Dagbok fra januar 1814

"Hvordan, mit Norge! Du det nye Aar begynder?
Mon det dit Vanheld – mon dit Held forkynder?
Det Aar, som svandt, saae mange Ædles Nød,
Der daglig vaanded’ sig og sukkede for Brød.
Af dine Sønner Tusind’ med vemodig Længsel
Hensmægte fjernt fra os i vældig Ulvens Fængsel,
Men Flere her maae føle Skjæbnens tunge Haand;
Ja bange "Tvivl formørker Menneskenes Aand".
Hvor kommer Redning fra, hvor lyser Haabets Stjerne?
Hvor aarle staaer den op? Vi følge den saa gjerne."

Disse linjene stammer fra et dikt av presten og bladmannen Niels Wulfsberg, offentliggjort i ukebladet ”Tiden”. Wulfsbergs dikt gir et fortettet uttrykk for den uro mange nordmenn følte ved inngangen til det nye året.

På dette tidspunkt var Danmark-Norge i krig med England og Sverige. På grunn av den engelske sjøblokaden var det svært vanskelig å importere korn, og befolkningen sultet. Trelastnæringen og andre eksportnæringer ble også hardt rammet av blokaden. Rykter svirret om at hele eller deler av Norge skulle avstås til Sverige.

• Napoleonskrigene

Da stattholder Christian Frederik på vei fra Christiania til Trondhjem besøkte markedet på Lillehammer, ble det sunget en patriotisk sang til prinsen, forfattet av prokurator Hans Sommerfelt. I sangen forsikres det om at folket vil forsvare prinsen og fedrelandet til tross for blokade og hunger ”saalænge Bække give Vand, og Bark og Mose findes kan.”

Prinsen lovet almuen at han ikke ville forlate Norge og appellerte til fedrelandsinn.

De mest forskjelligartede rykter om fred med de europeiske stormaktene er i omløp. I sin dagbok refererer slottsprest Claus Pavels fredsryktene og uttrykker et ønske om at det dansk-norske tvillingriket må gå seiersrikt ut av sin skjebnekamp.

Alle slags rykter er i omløp. Folk vet ikke om fred er sluttet, eller om det fremdeles er krig. Det hevdes at et stort slag skal ha funnet sted, og at Danmark er besatt av kosakker.

Frost gjør at fjorder og havner er tilfrosne, og forbindelsen med Danmark er derfor vanskelig. Både korn og nyheter uteblir.

Ved avslutningen av bankmøtet i Christiania ble det utrop et ”Leve kong Christian!”. Det dristige utropet druknet imidlertid i hyllesten av arveprins og stattholder Christian Frederik. I sin tale til forsamlingen av embetsmenn og næringsdrivende, som var kommet sammen for å grunnlegge en privat norsk låne- og diskontokasse, mante prinsen til troskap mot kongen og virke til gavn for fedrelandet.

Svenske, tyske og russiske styrker er iferd med å trenge nordover gjennom Slesvig. De danske styrkene på Jylland er innesluttet i Rendsborg. Hele halvøya ligger åpen for den allierte Nordarméen under kommando av Carl Johan. Fredrik VI og størsteparten av den danske arméen har trukket seg tilbake til Fyn. Finnes det noen redning for den dansk-norske helstaten?

Stilt overfor trusselen om at den allierte Nordarméen under Carl Johans kommando skal besette Jylland erklærer Fredrik VI seg villig til å avstå Norge mot at de allierte styrkene trekker seg tilbake.

Samtidig gir stattholder og arveprins Christian Frederik ordre om å styrke det norske grenseforsvaret.

Etter å ha erkjent at den håpløse militære situasjonen nødvendiggjør en avståelse av Norge, gir Fredrik VI ordre om å utarbeide instruksjoner for den danske diplomaten Edmund Bourke med tanke på fredsforhandlinger med Carl Johan.

Fra Norge har Fredrik VI mottatt meldinger om at Christian Frederik forbereder et opprør for å forhindre at landet skal bli avstått til Sverige. For kongen er det derfor viktig at avståelsen skjer på en måte som ikke gjør ham ansvarlig for et eventuelt forsøk på å hevde norsk selvstendighet. I instruksene til Bourke heter det derfor at avståelsen av Norge skal skje ved at Fredrik VI gir avkall på sine rettigheter som konge over landet.

I sine ”Opptegnelser fra året 1814” gjengir professor L. S. Platou de samtidige ryktene om at den planlagte norske Låne- og diskontokassen er en kjøpmannssvindel for å utplyndre bøndene.

Sent om natten den 10. januar ankommer den danske diplomaten Edmund Bourke det svenske hovedkvarteret i Kiel. Med seg har han en fullmakt fra Fredrik VI til å avstå Norge mot at de allierte styrkene under Carl Johans kommando forlater Danmark.

I Kiel blir han møtt av den svenske forhandleren, friherre Gustaf af Wetterstedt, som har utarbeidet et fullstendig forslag til fredstraktat.

I et brev til Fredrik VI skriver stattholder og arveprins Christian Frederik at han ønsker å opprette et norsk regjeringsråd.

Prinsens plan er å opprette fem departementer som skal ta seg av økonomiske forhold og rettspleie. Utenrikspolitikk, militærvesen, kirke og skole ønsker han å beholde under sin personlige kontroll.

I sin dagbok gir slottsprest Claus Pavels et bilde av stemningen i Christiania ved inngangen til 1814. Alle slags rykter er i omløp. Folk vet ikke om fred er sluttet, eller om landet fremdeles er i krig.

Byens lille elite er samlet til middag hos stattholder og arveprins Christian Frederik, men samtalen ved bordet er lavmelt, nærmest hviskende.

Etter fire dagers intense forhandlinger avstod i dag kong Fredrik VI av Danmark Norge til den svenske konge.

Den danske forhandler Edmund Bourke lyktes i å bevare de gamle norske skattlandene Grønnland, Færøyene og Island for den danske krone.

• Kielfreden

Etter ved Kielfreden å ha tvunget Danmark til å avstå Norge til Sverige sender Carl Johan takkebrev til sine allierte England, Preussen, Østerrike og Russland.

I sitt personlige brev til tsar Aleksander I fremstiller den svenske tronfølgeren Kielfreden som et resultat av Russlands innflytelse i europeisk politikk. Han understreker også at Kielfreden vil trygge freden i Norden.

Etter å ha mottatt meldingen om inngåelsen av Kielfreden i sitt militære hovedkvarter på Fyn, sender kong Fredrik VI øyeblikkelig brev til statsrådet i København der han redegjør for de grunner som tvang ham til å avstå Norge.

I brevet fremhever kongen at alt håp om å berge Norge var ute etter at den svenske tronfølgeren Carl Johan hadde avvist Østerrikes tilbud om å megle frem en fred i Norden. Norge måtte ofres for at ikke Danmark selv skulle gå under.

Stattholder Christian Frederik, som ennå ikke er underrettet om Kielfreden mellom Danmark-Norge og Sverige, befaler at ingen skip må seile til Danmark.

Samtidig pålegger han offiserene og fogdene i Norge å motta alle nyheter fra Danmark med ro og fasthet. Prinsens dagbok avslører imidlertid at det storpolitiske spillet fyller ham med usikkerhet.

Fire dager etter undertegnelsen av Kielfreden offentliggjør Fredrik VI et åpent brev der han kunngjør Norges avståelse til Sverige og løser landets innbyggere fra troskapseden mot den danske tronen.

Han skriver også en personlig redegjørelse til sine gamle undersåtter der han forklarer hvorfor han måtte avstå sitt gamle arverike.

Stattholder Christian Frederik utsteder ordre for et forestående felttog mot Sverige.

Samtidig melder svenske aviser at landets styrker har besatt Holstein som pant på at Danmark virkelig vil avstå Norge. - Sørgelige utsikter for Holstein, kommenterer Christian Frederik i sin dagbok.

I sin dagbok kommenterer stattholder Christian Frederik ryktene om at den svenske adelen skal være misfornøyd med landets nye tronarving Carl Johan.

Samtidig tolker han en melding om at alle engelske skip skal ha forlatt Sverige som et tegn på at England ikke lenger støtter de svenske kravene på Norge.

Kristiansands stiftamtmannskap meddeler i et oppslag i ”Christianssands Adresse-Kontoirs Efterretninger” at to postskip har brutt den engelske sjøblokaden og nådd frem til Jylland.

I et oppslag i ”Throndhjems Adresse-Kontoirs Efterretninger” meddeler general Georg Frederik von Krogh at han, etter å ha mottatt avskjed i nåde, nedlegger sitt embete som kommanderende general nordenfjells. I oppslaget priser generalen trøndernes mot, rettsinn og fedrelandskjærlighet.

Embetet som kommanderende general nordenfjells ble overtatt av generalløytnant von Schmettow

Nyheten om at Fredrik VI ved Kielfreden hadde avstått Norge til Sverige ble mottatt med bitterhet av danskene.

Folk lastet kongen for ikke å ha våget et større slag med de allierte troppene under Carl Johans kommando. I sine erindringer skriver oberst Jacob Tode Ræder at selv guttunger forstod at den unnvikende danske krigføringen ikke kunne drive fienden ut av landet.

Ti dager etter inngåelsen av Kielfreden mottar stattholder Christian Frederik et brev fra Fredrik VI der kongen meddeler at Norge er avstått til Sverige og befaler ham å utlevere grensefestningene og vende hjem til Danmark.

Christian Frederiks dagbok avslører imidlertid at han ikke har til hensikt å etterkomme kongens befaling. For å sikre fortsatt korntilførsel fra Danmark og for å styrke sitt grep om befolkningen beslutter han seg for ikke å offentliggjøre fredsvilkårene.

• Norsk opprør

Under påskudd av ikke å kjenne de fullstendige fredsvilkårene hemmeligholder stattholder Christian Frederik nyheten om at Fredrik VI ved Kielfreden hadde avstått Norge til Sverige.

Samtidig befaler han kommandantene på grensefestningene å avvise ethvert svensk forsøk på innmarsj i landet. I et brev til Fredrik VI anklager arveprins Christian Frederik Fredrik VI for å ha avstått en del av sin slektsarv.

Det glade budskap om at Danmark-Norge hadde sluttet fred med Sverige og de allierte stormaktene ble med disse ordene forkynt i et ekstranummer av bladet ”Tiden”. Etter pålegg fra stattholder Christian Frederik var bestemmelsen i Kielfreden om at Norge skulle avstås til Sverige ikke nevnt.

Informerte kretser i landet visste imidlertid allerede at kong Fredrik VI hadde avstått Norge uten kamp, og reagerte med uvilje på fredsbudskapets form.

Under henvisning til den alminnelige pengemangel utsteder stattholder Christian Frederik en forordning om å trykke tre millioner riksbankdaler i form av særskilte bevis.

Disse første norske papirpengene var stemplet med den norske løve og ble på folkemunne kalt ”prinsesedler”. I alt kom det til å bli utstedt prinsesedler til en samlet sum av 1 800 000 riksbankdaler. Papirpengene hjalp den nye norske statskassen over den første nød, men de bidro samtidig til å øke pengeforvirringen og redusere pengeverdien.

En av hovedårsakene til de finansielle vanskelighetene – som nødspengene søkte å avhjelpe - var kong Fredrik VIs kategoriske avvisning av opprettelsen av en egen norsk bank.

Da en kongetro nordmann i anledning Fredrik VIs fødselsdag ville tolke kongens navnetrekk F VI R som ”Fredericus vir” (Fredrik den mandige), bemerket bladmannen Wulfsberg at ”Fui rex” (Jeg har vært konge) ville ha vært mer treffende.

På vei fra Christiania til Trondhjem utferdiger stattholder Christian Frederik på Eidsvoll en armébefaling til samtlige regimenter og korps om å styrke grenseforsvaret mot en mulig svensk innmarsj i landet.

Etter innbydelse fra stattholder Christian Frederik kommer stiftamtmann Thygeson, biskop Bech, oberst Sejersted og kjøpmann Carsten Tank sammen til rådsmøte på Eidsvoll verk. På rådsmøtet deltar også eieren av Eidsvoll verk, Carsten Anker.

For sine rådgivere legger Christian Frederik frem utkastet til en proklamasjon om at han ikke vil gi avkall på sin arverett til Norges krone, men erklære seg for landets lovlige konge. Prinsens venner gir sin tilslutning til proklamasjonen.

Hevdelsen av norsk selvstendighet er dermed knyttet til at kong Fredrik VI ikke kan fraskrive arveprins Christian Frederik en del av hans slektsarv, og ikke til anerkjennelse av det norske folk rett til selv å bestemme sin skjebne, det s.k. folkesuverenitetsprinsippet.

I et brev til godseier Peder Anker tar jernverkseier Jacob Aall avstand fra stattholder Christian Frederiks planer om å hevde norsk selvstendighet.

Jacob Aall understreker at motstand mot forening med Sverige vil føre til krig mot alle Europas stormakter, fortsatt engelsk blokade og næringslivets sammenbrudd. Det er derfor nødvendig å innlede unionsforhandlinger. Brevet uttrykker håp om at en union med Sverige vil gi Norge en fri forfatning og utpeker grev Wedel til å føre eventuelle forhandlinger.

• Dagbok fra februar 1814