderate Priser.”

Selv om forsyningssituasjonen i Norge er bedre i 1814 enn under de foregående krigs- og nødsårene da engelske krigsskip blokerte all tilførsel til landet, er frykten for en ny krig med Sverige og en gjenopptakelse av den engelske sjøblokaden sterk. Og krigsfrykten skrur opp prisen på korn og andre nødvendighetsartikler.

Under et ekstraordinært statsråd orienterer Christian Frederik om forhandlingene med de europeiske stormaktsutsendingene. Uten omsvøp erklærer han at stormaktsutsendingene hadde truet med krig om han ikke gav avkall på den norske kronen og vendte hjem til Danmark. Deretter meddeler han at han har tilbudt stormaktsutsendingene å abdisere og overlate avgjørelsen av landets fremtidige stilling til et ekstraordinært storting.

Statsrådene erklærer at de finner den unge kongens tilbud edelt og fornuftig. 

Deretter orienterer Christian Frederik statsrådet om stormaktsutsendingenes krav om utlevering av de norske grensefestningene til Sverige.

I et brev til sitt hjemlands utenriksminister lord Castlereagh redegjør den engelske diplomaten A. J. Foster for forhandlingene mellom stormaktsdelegasjonen og Norges unge konge Christian Frederik.

Forster kan meddele at Christian Frederik er villig til å abdisere og overlate avgjørelsen av landets fremtidige stilling til et ekstraordinært storting. Kun på ett punkt er Christian Frederik uvillig til å bøye seg for stormaktenes krav: Han vil ikke utlevere de norske grensefestningene til Sverige.

Den engelske diplomaten anser like fullt faren for en krig i Norden for å være over.

Om formiddagen har Christian Frederik et nytt møte med den russiske diplomaten grev Orlow. Orlow gjentar stormaktenes krav om at Norge må avstås til Sverige i samsvar med Kielfredens bestemmelser.

I praksis er imidlertid stormaktene villige til å godta våpenhvile og opphevelse av sjøblokaden av Norge mot at Christian Frederik lover å abdisere, innkaller et ekstraordinært storting og bruker sin innflytelse til å få nordmennene til å godta en union med Sverige.

Sorenskriver og eidsvollsmann Christian Magnus Falsens pamflett med tittelen “Et Par Ord til mine Landsmænd” diskuteres heftig. Temaet for pamfletten – et lite skrift på 20 sider som utkom i juni 1814 - er ønskeligheten av en union mellom Norge og Sverige. Forfatteren er selv ikke i tvil om svaret. Svenskekongens mål er ikke en broderlig forening mellom det norske og svenske folk, men å underkue nordmennene.

- Dersom svenskene ønsker en forening basert på aktelse for begge folks frihet, kan de kvitte seg med sin kronprins Carl Johan og gjøre Norges konge Christian Frederik til svensk tronarving, poengterer Falsen retorisk.

For tilhengerne av Christian Frederiks selvstendighetspolitikk er Falsens pamflett et modig forsvar av et lite folks frihet. For tilhengerne av en union med Sverige er pamfletten farlig demagog

I et brev til sitt hjemlands utenriksminister fyrst Metternich beskriver den østerrikske diplomaten general von Steigentesch sine opplevelser i Sverige.

Sammen med utsendinger fra Russland, Preussen og England har han reist gjennom Sør-Sverige på vei til Christiania for å overbevise den unge norske opprørskongen Christian Frederik om at fortsatt motstand mot Kielfreden er nyttesløs.

For å fremheve sin militære styrke hadde svenske myndigheter stilt opp soldater langs stormaktsdelegasjonens reiserute. Steigentesch lar seg imidlertid ikke imponere av de oppstilte soldatene. - De duger nok til flotte parader, men ikke til en geriljakrig blant norske fjell.

I sin dagbok kommenterer Christian Frederik et brev fra den engelske utenriksministeren lord Castlereagh til sin spesialutsending i Norge, J. P. Morier. I brevet gjentar Castlereagh den engelske regjerings holdning til “det norske spørsmål”: Så snart nordmennene godtar en union med Sverige, vil England gjøre sitt for å sikre det norske folks rettigheter og ukrenkelighet innenfor unionen.

- Jeg sendte brevet tilbake idet jeg uttrykte min smerte ved å se det norske folks tillit skuffet, skriver Christian Frederik i dagboken. Men han legger samtidig til at han ikke har gitt opp håpet om å vinne den engelske regjering for Norges sak.

Leserne av “Christiania Intelligentssedler” må nok ha undret seg over et retorisk leserinnlegg med overskriften “Spørgsmaal”. Innsenderen, som kaller seg “la Verité” (sannheten), raser – på et ubehjelpelig dansk - mot Christian Frederik og selvstendighetspolitikken. De rike kan nok svinge sine begre for selvstendigheten, men almuen må klare seg med barkebrød.

Det var snart en offentlig hemmelighet at innlegget var skrevet av general Werner Nicolai de Seue som var blitt tvunget til å søke avskjed etter sin innsats under krigen i 1808. Etter forgjeves å ha forsøkt å bli rehabilitert av Christian Frederik da den danske arveprinsen kom til Norge som stattholder i 1813, var han nå blitt en hissig unionsvenn.

I et personlig brev til kong Fredrik VI av Danmark redegjør kong Christian Frederik for sine forhandlinger med de europeiske stormaktsutsendingene. Han forsikrer om at han har gjort alt for å unngå en krig i Norden.

Han fremhever også at stomaktene ikke lenger mistenker Danmark for å stå bak det norske opprøret mot en union med Sverige.

I sine erindringer kommenterer statsråd Niels Aall de svenske påstandene om at nordmennene - etter at danskekongen ved Kielfreden hadde avstått Norge til Sverige - skylder svenskekongen uforbeholden troskap og lydighet.

Slike påstander ble av nordmennene oppfattet som despotisme. Hvilket krav på troskap kunne svenskekongen ha etter å ha ranet til seg Norge i en stormaktskrig ingen nordmann hadde ønsket?

I en note erklærer de europeiske stormaktsutsendingene at de ikke kan godta Christian Frederiks betingelser for å forhandle om en union mellom Norge og Sverige: respekt for Konstitusjonen av 17. mai og våpenhvile under forhandlingene.

Samtidig erklærer de imidlertid at de vil legge Christian Frederiks betingelser frem for kongen av Sverige og overlate til “Hans svenske majestets samvittighet” om han vil anta betingelsene.

For Christian Frederik er dette en halv seier.

I et brev til sitt hjemlands utenriksminister lord Castlereagh redegjør den engelske diplomaten A. J. Foster for resultatet av forhandlingene mellom stormaktsdelegasjonen og Norges unge konge Christian Frederik. Foster understreker at utsendingene offisielt hadde avvist Christian Frederiks krav om respekt for Konstitusjonen av 17. mai 1814 og våpenhvile som betingelse for å innlede unionsforhandlinger med Sverige.

Samtidig erklærer de imidlertid at de vil legge Christian Frederiks betingelser frem for kongen av Sverige og overlate til “Hans svenske majestets samvittighet” om han vil anta betingelsene. Tilsynelatende betrakter utsendingene resultatet av forhandlingene med Christian Frederik som vellykket og egnet til å fjerne krigsfaren i Norden.

Utsendingene fra de europeiske stormaktene tar én for én avskjed med Christian Frederik.

Offisielt betrakter de ham som en opprører. I løpet av de to uker lange forhandlingene med den unge norske kongen – som også er dansk arveprins – har de imidlertid blitt overbevist om at den norske oppstanden mot Kielfreden er en folkereisning og ikke en dansk intrige.

Avskjeden med utsendingene er preget av stundens alvor. Vil den svenske tronarvingen Carl Johan imøtekomme Christian Frederiks ønske om våpenhvile og forhandlinger – eller vil han gi sine soldater ordre om å marsjere inn i Norge?

I et brev til sitt hjemlands utenriksminister lord Castlereagh redegjør den engelske diplomaten A. J. Foster for sin avskjedsaudiens hos Kielfreden og vende hjem til sitt fødeland Danmark.

- Christian Frederik forsøkte like til det siste å vinne Englands støtte, skriver Foster, men jeg berøvet ham alle slike illusjoner.

I likhet med de øvrige utsendingene er han imidlertid overbevist om at forhandlingene med Christian Frederik har vært nyttige, og har bidratt til å redusere faren for en krig mellom Norge og Sverige.

Finnes det virkelig nordmenn som er så stakkarslige at de vil ofre fedrelandets frihet av frykt for en krig med Sverige, spør en anonym innsender i “Christiania Intelligentssedler”. Innlegget er et svar på general de Seues angrep på Christian Frederik og selvstendighetspolitikken i samme blad en uke tidligere.

Begge innleggene er eksempler på tidens offentlige ordskifte som ofte var preget av svulmende retorikk og krasse personangrep.

I et brev til Christian Frederik betegner den svenske tronarvingen Carl Johan den norske oppstanden mot Kielfreden som en dansk intrige og Christian Frederik selv som en eventyrer.

- Som dansk arveprins burde De ha adlydt kong Fredrik VIs befaling og vendt hjem til Danmark, understreker Carl Johan. Nå har De valget mellom umiddelbart å forlate det riket De har svindlet til Dem og krig!

Etter å ha fremført denne tiraden av beskyldninger og trusler, gjentar den svenske tronarvingen sine forsikringer om at han ikke har andre mål enn de skandinaviske folks fred og lykke.

Etter å ha ankommet London utstyrt med falske pass blir Christian Frederiks utsendinger til England, statsråd Niels Aall, sorenskriver Wilhelm Christie og kjøpmann Peder Rosenkilde, arrestert og utvist på befaling fra innenriksdepartementet.

Da hadde utsendingene – “tre norske forretningsmenn” – i over en uke lekt katt og mus med engelske politimyndigheter.

I et brev til sitt hjemlands utenriksminister lord Castlereagh skriver den engelske diplomaten A. J. Foster at det er viktig å sikre Norge indre selvstyre i en eventuell fremtidig union med Sverige for derved å forebygge gnisninger mellom de to landene. Nasjonale motsetninger vil gi Russland et påskudd til å blande seg inn i landenes indre anliggender og dermed forskyve maktbalansen i Nord-Europa.

Foster er tilknyttet en stormaktsdelegasjon og har sammen med utsendinger fra Russland, Preussen og Østerrike forsøkt å overbevise den unge norske opprørskongen Christian Frederik om at forsøk på å motsette seg en norsk-svensk union nyttesløs. Da han skriver brevet, befinner han seg i Uddevalla der stormaktsdelegasjonen skal ha et møte med den svenske tronarvingen Carl Johan.

I sine erindringer kommenterer jernverkseier Jacob Aall den politiske situasjonen i Norge etter at stormaktsdelegasjonen har forlatt landet. Forrådskamrene er tomme, i enkelte byer er det hungersopptøyer, og krigen med Sverige kan bryte ut når som helst.

Like fullt slutter befolkningen opp om Christian Frederik og selvstendighetspolitikken.

I et brev til sin utsending i England, Carsten Anker, redegjør Christian Frederik for forhandlingene med utsendingene fra de europeiske stormaktene. Kun ved å vinne Englands støtte kan nordmennene håpe på å unngå en ødeleggende krig med Sverige og samtidig bevare sin frihet.

- Kanskje kan Norge bli et selvstendig rike i forening med England, filosoferer Christian Frederik. Samtidig ber han Anker om å undersøke mulighetene for et ekteskap mellom seg selv og en engelsk prinsesse.

I et brev til Christian Frederik redegjør den unge norske konges utsending i London, Carsten Anker, for en samtale han har hatt med byråsjef Musgrave ved det engelske fremmedkontoret.

Ifølge Anker skal Musgrave ha forsikret om at utvisningen av Christian Frederiks forhandlingsdelegasjon, statsråd Niels Aall, sorenskriver Wilhelm Christie og kjøpmann Peder Rosenkilde, var en gest overfor de andre stormaktene og ikke et uttrykk for Englands syn på den norske oppstanden mot Kielfreden.

I et brev til sitt hjemlands utenriksminister, grev Nesselrode, redegjør den russiske diplomaten Michael Orlow for samtalen mellom utsendingene fra de europeiske stormaktene og den svenske tronarvingen Carl Johan i Uddevalla 22. juli 1814. Utsendingene har nettopp forlatt Christiania der de har forhandlet med den unge norske kongen Christian Frederik om betingelsene for en norsk tiltredelse til en union med Sverige.

Stormaktsutsendingenes innrømmelser under forhandlingene med Christian Frederik gjør imidlertid Carl Johan rasende. Den danske opprørsprinsen har valget mellom umiddelbart å frasi seg den norske tronen og utlevere grensefestningene til Sverige - og krig!

Etter å ha mottatt telegrafisk tillatelse fra Christian Frederik beslutter øverstkommanderende for den norske flåte, kommandørkaptein Thomas Fasting, å trekke den norske flåten tilbake fra Hvaler fremfor å ta opp kampen med den overlegne svenske orlogsflåten. Svenske styrker besetter deretter Hvaler.

Med besettelsen av Hvaler er i realiteten krigen brutt ut mellom Norge og Sverige. Og det er klart at stormaktsdelegasjonens forsøk på å finne en fredelig løsning på konflikten mellom de to landene har vært mislykket.

For siste gang møter Christian Frederik utsendingene fra de europeiske stormaktene. De meddeler ham de svenske kravene: at han umiddelbart frasier seg den norske tronen og utleverer de norske grensefestningene til svenske tropper.

- Jeg svarte dem at å godta slike betingelser ville gjøre meg til en forræder mot det norske folk, noterer Christian Frederik i sin dagbok.
Bruddet mellom Norge og Sverige er dermed et faktum, og krigen står for døren.

I et opprop til de norske soldatene erklærer Norges unge konge, Christian Frederik, at tiden for å våge liv og blod for fedrelandet har kommet. Ved å kreve utlevering av de norske grensefestningene, og ved å nekte å anerkjenne Konstitusjonen av 17. mai, har svenskene vist at de betrakter Norge som et lydrike. Krigen er derfor ikke til å unngå.

Samme dag som oppropet offentliggjøres, er store svenske troppestyrker på marsj mot den norske grensen.

Svenske styrker rykker inn i Norge. De norske forpostene trekker seg tilbake.

En mengde rykter er i omløp. Russland skal ha sendt en stor hær til Sverige for å understøtte erobringen av Norge. Vil de fryktede kosakkene – ville krigere fra de russiske steppene – oversvømme landet?

Den svenske innmarsjen i Norge fortsetter. De norske styrkene trekker seg tilbake.

- Maaskee vil Forsynet, at Overenskomst mellem begge Nationer endnu skal opnaaes og Krigens Ulykker afvendes, skriver kaptein og eidsvollsmann Ole Elias Holck i sin dagbok.

• Dagbok fra august 1814