Historie

Historien om Eidsvoll 1814:

Ankers konkurs

Etter verkseier Carsten Ankers konkurs i 1822 ble hele Eidsvoll Jernverk overtatt av Ankers engelske kreditorer. Men grunnlovens fødested hadde allerede fått en spesiell stilling som nasjonalt symbol. En gruppe privatfolk med Henrik Wergeland i spissen ønsket å kjøpe tilbake Eidsvollsbygningen. Etter en pengeinnsamling lyktes man, og i 1837 kom hovedbygningen, paviljongene og ca. 25 mål park igjen på norske hender. Dette var begynnelsen til at Eidsvollsbygningen skulle bli et museum.

Eidsvollgalleriet

Den 17. mai 1849 ble det stiftet et "galleriselskap" med formål å skape et galleri med portretter av riksforsamlingens medlemmer. Selskapet baserte seg først og fremst på gaver, men fra 1854 fikk det også enkelte mindre beløp fra Stortinget for å få portrettert de eidsvollsmennene som fremdeles var i live. I 1864 hadde selskapet totalt klart å skaffe til veie 65 portretter av eidsvollsmenn, men etter dette året ebbet aktiviteten ut. Mot slutten av århundret dukket imidlertid idéen om et nasjonalt portrettgalleri opp igjen. I tillegg til malerier og silhuetter av eidsvollsmenn ble det nå også samlet inn portretter av andre fremstående menn og kvinner. Deler av Carsten Ankers malerisamling kom også tilbake.I dag har Eidsvoll 1814 en rik portrettsamling, med portretter, tegninger eller silhuetter av de fleste av de 112 eidsvollsmennene.

Eidsvollminnet 1851 - 1998

I 1851 tok Stortinget imot Eidsvollsbygningen som gave, og etter hvert begynte staten å vedlikeholde anlegget, både husene og parken. På 1880-tallet ble det brukt i gjennomsnitt 73 kr. årlig til vedlikehold, men omkring 1890 ble det tatt et krafttak med reparasjoner og
vedlikehold.

Selskabet til Eidsvoldsbygningens Udstyr

Denne foreningen ble stiftet i 1895, denne gangen for å innrede Eidsvollsbygningen ”i stil med dens antagelige utseende i 1814”. Først og fremst skulle foreningen prøve å få tak i gjenstander som Carsten Anker hadde eid, eventuelt ting etter prins Christian Frederik eller etter eidsvollsmenn. Andre tidsriktige gjenstander var de også interesserte i. Fra inn- og utland støttet nordmenn opp om selskapets arbeid med betydelige pengegaver. 

100 års-jubileet for Grunnloven

Etter unionsoppløsningen i 1905 nådde den norske nasjonalismen sitt høydepunkt.  Til hundreårsjubileet i 1914 bevilget staten rikelige midler til å sette bygningen i stand ”i sin historiske skikkelse fra 1814”. Både vedlikehold, reparasjoner og restaurering ble utført.

150-årsjubileet for Grunnloven

Etter den andre verdenskrigen ble det nokså snart lagt planer for en ny oppussing, og den skulle være ferdig til 150-årsjubiléet for Grunnloven i 1964. Så godt som alle rom ble malt og tapetsert på nytt. Nesten alle tekstiler ble fornyet – gardiner, gulvtepper og møbeltrekk - delvis etter tidsriktige modeller fra andre herregårder og gods.