August 1814

I et brev til kansler Hardenberg beskriver den preussiske diplomaten Friedrich von Martens den svenske tronarvingen Carl Johans hat til den norske opprørskongen Christian Frederik og glede over at den europeiske stormaktsdelegasjonens forsøk på å finne en fredelig løsning på konflikten mellom Norge og Sverige hadde vært mislykket. Endelig skulle våpnene få tale!

Martens bemerker imidlertid at Carl Johans hat til Christian Frederik ikke deles av hans offiserer.
- Samtidig som Martens beskriver møtet mellom Carl Johan og stormaktsdelegasjonen, er svenske tropper iferd med å besette Norge.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels de svenske troppenes innmarsj i Norge og ryktene om at en større trefning er nært forestående.

Skremte byborgere skal allerede ha forlatt Christiania, men Pavels setter sin lit til Gud og vil ikke rømme fra hovedstaden.

I statsrådsmøte i Moss lar Norges unge konge Christian Frederik protokollføre en erklæring om at utøvelsen av regjeringsmakten skal overtas av statsrådet om han selv blir tatt til fange under krigen mot Sverige. Dersom han faller i krigen, pålegger han statsrådet å styre riket inntil hans seks år gamle sønn Fredrik blir myndig.

Denne erklæringen har av ettertiden blitt oppfattet som Christian Frederiks politiske testamente.

I sin dagbok beretter kaptein og eidsvollsmann Ole Elias Holck om en mindre trefning mellom svenske fortropper og norske jegere ved Kjølen i Østfold. Etter å ha løsnet noen skudd trekker de norske styrkene seg tilbake.

Samme dag som denne lille trefningen finner sted, overgir oberstløytnant Nils Christian Frederik Hals Fredrikstad festning etter et kortvarig svensk bombardement.

I sine erindringer kommenterer jernverkseier Jacob Aall den defensive norske krigføringen under den korte krigen mot Sverige sommeren 1814. Etter å ha samlet nærmere 16 000 mann ved Rakkestad i Østfold ser det ut som om Norges unge konge Christian Frederik vil våge et hovedslag med de svenske styrkene. Nyheten om Fredrikstad festnings fall får imidlertid kongen til å gi ordre om tilbaketog.

Ordren om igjen å trekke seg tilbake skaper uro blant soldatene og utløser en skarp protest fra generaladjutant Sejersted: - Skal der ikke prøves Slag her, saa veed jeg ikke, hvad herefter skal kunne udrettes!

I en note til den engelske utsendingen John Philip Morier erklærer Christian Frederik at han ønsker engelsk megling for å unngå en krig med Sverige. Dersom svenskene under meglingen viser seg å være villige til å godta Norges frie forfatning, vil han sammenkalle et ekstraordinært storting og la de folkevalgte avgjøre spørsmålet om en union med Sverige.

Som motytelse krever han våpenhvile med Sverige og opphevelse av den engelske sjøblokaden så lenge forhandlingene varer.

To utsendinger fra den svenske tronarvingen Carl Johan - Kjøpmann Carsten Tank og prost Peter Hount - ankommer Christian Frederiks hovedkvarter i Spydeberg med et fredsforslag: Christian Frederik skal frasi seg tronen og forlate landet. Deretter skal det innledes forhandlinger om en norsk-svensk union. Mens forhandlingene pågår, skal det norske statsrådet styre riket. Dessuten signaliserer Carl Johan at han er villig til å akseptere Grunnloven av 17. mai.

Offiserene i hovedkvarteret råder Christian Frederik til å avvise fredsforslaget. Men den unge norske kongen er dypt mismodig etter de mange militære tilbakeslagene. Det blir besluttet å tilkalle statsrådene fra Christiania og presentere fredsforslaget for statsrådet. Dessuten blir prost Hount sendt til det svenske hovedkvarteret med beskjed om at Christian Frederik er villig til å forhandle.

I statsråd på Spydeberg prestegård presenterer Christian Frederik Carl Johans fredstilbud: Christian Frederik skal frasi seg tronen og forlate landet. Deretter skal det innledes forhandlinger om en norsk-svensk union. Mens forhandlingene pågår, skal det norske statsrådet styre riket.

Statsrådene råder kongen til å fortsette krigen. Men da general Sejersted og oberst Hegermann erklærer at den norske hæren ikke er sterk nok til å hindre svenskene i å rykke inn i landet, erklærer statsrådene at de ikke våger å råde kongen til å avvise fredstilbudet.

Christian Frederik skriver deretter til Carl Johan at han ønsker våpenhvile og er villig til å la svenske tropper besette østsiden av Glomma.

Da en løytnant som var blitt dødelig såret under kampene ved Langnes bro over Glomma, ble båret forbi Christian Frederik, ble den unge kongen sterkt grepet og utbrøt: - Min Gud, er jeg skyld i alt dette? Og da oberst Hegermann ville forfølge de svenske styrkene som var iferd med å trekke seg tilbake, nektet han enhver forfølgelse og gav ordre om at de norske styrkene skulle trekke seg tilbake.

Ordren om å trekke seg tilbake var trolig velfundert da svenskene var tre ganger så mannsterke som nordmennene. Men ordren bidro sterkt til å bryte ned stridsmoralen til de norske styrkene.

I sin dagbok fra 1814 beskriver slottsprest Claus Pavels o kampene ved Glomma, de ufullstendige nyhetene fra fronten og ankomsten av 212 svenske krigsfanger til Christiania.

I sin dagbok beskriver slottsprest Claus Pavels den mismodige stemningen de mange nederlagene i krigen mot Sverige fremkaller.

– Det var den mest nedslående samtale jeg har hørt, dobbelt ubehagelig fordi det ikke var kremmere og andre spissborgere som førte den, men noen av landets beste menn, noterer Pavels etter en sammenkomst hos professor Georg Sverdrup.

Krigen er brutt ut, Fredrikstad er falt, og vestsiden av Glomma er besatt av svenske tropper, skriver Christian Frederik i et brev til sin utsending i England, Carsten Anker.

- Den militære situasjonen er håpløs. Kun England kan redde oss, avslutter Norges unge konge det følelsesladede brevet.

Tidlig om morgenen gir general Arenfeldt og oberst Hegermann kong Christian Frederik en erklæring om den militære stilling. Begge offiserene er villige til å fortsette krigen mot Sverige, men de har ingen tro på et heldig utfall.

I statsråd samme dag erklærer Christian Frederik at han vil be svenskene om våpenhvile. Statsrådene protesterer, og kongen gir de norske styrkene ordre om å angripe. Men angrepsorderen blir umiddelbart trukket tilbake.

Både kongen, arméledelsen og statsrådet har i realiteten avfunnet seg med nederlaget.

Etter harde forhandlinger i grensebyen Moss lykkes de norske statsrådene Niels Aall og Jonas Collett og de svenske generalene Björnstjerna og Skjöldebrand å enes om en våpenhvile som gjør slutt på krigen mellom Norge og Sverige.

Den norske forhandlingsdelegasjonen ledes formelt av kong Christian Frederik, men han er nærmest handlingslammet og trygler de svenske utsendingene om at krigshandlingene må avbrytes mens forhandlingene pågår.

Våpenhvileavtalen – den s.k. Mossekonvensjonen – slår fast at Christian Frederik skal sammenkalle et ekstraordinært storting og nedlegge sin myndighet i folkets hender. Deretter skal Stortinget vedta de grunnlovsendringer som en forening med Sverige nødvendiggjør. Under våpenhvilen skal østsiden av Glomma holdes besatt av svenske tropper.

• Mossekonvensjonen

Våpenhvile er inngått, men vilkårene for våpenhvilen kjenner ingen, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok.

Usikkerheten er stor, og de villeste rykter er i omløp.

Vel øinede Vi Farer, som i en ulige Kamp truede at tilintetgjøre Eders og Vort Haab; men Vi kunde umueligen fatte, at Europas mægtigste Stater vilde forene sig for at undertrykke et ædelt og uskyldigt Folk, skriver kong Christian Frederik i en kunngjøring til det norske folk.

I kunngjøringen redegjør den unge kongen for de motivene som fikk ham til å stille seg i spissen for forsøket på å hevde norsk selvstendighet, de mislykkede forhandlingene med utsendingene fra de europeiske stormaktene, krigen mot Sverige og den ved Konvensjonen i Moss inngåtte våpenhvileavtalen.

I sin dagbok noterer slottsprest Claus Pavels at det etter nederlaget i krigen mot Sverige har blitt hengt opp nidskrifter der pøbelen oppfordres til å stene general Haxthausen som svensk forræder.

Jakten på syndebukker er alt i gang, og avisene er fulle av lidenskapelige krav om at svikerne må bli avslørt og straffet.

- Maaske have Anførernes Feighed og Ubestemthed kun for Øieblikket fremskyndet Katastrophen, og var den saaledes maaske et Redskab i Alstyrerens Haand til at redde mange Menneskers Liv, der ellers unyttigen vilde være bleven opoffret for en Ide, der aldrig skulde, aldrig kunde realiseres, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok fire dager etter nederlaget i den korte krigen mot Sverige.

Krigsnederlaget preger alle. Resignasjonen er tilsynelatende total. Enkelte fabler til og med om å lære sine barn et nytt morsmål, så de kan glemme sin norske herkomst!

På Bygdø kongsgård undertegner kong Christian Frederik et reskript til statsrådet om at han på grunn av sykdom ikke lenger er i stand til å regjere riket. Statsrådet pålegges derfor å overta styret og avgi alle ordre og resolusjoner med underskriften “efter allerhøieste Befaling.”

Reskriptet er i samsvar med den hemmelige artikkelen i Mossekonvensjonen av 14. august 1814 der Christian Frederik forpliktet seg til å overlate styret av Norge til statsrådet.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels opptøyene utenfor boligen til general Haxthausen som av folkemeningen er utpekt som forræder.

Jakten på syndebukker etter nederlaget i den korte krigen mot Sverige er alt i gang, og avisene er fulle av lidenskapelige krav om at svikerne må bli avslørt og straffet.

I sin dagbok referer slottsprest Claus Pavels de mange ryktene om at kong Christian Frederik etter nederlaget i krigen mot Sverige skal ha blitt sinnssyk.

– Hans legeme ryster, han mistror alle, tror svenskene vil bortføre ham og frykter for å bli stenet av almuen, kan Christian Frederiks nærmeste berette. Selv ser Pavels kun en redning for den unge kongen: døden.

I sin dagbok kommenterer slottsprest Claus Pavels planene om å gjøre opprør mot en union med Sverige og velge den svenske tronarvingen Carl Johan - av sine fiender omtalt som fyrsten av Pontecorvo - til norsk konge.

Planene vitner om forvirringen i Norge etter nederlaget i krigen mot Sverige og den inngrodde motviljen mot en forening med arvefienden i øst.

I sine erindringer kommenterer jernverkseier Jacob Aall de harde forhandlingene mellom det norske statsrådet og den svenske kommissæren generalmajor Björnstjerna. For de norske statsrådene er det viktig å markere at Norge, til tross for nederlaget i krigen mot Sverige og inngåelsen av Mossekonvensjonen, er en suveren stat.

To viktige punkter under forhandlingene er opphevelse av blokaden av norske havner og tilbaketrekning av de svenske okkupasjonstroppene fra norsk territorium.

I sin dagbok referer slottsprest Claus Pavels de utbredte forestillingene om at de norske offiserene – og ikke kong Christian Frederik selv - er skyld i nederlaget i krigen mot Sverige.

Utdraget fra Pavels dagbok er et eksempel på forvirringen i Norge etter krigsnederlaget og inngåelsen av Mossekonvensjonen.

- Den urolige Populace skal have yttret at om den tvinges til at forholde sig rolig, vil den reise sig naar den militaire Magt fjernes, skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok. 

Dagboksinnførselen er en kommentar til uroen i Christiania etter ankomsten av svenske offiserer. De svenske offiserene skal overvåke overholdelsen av våpenhvilen mellom Norge og Sverige etter inngåelsen av Mossekonvensjonen 14. august 1814.

- Nu indser jeg klart, at Frihedsdrøm i vor nærværende Forfatning er Sværmeri, og at vi ved planløs Modstand blot berede os tyngre Slavelænker end de, vi søge at undgaa, skriver slottsprest Claus Pavels som kommentar til de anonyme plakatene der de norske soldatene oppfordres til å fortsette kampen for fedrelandets selvstendighet.

Samme dag oppnevnes en overkrigskommisjon ”for at undersøge og oplyse de Uordner og Feil som ved Armeen udi sidste Felttog formeentlig have fundet Sted.” Oppnevnelsen av kommisjonen skjer etter at det er samlet inn underskrifter til støtte for kravet om granskning av den norske hærledelsen etter nederlaget i krigen mot Sverige.

- Nu har jeg levet 8 Dage for længe! O Gud! saa skulde jeg da ikke faa Lov til at dø som Nordmand! utbryter biskop Johan Nordal Brun i Bergen da han mottar melding om den inngåtte våpenhvilen mellom Norge og Sverige.

Skulle Norge nå bli en svensk provins?

Den svenske tronarvingen Carl Johan gir general Björnstjerna ordre om å erklære overfor de norske statsrådene at når de underskriver sine forordninger “efter allerhøieste Befaling”, er det ensbetydende med etter kongen av Sveriges befaling.

Denne tolkningen av den inngåtte våpenhvileavtalen mellom Norge og Sverige avvises av de norske statsrådene.

I et leserinnlegg i “Trondhjems Adresse” advarer en anonym innsender mot å oppløse den norske hæren før forhandlingene om en union med Sverige er avsluttet.

Forhandlingene om unionsvilkårene må skje mellom likeverdige parter – uten at svenskene skal kunne true med bruk av våpenmakt.

I et opprop til nordmennene erklærer kong Carl XIII at han vil respektere Grunnloven i en fremtidig union mellom Norge og Sverige.

I oppropet titulerer Carl XIII seg som konge av både Sverige og Norge – selv om nordmennene ennå ikke har anerkjent ham som konge.

- Den er forbi, den ulykkelige August Maaned. I Aarhundreder oprandt ikke en saadan Maaned for Norge. Hvo haabede ikke paa dens første Dag? Hvo haaber vel nu paa dens sidste? skriver slottsprest Claus Pavels i sin dagbok.

Pavels’ hjertesukk er et utrykk for den sorg og rådløshet mange nordmenn opplever etter nederlaget i den korte krigen mot Sverige. I Christiania har ankomsten til svenskekongens utsending generalmajor Björnstjerna forårsaket uro. Flere norske offiserer mistenkes for å være forrædere og skal stilles for en undersøkelseskommisjon.

Det ryktes at deler av Norge vil gjøre opprør mot en union med Sverige.

• Dagbok fra september 1814