Februar 1814

Nyheten om at Norge er avstått til Sverige har blitt alment kjent. Folk er usikre. Vil Norge bli en svensk provins? Er det mulig å motsette seg en forening med Sverige? Kan landet få en fri forfatning? Vil arveprins og stattholder Christian Frederik stille seg i spissen for en reisning mot svenskene? Fra grensen meldes det at en svensk hær er i anmarsj. - Gud vende Alting til det Bedste! For Nutiden er Alt skjult bag Fremtidens dunkle Teppe, skriver professor L. S. Platou i sine opptegnelser fra 1814.

I et brev til stattholder og arveprins Christian Frederik råder Carsten Anker prinsen til å utnytte Carl Johans fravær til å utrope seg til Norges konge. Ifølge Anker er det tegn som tyder på at en krig mot Norge vil være upopulær i Sverige. Han oppfordrer derfor Christian Frederik til å sende anti-krigspropaganda til Sverige med tilfangetatte svenske soldater og desertører. Dristig handling er påkrevet for å frelse fedrelandet, understreker Carsten Anker.

Maskert som et kjærlighetsbrev publiserer ”Christiania Intelligenssedler” et krast personangrep på stiftamtmann Niels Emanuel de Thygeson. Thygesons støtte til stattholder Christian Frederik karakteriseres som egennytte og opportunisme, og forsøket på å hevde norsk selvstendighet betegnes som komedie.

Ved sin ankomst til Trondhjem ble stattholder Christian Frederik hyldet av almue og øvrighet. I en tale i Stiftsgården fremla prinsen sitt politiske program: Kun et selvstendig Norge kan nyte fredens velsignelser. Fred kan ikke kjøpes ved underkastelse under fremmed åk. Ved å samle seg om prinsen kan nasjonen bevare sin frihet.

Stattholder og arveprins Christian Frederik er til gudstjeneste i domkirken i Trondhjem. Ryktet vil ha det til at han vil la seg utrope til konge. Det skjer ikke. Men almuen legger merke til at biskop Bugge ikke tar med kong Fredrik VI i kirkebønnen.

I sine opptegnelser fra 1814 kommenterer professor L. S. Platou ryktene knyttet til arveprins Christian Frederiks reiser omkring i landet og møter med almuen. Han bemerker også at landet ikke i manns minne har opplevd en så hard vinter som vinteren 1814.

I et opprop til det norske folk erklærer kong Carl XIII at svenske tropper, som en følge av Kielfreden, vil besette Norge. Han oppfordrer befolkningen til å motta de svenske soldatene som befriere og lover å sammenkalle en grunnlovgivende forsamling. Oppropet fremhever også at bare fred i Norden kan trygge korntilførselen til Norge. Stattholder Christian Frederik lot 23.02.1814 oppropet offentliggjøre i bladet ”Tiden” som et ”historisk Actstykke” - med en påpakning av forfatterens mangelfulle kyndighet i det danske språk.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels samtidige beskyldninger om at Christian Frederik, ved å utstede nye papirpenger, vil ruinere nasjonen. Han tar også for seg ryktene om at Christian Frederik har til hensikt å utrope seg til enevoldshersker og angrepene på prinsens lettsindige livsførsel. At Christian Frederik er en vellysting, kan dessverre ikke benektes, konstaterer Pavels, men han er like fullt en regent med fremragende lederegenskaper.

I sine erindringer fra 1814 kommenterer brukseier Niels Aall Christian Frederiks politiske manøver etter å ha mottatt nyheten om Kielfreden. Prinsen er fast bestemt på å hevde Norges selvstendighet og motsette seg at landet utleveres til Sverige. Samtidig erkjenner han at en eller annen form for folkelig tilslutning til planen om å utrope seg til regent er nødvendig for å gi det nye styret legitimitet utad og innad. Han innbyr derfor rikets mest ansette menn til et møte på Eidsvoll for å drøfte statens fremtid. Møtet har senere blitt kalt "stormannsmøtet".

Slik lød første linje av et patriotisk dikt som ”Christiania Intelligenssedler” lot offentliggjøre tre dager etter Carl XIIIs opprop til det norske folk. I samme nummer av bladet averterte ”Thor Bjørn” sitt gods ”Norholm” til salgs – med den tilføyelse at godset alt hadde en forvalter som bøndene gjerne ville beholde, ”dersom man ellers kunde blive enige om Vilkaarene”. Salgsannonsen, signert under pseudonym, var dermed både en tilslutning til stattholder Christian Frederiks hevdelse av norsk selvstendighet og en advarsel til prinsen mot å holde på eneveldet.

På vei fra Trondhjem til Christiania blir stattholder Christian Frederik på Åmot oppsøkt av en gruppe bønder som ber ham si om det er sluttet fred med England. Christian Frederik svarer at han vil underrette dem så snart freden er sikker. I sin dagbok kommenterer prinsen opptrinnet som et betenkelig resultat av de lavere klassers interesse for politikk – bøndene taper sitt enfold og sine jevne tanker og opphører dermed å være bønder. Samme dag skriver han til den svenske feltmarskalk grev Essen at han ikke kan utlevere grensefestningene før han har mottatt en proklamasjon fra Fredrik VI til det norske folk om landets avståelse til Sverige.

På sine reiser omkring i landet mønstrer stattholder Christian Frederik alltid de lokale garnisonene. Han vet at han trenger kampvillige soldater om det kommer til krig med Sverige. På Løten inspiserer han for første gang en skiløperavdeling. I sin dagbok kommenterer prinsen at de norske soldatene er dyktige, men mangelfullt utstyrt. De mangler skikkelige uniformer, og geværene er ofte dårlige. Christian Frederik tar seg også tid til å lytte til allmuens klager.

Etter å ha mottatt Fredrik VIs åpne brev til nordmennene der han forklarer hvorfor han måtte avstå Norge til Sverige, forfatter stattholder og arveprins Christian Frederik i samråd med Carsten Anker, biskop Bech og stiftamtmann Thygeson en mengde proklamasjoner der han erklærer at han vil styre Norge i henhold til kongeloven og suverenitetsakten inntil han i samråd med folkets valgte representanter kan gi landet en ny forfatning. Christian Frederik – som ikke lenger kan påberope seg formelle grunner til ikke å avvise en svensk innmarsj i Norge – har med dette heist opprørsfanen. Prinsens politikk på dette tidspunkt er å forene det gamle enevoldsprinsippet med de nye idéene om folkesuverenitet.

Alle slags rykter er i omløp. Fredrik VI skal ha blitt tvunget til å avstå Norge til Sverige, men ingen kjenner innholdet i de avtalene som skal være inngått. Det påstås at stattholder og arveprins Christian Frederik ikke vil utlevere Norge til svenskene, men i stedet påberope seg sin arverett til riket. Er hans plan å bevare eneveldet, eller vil han utrope seg til en konstitusjonell monark? Mens ryktene svirrer, trekkes troppene sammen ved grensen.

Med ordene ”Ingen har nu mer rett til den norske krone enn jeg eller enhver annen nordmann!” avviste professor Georg Sverdrup stattholder og arveprins Christian Frederiks forsøk på å hevde sin arverett til den norske trone. Ordene falt under det s.k. notabelmøtet på Eidsvoll der landets fremste menn var samlet for å drøfte Norges stilling etter at landet ved Kielfreden var blitt avstått til Sverige. Christian Frederik lot seg overtale til å gi avkall på arveretten. Det ble bestemt at prinsen skulle erklære seg som regent og midlertidig overta styret av landet. Samtidig ble det bestemt å la folket få uttale seg om hevdelsen av norsk selvstendighet og velge en grunnlovgivende forsamling.

Før oppløsningen av notabelmøtet leste Christian Frederik opp utkast til kunngjøringer til folket, biskopene og hæren. Alle de tilstedeværende brast i gråt; prinsen selv midt under opplesningen. Alle var begeistret for den unge prins. Samme dag skrev Christian Frederik til biskop Bugge i Trondhjem og ba ham lage utkast til en ny grunnlov. Han begynte også å planlegge en norsk riksbank. Om ettermiddagen besøkte han nærmeste militæravdeling. ”Mere end en Krone har jeg vundet,” skrev prinsen i sin dagbok, ”jeg har for bestandig vundet enhver Normands Hjerte.”

På vei til Christiania møter Christian Frederik i Askim flere høyere offiserer. Også her agiterer han for å hevde Norges selvstendighet. Offiserene slutter begeistret opp om prinsens program. – Gamle Stabell [(senere eidsvollmann)] trykket meg i hånden med tårer i øynene, bemerker Christian Frederik i sin dagbok. Samtidig noterer han seg at mange av de norske soldatene mangler kapper.

Etter å ha ankommet Christiania undertegner stattholder Christian Frederik et åpent brev til det norske folk der han erklærer seg som Norges regent og innkaller en grunnlovgivende forsamling til å tre sammen på Eidsvoll 10. april. I en rekke brev til biskopene og til sjø- og landmilitære myndigheter bekjentgjør han valgreglene til den grunnlovgivende forsamling og fastsetter teksten til en ”folkeed” der folket forplikter seg til å støtte selvstendighetspolitikken. Christian Frederik utsteder også en kunngjøring om det norske folks fredelige forhold til andre nasjoner og kaperfartens opphevelse.

I alle Stockholms kirker blir det sunget lovsanger til Gud som takk for ervervelsen av Norge. Samtidig har en nagende uro oppstått blant landets politiske elite om at stattholder og arveprins Christian Frederik akter å motsette seg at Norge innlemmes i Sverige. Øverstkommanderende for de svenske styrkene ved norskegrensen, von Essen, beslutter derfor å sende forhandlere til Christiania for å overtale Christian Frederik til å oppgi sitt opprørsforsøk. De svenske utsendingene har instruks om å gjøre det klart for nordmennene at et opprør mot bestemmelsen i Kielfreden vil føre til krig med de europeiske stormaktene, fortsatt engelsk blokade og statsbankerott.

I brev til tsaren av Russland, keiseren av Østerrike og kongen av Preussen bedyrer Christian Frederik at den norske reisningen mot Kielfreden ikke er en dansk intrige, men et uttrykk for folkets uvilje mot å underkaste seg Sverige. Samtidig forsøker han å tre i hemmelig forbindelse med Napoleon. Christian Frederiks problem er at andre land ikke anerkjenner hans opprørsregime, og at han derfor – i fravær av et diplomatisk apparat - må bruke personlige bekjente til å overbringe sine budskap.

Foran Christianias ledende menn lot Christian Frederik fredstraktaten mellom Danmark og Sverige (Kielfreden)og Fredrik VIs åpne brev til det norske folk lese opp. Prinsen erklærte at Fredrik VI hadde befalt ham å overlevere grensefestningene til svenske tropper. Folkets avvisning av underkastelse under Sverige hadde imidlertid fått ham til å stille seg i spissen for hevdelse av Norges selvstendighet. Rørt til tårer gav forsamlingen sin tilslutning til selvstendighetspolitikken. Deretter lot prinsen sitt åpne brev til det norske folk og brevene til biskopene og amtmennene om folkeed og valg av en grunnlovgivende forsamling lese opp.

Da Kielfreden ble inngått, befant grev Herman Wedel Jarlsberg seg i Danmark. Greven, som er en varm tilhenger av en norsk-svensk forening, frykter renkespill fra Christian Frederiks side for å bevare Norge for den danske kronen. Han beslutter seg derfor for å vende hjem til Norge så snart som mulig. I Venersborg møter han øverstkommanderende for de svenske styrkene ved norskegrensen, von Essen. Av von Essen blir Wedel informert om Christian Frederiks tiltak for å hevde norsk selvstendighet. Wedel legger ikke skjul på at han betrakter Christian Frederiks tiltak som uansvarlige og farlige. Det er en forbitret greve som noen dager senere drar videre til Christiania.

I Prinsepaléet i Christiania utspant det seg et dramatisk møte mellom de svenske utsendingene, grev Axel Rosen og oberst Skjöldebrand, og regent Christian Frederik. Utsendingene hadde med seg et brev fra von Essen, øverstkommanderende for de svenske styrkene ved norskegrensen, og en proklamasjon fra kong Carl XIII. Prinsen avslo å motta proklamasjonen fra svenskekongen, og lot sitt åpne brev til det norske folk, der han erklærer seg som regent, lese opp. Utsendingene erklærte at prinsens fremferd var ulovlig og traktatstridig og bad om øyeblikkelig å få vende tilbake.

Fra klokken ti om morgenen ringte klokkene i alle Christianias kirker uten stans en hel time, og byens borgere samlet seg i kirkene for å avlegge folkeeden. I Vor Frelsers kirke var innpå 4000 samlet. Biskop Bech leste opp Fredrik VIs åpne brev om avståelsen av Norge til Sverige og kunngjørelsen fra Christian Frederik om hevdelsen av norsk selvstendighet. Deretter sverget prins Christian Frederik og folket å våge liv og blod for det elskede fedreland.

Etter å ha utropt seg selv til regent for et selvstendig Norge, tilbyr Christian Frederik grev Carl von Schmettow, kommanderende general nordenfjells, posten som utenriksminister. Greven avslår tilbudet, men tilbyr seg å føre prinsens korrespondanse med fremmede lands myndigheter. I samsvar med Christian Frederiks instruksjoner sender Schmettow et brev til øverstkommanderende for de svenske styrkene ved norskegrensen, von Essen, for å prøve å få til en fredelig løsning på konflikten knyttet til forsøket på å hevde norsk selvstendighet. Schmettows brev innleder en lengre noteveksling mellom Christian Frederiks opprørsregime og svenske myndigheter.

Regent Christian Frederik utsteder en kunngjøring om at det norske flagg heretter skal være et hvitt kors mot en rød bakgrunn med den norsk løven i gull i det øverste hjørnet nærmest flaggstangen. Da Christian Frederik valgte det danske flagg med det norske riksvåpen innfelt som Norges nye flagg, hadde han nok i tankene at han en gang skulle forene Danmark og Norge. Men Christian Frederiks flaggvalg har også blitt forklart med at det var så lite flaggduk i landet at det var nødvendig å bruke de gamle danske flaggene med en påsydd norsk løve. Flagget av 1814 var Norges handelsflagg inntil 1821 da vårt nåværende flagg ble vedtatt.

Christian Frederik vet at fred med England er en betingelse for at forsøket på å hevde norsk selvstendighet skal kunne lykkes. Han sender derfor sin venn Carsten Anker til London for å få den engelske regjering til å anerkjenne sitt nye regime. Samme dag overværer han et møte blant Christianias kjøpmenn for å samle inn penger til korn, og han organiserer byttehandel av korn mot fisk.