April 1814

I et brev til Christian Frederik ber Fredrik VI prinsen om å oppgi sin motstand mot Kielfreden og vende hjem til Danmark. I brevet beskriver kongen de allierte stormaktenes trusler mot Danmark, som de mistenker for å støtte Christian Frederiks forsøk på å hevde norsk selvstendighet. Han viser også til den svenske sendemannen baron J. H. Tawasts krav om at prinsen må fratas arveretten til den danske trone.

I et brev til Fredrik VI avviser arveprins Christian Frederik kongens krav om at han må vende hjem til Danmark. Han har påtatt seg å forsvare Norges selvstendighet, og vil i det minste gi den kommende riksforsamlingen anledning til å utarbeide en fri forfatning. Dersom hele Europa forener seg mot Norge, kan en forening med Sverige bli nødvendig, men kun om nordmennene får beholde en fri forfatning. I brevet uttrykker Christian Frederik et håp om at de europeiske stormaktene vil vende seg mot Carl Johan, og at det vil bli mulig å bevare Norges trone for det danske kongehus.

Under sitt opphold i London blir Christian Frederiks utsending Carsten Anker kastet i gjeldsfengsel på grunn av gjeld han har pådratt seg som direktør for Asiatisk kompani. Trolig var det den svenske sendemannen i London, G. M. Rehausen, som bevirket at den gamle gjeldshistorien kom for dagen, slik at hans norske rival kunne uskadeliggjøres.

Ryktet om at Danmarks utenriksminister Niels Rosenkrantz ønsker å møte ham, får Christian Frederik til å skrive til utenriksministeren. I brevet advarer han mot et møte. Et møte mellom opprøreren Christian Frederik og Danmarks utenriksminister vil av omverdenen kunne tolkes som om Fredrik VI hemmelig støtter arveprins Christian Frederiks opprør mot Kielfreden. Påstander om hemmelig dansk støtte til Christian Frederiks forsøk på å hevde norsk selvstendighet var tidligere blitt fremsatt av den svenske regjering, men var blitt avvist i et brev fra utenriksminister Rosenkrantz til den svenske sendemannen baron J. H. Tawast av 17.03.1814.

I et brev til øverstkommanderende for de svenske styrkene ved norskegrensen, von Essen, uttrykker den svenske sendemannen i København, baron J. H. Tawast, glede over en melding om at Russland ikke vil ratifisere fredsavtalen med Danmark før Norge er forent med Sverige, og at England vil bryte all forbindelse med de norske opprørerne. Tawast er også glad for meldingen om at svenske kaprere vil gjenoppta jakten på danske og norske handelsskip i Skagerrak. I virkeligheten hadde den svenske sendemannen liten grunn til å være tilfreds. De europeiske stormaktene var på dette tidspunkt lite lystne på å yte aktiv støtte til de svenske kravene overfor Norge. Det optimistiske brevet var derfor kanskje et uttrykk for en tiltagende frustrasjon?

I sin dagbok gjør Christian Frederik seg endel tanker om årsmøtet i Selskabet for Norges Vel. Selskapets visepresident biskop Bech holdt en svulmende patriotisk tale. Etter prinsens mening var talen ”op og ned ad Vægge”. Biskopen burde ha nøyet seg med å si at selskapet var fattig og hadde fått utrettet lite. I dagboken kommenterer Christian Frederik også manøvrene til grev Herman Wedel Jarlsberg og ”Vestpartiet” av unionstilhengere.

Etter å ha hørt skriftetalen til slottsprest Claus Pavels gikk Christian Frederik til alters i Akershus slottskirke. Pavels hadde basert skriftetalen på teksten om kvinnene som påskemorgen kom til Jesu grav og fant gravstenen veltet og graven tom, og formante prinsen til å søke tilflukt hos Gud i sin tunge kamp for å hevde Norges selvstendighet.

Fra alle kanter av landet kommer det inn meldinger om hvordan alle lag av folket med begeistring reagerer på Christian Frederiks opprør mot Kielfreden. I Bergen har Christian Frederik en glødende tilhenhenger i biskop Johan Nordal Brun, og befolkningen slutter massivt opp om selvstendighetspolitikken.

Etter en anstrengende kjerretur når prost og utsending til riksforsamlingen Frederik Scmidt i kveldingen Eidsvoll verk. På verket blir han tildelt innkvartering på en avsidesliggende gård som han først kommer fram til etter ytterligere to timers kjerretur. En allerede oppbrakt prost blir rasende da han oppdager at han har blitt inkvartert på et sted andre utsendinger har erklært som ubebolelig, og der han må ligge anføttes med en annen utsending.

Klokken 11 om formiddagen møttes alle utsendingene til felles kirkegang i Eidsvoll kirke. Sognepresten holdt en preken som vakte mishag hos flere av utsendingene fordi den smigret prins Christian Frederik og kongemakten. Etter prekenen ble utsendingenes fullmakter godkjent. Samme morgen hadde imidlertid kammerherre Severin Løvenskiold nektet å avlegge den s.k. “folkeeden” [ Se Folkeeden ] til støtte for prinsens selvstendighetspolitikk.

Klokken 11 om formiddagen ankommer regent Christian Frederik, fulgt av sitt regjeringsråd, [ Se Regjeringsrådet ] den store salen i Eidsvoll verks hovedbygning der utsendingene til riksforsamlingen allerede har tatt sete på tarvelige trebenker. Etter en kort tale der Christian Frederik maner til samhold og fedrelandssinn, foregår valg av riksforsamlingens president, visepresident og sekretær. Kammerherre Peder Anker blir president, visepresident etatsråd Andreas Rogert og sekretær sorenskriver Wilhelm Friman Koren Christie.

I anledning fremleggelsen av en takkeadresse til regent Christian Frederik grep presten Nicolai Wergeland ordet for å forsvare folkesuvereniteten og riksforsamlingens myndighet. Etter at foreningen med Danmark og dermed også eneveldet hadde opphørt,var Norge ifølge Wergeland en fri nasjon med rett til selv å bestemme sin regjeringsform. Opprettelsen av regentskapet på notabelmøtet på Eidsvoll var derfor ugyldig uten godkjennelse av folkets valgte representanter. Representantene burde derfor ikke bare takke regenten, men også be ham om å fortsette å regjere inntil landets endelige styreform kunne fastsettes av riksforsamlingen. Wergelands synspunkter ble hardt imøtegått av professor Georg Sverdrup. Ifølge Sverdrup var det folkets ed til selvstendigheten – den s.k. “folkeeden” – som hadde gjort regentskapet lovlig. “Folkeeden” begrenset også de folkevalgte representantenes myndighet. De kunne ikke – uavhengig av hva de selv betraktet som best for landet - stemme for en forening med Sverige.

I sin dagbok forteller prost Frederik Schmidt om en nattlig aksjon fra unionspartiets side før valget av konstitusjonskomité. Ved å tilstikke bonderepresentantene stemmesedler håpet partiet å oppnå flertall i komitéen. En motaksjon fra selvstendighetspartiet samme natt førte imidlertid til at aksjonen mislyktes, og kun et fåtall tilhengere av unionspartiet ble innvalgt i komitéen. Schmidt beskriver også hvordan Christian Frederik ved å invitere utsendingenene til sitt taffel etter et rotasjonssystem, søkte å øke sin popularitet.

En ung nordmann, tidligere legasjonssekretær i Stockholm, ble arrestert i Strömstad for å ha smuglet hemmelige papirer fra Danmark til Sverige. Den unge mannen hadde vært uforsiktig nok til å skryte av at han nok skulle vite å få hemmelige brev gjennom Sverige. Mannens tjenestevillighet kom den svenske sendemannen i København, baron Tawast, for øre, og han underrettet straks sitt hjemlands militære myndigheter om den hemmelige kureren. Den påfølgende arrestasjonen av den norske budbringeren førte til skandale i Danmark og rykter om husarrester i den kongelige familie.

I sin dagbok beretter slottsprest Claus Pavels om nye trusler fra øverstkommanderende for de svenske troppene ved norskegrensen, von Essen, for å få nordmennene til å oppgi motstanden mot en union med Sverige. Han merker seg at også Danmark trues med straffetiltak for ikke å ha brutt med Norge. Vi ville være utakknemlige om vi i tidens fylde motsatte oss en ny forening med Danmark, konkluderer slottspresten – men da må eneveldet oppheves.

Da konstitusjonskomitéen fremla sine 11 grunnsetninger for det videre forfatningsarbeidet, oppstod det straks en heftig strid mellom unionspartiet og selvstendighetspartiet. Selvstendighetspartiet ville ha fastslått at Norge skulle være et selvstendig og arvelig kongedømme. Tilhengerne av unionspartiet motsatte seg å utrope regent Christian Frederik til konge. Ved ikke å gi regenten kongetittel ønsket de å holde døren åpen for en fremtidig forening med Sverige. Selvstendighetspartiet vant avstemningen med 78 mot 33 stemmer. Skarp strid vakte også forslaget om å innføre verneplikt “uden Hensyn til Stand, Fødsel eller Formue”. Tidligere hadde bare bøndene vært pålagt å tjenestegjøre som soldater, og representantene fra overklassen betegnet forslaget om almen verneplikt som et angrep på den personlige frihet.

I sin dagbok i brevs form fremstiller presten Nikolai Wergeland unionspartiets motstand mot at regent Christian Frederik skal utropes til konge som engstelse for at landet ikke har råd til å underholde et kongehus. At det bak motstanden mot å krone Christian Frederik også skjuler seg et ønske om å muliggjøre en union med Sverige, nevner ikke brevskriveren. I brevet kommenterer Wergeland også selvstendighetspartiets motstand mot opprettelsen av en utenrikskomité. For Christian Frederik og selvstendighetspartiets ledere er det viktig å skjule at alle de europeiske stormaktene støtter Sveriges krav på Norge.

Ved åpningen av dagens forhandlinger grep selvstendighetspartiets leder Christian Magnus Falsen ordet og foreslo at riksforsamlingen skulle oppløses straks grunnloven var vedtatt og kongen valgt. Ble forslaget vedtatt, ville riksforsamlingen ikke ha noen mulighet til å overprøve regent Christian Frederiks utenrikspolitiske beslutninger. Motstand mot selvstendighetspolitikken ville da være nytteløs. De lamslåtte unionstilhengerne måtte nøye seg med å kreve behandlingen av forslaget utsatt til neste dag i henhold til reglementet.

Da Christian Magnus Falsens forslag om at riksforsamlingen skulle oppløses så snart Grunnloven var vedtatt og Kongen valgt, ble tatt opp til behandling, grep kammerherre Løvenskiold ordet. Han avviste forslaget og poengterte at det ville være uansvarlig å erklære Norge som et selvstendig kongedømme uten å kjenne den utenrikspolitiske situasjonen. Etter innlegg fra Nicolai Wergeland og grev Wedel i samme retning så det ut til at unionspartiet skulle vinne avstemningen. Da reiste representanten Jonas Rein seg og holdt en følelsesladet tale der han avviste at hevdelsen av landets selvstendighet skulle være avhengig av den utenrikspolitiske situasjonen.

Da Konstitusjonskomitéen gikk i gang med å utarbeide en norsk grunnlov, ble det forfatningsutkastet som lektor Gunder Adler og sorenskriver Christian Magnus Falsen hadde utarbeidet på forhånd, lagt til grunn for arbeidet. Det adler-falsenske grunnlovsutkastet var basert på prinsippet om folkesuverenitet, og det var dette prinsippet som kom til å prege hele grunnlovsarbeidet og den endelige grunnloven.

I en fortrolig samtale med en av unionspartiets ledere, jernverkseier Jacob Aall, erklærer regent Christian Frederik at han ikke lenger har tro på at England vil støtte forsøk på å hevde norsk selvstendighet, men at han likevel vil motsette seg en forening med Sverige. Han legger til at folkemeningen vil stemple enhver svenskvennlighet som forræderi. Aall repliserer at folket er utpint av krig og blokade, og at en forening med Sverige derfor må vurderes som en siste utvei for å frelse fedrelandet. I sine erindringer kommenterer han at Christian Frederiks hemmelige drøm nok var at den svenske tronarvingen Carl Johan skulle bli styrtet, og at en svensk palassrevolusjon ville muliggjøre en forening av de tre skandinaviske rikene med ham selv som konge.

I sine erindringer fra 1814 kommenterer jernverkseier Jacob Aall ryktene om at grev Wedel og andre av unionspartiets ledere skulle ha forsøkt å bestikke bonderepresentantene for å bli innvalgt i Konstitusjonskomitéen. Aall betegner ryktene som skammelige og oppdiktede løgner. Det var tvert imot regent Christian Frederik og hans tilhengere som spionerte på representanter som opponerte mot selvstendighetspartiet.

Prost Fredrik Schmidt, en av riksforsamlingens mest demokratiske ledere, gjorde stor lykke hos prins Christian Frederik og prinsens tilhengere med den patriotiske sangen “End Norge paa sin Klippefod”. Sangen var ikke bare en hyldest til selvstendighetssaken, men like mye et krast angrep på unionspartiet.

I sin dagbok i brevs form tar presten Nikolai Wergeland avstand fra påstandene om at unionspartiet egentlig er et svenskeparti som ønsker en forening med Sverige til enhver pris. Ifølge Wergeland er unionspartiets tilhengere minst like gode nordmenn som kraftpatriotene i selvstendighetspartiet. En union med Sverige er nødvendig for å unngå krig og for å sikre en fri forfatning med indre selvstyre. Den største trusselen mot norsk selvstendighet er ifølge Wergeland den danske arveprinsen Christian Frederik. Ved å utrope seg til regent og stille seg i spissen for et forsøk på å hevde norsk selvstendighet, ønsker prinsen å muliggjøre en ny dansk-norsk union og gjeninnføre eneveldet.

I et brev skrevet i kode til sin utsending i England, Carsten Anker, forteller regent Christian Frederik at Danmark har gjenopptatt korneksporten til Norge til tross for at landet p.g.a. svensk press har utstedt et formelt forbud mot handel med Norge. Han omtaler også riksforsamlingens arbeid og grev Wedels forsøk på “at indflette hvad svensk han kunde” i Grunnloven.

I sine erindringer kommenterer jernverkseier Jacob Aall partidannelsene i riksforsamlingen. Den første grupperingen består ifølge Aall av folk som kun er opptatt av å smigre prins Christian Frederik og å arbeide for en sterk kongemakt. Den andre grupperingen består av innbitte motstandere av en union med Sverige. Disse to grupperingene støttes av en stor gruppe viljesvake og uforstandige representanter. Det fjerde parti består av menn som anser en union med Sverige som nødvendig fordi Norge er for svakt til å kunne bestå som en selvstendig stat. Om dette parti – som Aall selv tilhører – spres de skammeligste rykter – de mottar angivelig sine instrukser fra Sverige og skal til og med stå Christian Frederik etter livet.

I et brev til Christian Frederik meddeler prinsens utsending i London, Carsten Anker, at de allierte stormaktene etter seieren over Napoleon ikke lenger støtter Carl Johan. Preussen og Østerrike har ingen interesse av støtte den svenske tronarvingen. For tsar Aleksander I av Russland var den tidligere franske marskalken bare et nyttig redskap under kampen om herredømmet i Europa. I England øker sympatien for Norges sak fra dag til dag. Anker slutter derfor sitt brev med en innstendig appell til prinsen om å holde ut i den nærmeste tids prøvelser.

I sine “Opptegnelser fra 1814” kommenterer professor L. S. Platou fraværet av sikre opplysninger både om den utenrikspolitiske situasjonen og om riksforsamlingens arbeid. Napoleon skal være slått og muligens ha begått selvmord, engelske krigsskip skal ha begynt å oppbringe svenske kaprere, riksforsamlingens forhandlinger skal være preget av skarpe motsetninger. Ryktene svirrer. - Den som bare kunne lese en fersk københavn-avis, konkluderer Platou med et hjertesukk.

Den svenske sendemann i London, G. M. Rehausen, kan med skadefryd meddele at prins Christian Frederiks utsending til England, Carsten Anker, etter å ha tilbrakt tre uker i gjeldsfengsel nå skal utvises fra landet. I virkeligheten hadde Carsten Anker bare tilbrakt tre dager i gjeldsfengslet, og han ble heller ikke utvist fra øyriket. Hans stilling var likevel svært vanskelig.

Med disse ordene kommenterer slottsprest Claus Pavels i sin dagbok Nikolai Wergelands tale på riksforsamlingen til forsvar for folkesuvereniteten. Wergeland er likevel en modig og oppriktig mann og vil nok – i likhet med andre tilhengere av unionspartiet – kunne bli en verdifull borger av et fritt Norge. Unionspartiets leder, grev Wedel, vil imidlertid “altid blive en farlig Mand i Landet:”