Desember 1814

- Foreningen mellem Sverige og Norge var fuldbyrdet, men dens Begyndelse var ingen lys Periode i Norges Historie, ligesom det ikke kan siges at Nordmændenes Hjærte i Almindelighed hængte ved den nye Statsforfatning, skriver jernverkseier Jacob Aall i sine erindringer.

Etter napoleonskrigenes slutt gikk de europeiske landene inn i en langvarig lavkonjunkturperiode som også rammet norsk skipsfart og eksport. Av mange ble den norsk-svenske unionen gitt skylden for de økonomiske problemene.

- I Folkets Hjerte raadede ingen almindelig Utilfredshed med den forrige politiske Tilstand, skriver jernverkseier Jacob Aall i sine erindringer som kommentar til nordmennenes syn på den lange foreningstiden med Danmark.

De norske bøndene hadde alltid betraktet den eneveldige kongen i København som en kjærlig far, og hadde liten forståelse for borgerskapets og embetsmennenes klager over dansk vanstyre. Lenge etter inngåelsen av den norsk-svenske unionen i 1814 ble derfor danskestyret av brede befolkningsgrupper betraktet som en lykkelig tid.

I et manifest offentliggjort i “Bergenske Adresse” oppfordrer biskop Johan Nordal Brun nordmennene til troskap mot kong Carl XIII og unionen med Sverige.

Biskopen hadde tidligere vært en av selvstendighetspartiets varmeste tilhengere og en venn av opprørskongen Christian Frederik. Trolig kan betoningen av respekt for de verdslige makthavere i protestantisk teologi forklare biskop Bruns oppfordring til troskap mot unionen og unionskongen.

I sin dagbok skriver slottsprest Claus Pavels at han har begynt å planlegge sin nyttårspreken. I prekenen vil han oppfordre menigheten til takknemlighet mot Gud for at det igjen er fred i Norden.

Pavels er ikke den eneste geistlige som har forsonet seg med nederlaget etter forsøket på å hevde norsk selvstendighet, og takker Gud for fredens velsignelser. To dager tidligere har biskop Johan Nordal Brun offentlig oppfordret nordmennene til troskap mot kong Carl XIII og unionen med Sverige. Biskopen hadde inntil da opptrådt som en av selvstendighetspartiets varmeste tilhengere.

I sine erindringer kommenterer jernverkseier Jacob Aall Norges vanskelige økonomiske stilling i den første tiden etter inngåelsen av den norsk-svenske unionen høsten 1814. Skipsfarten og eksporten av trelast var blitt hardt rammet av den engelske sjøblokaden, dyrtid rådde i landet, og pengevesenet var i oppløsning.

Å gjenerobre gamle markeder var vanskelig. Før utbruddet av revolusjons- og napoleonskrigene hadde England vært den viktigste importør av norsk trelast. Men nå hadde landet innført toll på utenlandsk trelast for å begunstige trelastinnførsel fra sine kolonier.
Samtidig ble skipsfarten rammet av det økonomiske tilbakeslaget de fleste europeiske land opplevde etter overgangen fra krig til fred.

Den danske sendemann i Stockholm, kammerherre Krabbe, overleverer den svenske utenriksminister grev Engeström en note med krav om at Sverige må avstå Pommern til Danmark i samsvar med Kielfreden.

Ved Kielfreden av 14. januar 1814 hadde kongen av Danmark avstått Norge til kongen av Sverige. Til gjengjeld var Danmark blitt lovet svensk Pommern i Nord-Tyskland. Engeström avviser kravet. Sverige hadde – etter at nordmennene hadde gjort opprør mot å bli svenske - selv måttet erobre Norge. Kieltraktaten var derfor ikke noe annet enn et stykke papir.

Stortingets deputasjon til den nyvalgte unionskongen Carl XIII drar gjennom Sverige.

På veien til Stockholm mottas deputasjonen av landshøvdinger og borgermestre. Overalt er det fest. Bordene bugner, drikkevarene flyter, og lokale poeter gjør stor lykke med sine vers til ære for unionen og broderfolkene.

I et innlegg i “Kristiansands Adresse Kontoirs Efterretninger” oppfordrer en anonym skribent bøndene til å velge bønder til stortingsrepresentanter. Bøndene utgjør den største og viktigste klasse i landet og betaler mesteparten av skattene. Derfor bør bøndene velge sine egne – og ikke embetsmenn – til å vedta lover og fastsette skatter og offentlige utgifter.

Da innlegget utkommer, foregår valgene til det første ordinære storting. I mange deler av landet pågår en sterk agitasjon for å få valgt bønder på stortinget.

Stortingets deputasjon til den nyvalgte unionskongen Carl XIII ankommer Stockholm. Den opplyste Drottninggatan gjør et sterk inntrykk på nordmennene.

I et brev til sin utsending i London, Carsten Anker, ber prins Christian Frederik om at sonderingene med tanke på et mulig ekteskap med prinsesse Charlotte av England må opphøre. Etter at Christian Frederik 17. mai 1814 var blitt valgt til norsk konge, hadde han av politiske årsaker søkt å knytte seg til det engelske kongehus gjennom et ekteskap.

Etter nederlaget i krigen mot Sverige og Christian Frederiks tronfrasigelse er det imidlertid ikke lenger nødvendig å ta slike politiske hensyn. Prinsens hug står nå til hans kusine prinsesse Caroline av Augustenborg.

I brevet kommenterer Christian Frederik også den politiske situasjonen i Norge.

I sin dagbok beretter slottsprest Claus Pavels om den utbredte forakten for Norges "sommerkonge" Christian Frederik.

Etter å ha blitt feiret som fedrelandets redningsmann under frihetsrusen våren 1814, ble den danske prinsen nå av folkemeningen tillagt ansvaret for Norges nederlag i den korte krigen mot Sverige og den påfølgende norsk-svenske unionen.

Stortingets deputasjon til den nyvalgte unionskongen Carl XIII blir offisielt mottatt i Rikssalen på Stockholm slott. Salen er fylt av 1500 tilskuere. Det diplomatiske korps er samlet på en balkong. Pompøs musikk høres, dørene åpnes, og kongen skrider inn omgitt av sitt hoff og sin livvakt.

Nordmennenes ordfører sorenskriver Christie holder en kort tale der han fremhever at det norske folk i kongen venter seg en god fader som vil beskytte dets rettigheter. I sin svartale lover kong Carl XIII å styre Norge etter landets grunnlov.

- Foreningen mellem Sverige og Norge var fuldbyrdet, men dens Begyndelse var ingen lys Periode i Norges Historie, ligesom det ikke kan siges at Nordmændenes Hjærte i Almindelighed hængte ved den nye Statsforfatning, skriver jernverkseier Jacob Aall i sine erindringer.

Etter napoleonskrigenes slutt gikk de europeiske landene inn i en langvarig lavkonjunkturperiode som også rammet norsk skipsfart og eksport. Av mange ble den norsk-svenske unionen gitt skylden for de økonomiske problemene.

Om kvelden gir Stockholms borgerskap et ball i den store børssal for å feire unionen mellom Norge og Sverige. Hele kongefamilien er tilstede. Den norske deputasjonen av stortingsrepresentanter som har kommet til den svenske hovedstaden for å hylle den nyvalgte unionskongen Carl XIII, er hedersgjester.

I audiens hos kong Carl XIII anmoder den norske deputasjonen av stortingsrepresentanter om at kronprins Carl Johan må bli sendt til Norge som visekonge. Carl Johan – som sammen med statsministeren og hoffkansleren er til stede under audiensen - er rørt over anmodningen, men erklærer at han som en god sønn ikke vil vike fra sin far kongens side.

En egen visekonge er en viktig sak for nordmennene. 12. november 1814 hadde Stortinget enstemmig vedtatt en henstilling til den nyvalgte unionskongen Carl XIII om å utnevne Carl Johan til norsk visekonge.

Feiringen av foreningen mellom Norge og Sverige avsluttes med en illuminasjon av Stockholm. Den opplyste byen gjør et voldsomt inntrykk på deputasjonen av stortingsrepresentanter som har kommet til den svenske hovedstaden for å hylle den nyvalgte unionskongen Carl XIII.

- Denne Illumination kostede, sagde man, omtrent 200 000 Rigsdaler, bemerker biskop Neumann i sin ”Historiske Beretning”.

I sine memoarer kommenterer den svenske general A. F. Skjöldebrand den oppsikt og forargelse stortingspresident Wilhelm Christie vekker ved å opptre i rød dansk uniform i den svenske hovedstaden.

Christie har ankommet Stockholm i spissen for en deputasjon av stortingsrepresentanter for å hylle den nyvalgte unionskongen Carl XIII.

I sin dagbok roser slottsprest Claus Pavels den nyutnevnte stattholder von Essens kone som en huslig og dydig kvinne, og uttrykker et ønske om at hun må gjøre sedelighet til mote blant Christianias damer.

I diktet “Nordens Forening” priser den unge dikter Johan Storm Munch den nyvunne freden i Norden. I en verden preget av krigsredsler ser dikteren for seg Norden som en lykkelig, fredet plett.

I sin dagbok referer slottsprest Claus Pavels til en samtale med professor Georg Sverdrup.

Det forhold at utsendingene til det første ordinære storting velges seks måneder før stortinget skal tre sammen, tolker Sverdrup som svensk renkespill.

Samtidig som Pavels samtale med Sverdrup finner sted, pågår valgene av utsendinger til det første ordinære storting.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels en ny embetsed som har blitt innført etter inngåelsen av den norsk-svenske unionen 4. november 1814.

Ifølge den nye eden skal alle embetsmenn sverge troskap ikke bare til kong Carl XIII, men til hele den kongelige familie.

I sin dagbok karakteriserer slottsprest Claus Pavels prest og redaktør Niels Wulfsberg som “en af disse weichgeschaffnen Seelen, der annamme Ordet med Glæde, tro til en Tid, men desværre falde fra i Fristelsens Stund”.

Foranledningen til denne syrlige karakteristikken er Wulfsbergs avskjedspreken etter å ha blitt utnevnt til arkivar ved den norske statsrådsavdeling i Stockholm og norsklærer for prins Oscar.

Våren 1814 hadde Wulfsberg opptrådt som en av selvstendighetspartiets varmeste tilhengere. Høsten 1814 gikk han imidlertid over til å prise unionen med Sverige og den svenske tronarvingen Carl Johan. Av mange i samtiden ble han av den grunn oppfattet som en overløper.

- Stille for os, og stille, saavidt jeg erfarer, over den hele By henrinder denne Jul. Den Collettske Cirkel er paa Fladeby, og andetsteds hører man ikke om Baller eller andre Lystigheder, skriver slottsprest Claus Pavels tilfreds i sin dagbok som kommentar til årets julefeiring i Christiania.

Med gru filosoferer Pavels om hvordan julefeiringen kunne ha utartet til den rene orgie om den fornøyelsessyke prins Christian Frederik hadde lyktes i sitt forsøk på å hevde norsk selvstendighet.

I København ryktes det at det vil komme utsendinger fra Norge for å forhandle om fordelingen av den dansk-norske statsgjelden. Et annet rykte vil ha det til at Sverige har forlangt at Danmark skal avstå Grønland, Island og Færøyene til Norge.

Den svensk-norske sendemann i København, baron J. H. Tawast, karakteriserer i et brev til utenriksminister Engeström ryktene som oppspinn utbredt av oppviglere.

I årene etter oppløsningen av den dansk-norske helstaten kommer imidlertid striden om fordelingen av den dansk-norske statsgjelden og de norske kravene på de gamle skattlandene i Nord-Atlanteren til å forsure forholdet mellom Danmark og Norge.

I et brev til kronprins Carl Johan takker tsar Aleksander I av Russland for meldingen om at foreningen mellom Sverige og Norge er fullbyrdet. Samtidig fremhever han betydningen av sin egen innsats for oppnåelsen av det lykkelige resultat, og uttrykker et ønske om varig vennskap mellom Sverige og Russland.

For tsar Aleksander er det viktig å bevare et godt forhold til Carl Johan for å hindre oppkomsten av storsvenske planer om å tilbakeerobre Finland som var gått tapt etter nederlaget i krigen mot Russland i 1808-09.

- Det kaldtes et Aar, og bestod ligesom dets Forgjængere af 365 Dage, men Aarhundreder ere henrullede, og have været langt mindre mærkværdige end dette Aar, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok som kommentar til de eventyrlige begivenhetene han har vært vitne til i det året som nå var kommet til sin ende.

Ved inngangen til året var Norge en del av den dansk-norske helstaten og var styrt av en eneveldig konge. Ved Kielfreden i januar ble landet avstått til Sverige. Men nordmennene gjorde opprør og skaffet seg en fri forfatning og en egen konge. Deretter fulgte krig og en påtvungen union med Sverige. Men den frie forfatningen ble bevart.